Forsvarer dameblader

- Derfor stiller jeg, feministen, opp i Det Nye sminkefri

Madeleine (29) forsvarer de utskjelte damebladene.

MADELEINE SCHULTZ: Feminist som forsvarer dameblader. - Fortsatt er det mine første magasiner som satte de viktigste sporene i meg.

MADELEINE SCHULTZ: Feminist som forsvarer dameblader. - Fortsatt er det mine første magasiner som satte de viktigste sporene i meg. Foto: FOTO: Oda Berby

Publisert Oppdatert

Madeleine Schultz (29)

  • Kommer fra Abildsø i Oslo og er utdannet ved Einar Granum kunstfagskole og Westerdals School of Communication.
  • Journalist og forfatter av «F-ordet 155 grunner til å være feminist».
  • Jobber nå med en bok om feminisme.
MED I DAMEBLAD: Artikkelen med Madeleine som stod i Det Nye.

MED I DAMEBLAD: Artikkelen med Madeleine som stod i Det Nye. Foto: FOTO:Oda Berby

KOMMENTAR:

«Jeg skjønner ikke problemet. Det er jo bare å slutte å kjøpe dameblader?»

Hørt det før? Med jevne mellomrom, gjerne rundt fellesferien, blusser den opp igjen, debatten om livsstilmagasinene rettet mot kvinner.

Noen kaller dem «dameblader» andre «moteblader». Jeg har selv deltatt i noen av dem, og nå gjør jeg det igjen, ved å velge å stille opp i “sminkefri”-spalten til magasinet Det Nye.

Har det klikka for feministen i meg?

Normen for det å være jente

Jeg har nemlig flere ganger rettet kritikk mot magasinene som kan kategoriseres under merkelappen «dameblader», selv om jeg misliker merkelappen selv. Etter at jeg selv jobbet som journalist i Det Nye i 2011 satt jeg igjen med mange spørsmål som jeg ikke likte svarene på.

Hvor er det etniske mangfoldet? Hvor er de kunnskapsrike kvinnene? Hvor er alle de kritiske sakene som handler om annet enn skjønnhet?

Jeg er feminist, hundre prosent. Jeg legger ikke inn forbehold i definisjonen av ordet. Jeg sier aldri: “Jeg er ikke en sånn - sett inn negativt ord her- feminist”.

Jeg er feminist, men jeg er også dette: Datter av en lavt utdannet mor og en far med fagbrev, barnebarn av en minstepensjonert, fraskilt mormor og storesøster til to jenter som, akkurat som meg, altfor tidlig lærte seg normen for det å være jente. Jeg har ikke vokst opp med feminisme og akademiske diskusjoner rundt rødvins-middager, jeg har vokst opp med kyllingvinger foran tippeligakampene på tv på lørdager.

Vi hadde ikke Dag Solstad i bokhylla hjemme, men Se & Hør i aviskurven.

Lærte meg å forstå samfunnet

Det er ikke noe jeg skrøt av da da jeg begynte på en sentrumsskole på videregående i Oslo, sammen med barn fra den øvre middelklassen, men jeg tror jeg har en ganske grei forståelse av hva det vil si å være en 17-åring som rått sluker populærkulturen rundt meg uten å ha et apparat til å de-kode den for meg.

NOK OM KROPP: Illustratør Jenny Jordal, som illustrerte boka F-ordet, tegnet denne ruten med utgangspunkt i kommentarer om sommerkroppen.

NOK OM KROPP: Illustratør Jenny Jordal, som illustrerte boka F-ordet, tegnet denne ruten med utgangspunkt i kommentarer om sommerkroppen. Foto: ILLUSTRASJON: Jenny Jordal

Jeg vet ikke hvor mange tusenlapper jeg har brukt på å kjøpe forestillingen om hva jeg burde være, det vil jeg helst ikke tenke på, likevel var det også i nettopp de samme bladene at jeg lærte meg å forstå samfunnet rundt meg.

Jeg har lært meg å tenke kritisk i all hovedsak gjennom barndomshelter som Astrid Lindgren og Maj-Britt Andersen, et knippe dyktige lærere, min mors rettferdighetssans og ja, de journalistene som i sin tid skrev kritiske reportasjer i nettopp «dameblader».

Kritikk – er det en dum greie?

Jeg har aldri kritisert magasiner rettet mot kvinner ut av forakt for verken dem eller leserne. Tvert i mot, jeg gjør det fordi jeg tar bladene på alvor, fordi jeg tror at kritisk diskusjon er viktig, også kvinner i mellom. Det hadde vært respektløst om jeg bare godtok stillstand og lave forventninger.

Jeg er kritisk til kommersialiseringen av det å være kvinne, det evige jaget etter å bli bedre/tynnere/penere.

 Jeg synes det er usynliggjørende og undertrykkende å lukke det offentlige rommet for andre stemmer enn de pene/tynne/hvite.

Og før du leser videre, la meg bare klargjøre: Det jeg er nå kalles å være kritisk, jeg raser ikke mot noen. Det gjør jeg veldig sjeldent.

Jeg er kritisk av én eneste grunn: Jeg respekterer kvinner.

Vi må snakke om det

Jeg forventer meg mer, både på mine egne vegne, men først og fremst på vegne av unge - høyere utdannet enn noensinne - jenter over dette ganske land.

MEG VERSUS DAMEBLADER? Det er lett å føle seg fremmedgjort av en retusjert mediehverdag.

MEG VERSUS DAMEBLADER? Det er lett å føle seg fremmedgjort av en retusjert mediehverdag. Foto: ILLUSTRASJON: Jenny Jordal

Madeleine definerer feminisme slik:

«Feminisme er å tydeliggjøre at mennesker i dagens samfunn ikke stiller likt ved startstreken av livet, at det finnes samfunnstrukturer som åpner eller lukker dører for deg alt ettersom, det være seg kjønn, seksuell legning eller etnisk bakgrunn. Å være feminist er å kjempe mot undertrykkelse.»

Derfor blir jeg glad over tegn til endring. Over Elle som kjører en normalvektig modell på coveret denne måneden eller Det Nye som lager et blad uten sminke. Over at jeg skriver denne teksten på Kvinneguiden nå.

For vi trenger å prate om det. Hvordan gjøre journalistikk for unge kvinner?

Tør vi å stille spørsmålet: Med hvilket blikk skal vi se på en kvinne? Hvilket ansvar skal vi, som premissleverandører, ta?

For meg er det viktig å være med på det prosjektet. Ikke nødvendigvis for egen del, men fordi gruppen bladene møter er en svært viktig og, noen ganger også, sårbar del av samfunnet vårt.

Å skrive for å skape et fellesskap

Jeg samlet fanatisk på magasiner i noen år, over tid har typen magasiner forandret seg, men det er fortsatt mine første magasiner som satte de viktigste sporene i meg.

Det var de som lærte meg bortimot alt jeg trengte å vite, men ikke turte å spørre om, om seksualitet. Det var de som av og til hadde knallgode reportasjer om kvinners rettigheter.

Magasinet HENNE hadde en gang et helt innstikk på temaet «Vold mot kvinner», det sitter fortsatt i meg. Det forsøker jeg å minne meg selv på nå som jeg har blitt voksen og selv er en av dem som forsøker å skrive til unge jenter.

Den tyske filosofen Walter Benjamin sa det fint: «Jeg skriver ikke det jeg skriver for å overbevise dem som er uenige. Men for at de som er enige skal vite at de ikke er alene.»

Det er et godt mål. Derfor velger jeg å stille meg bak de spede forsøkene på å ta nye veier mot målgruppen unge kvinner, samtidig som jeg kommer til å fortsette og være kritisk. For det går an. Akkurat som du kan sette pris på deler av en avis, for eksempel kommentarene og de gode reportasjen, men samtidig være kritisk til andre deler, som mengden listejournalistikk og sakene om sex.

Endring er mulig

Jeg vil aldri ta argumentet «bare slutt å les dameblader da» i min munn.

For et sted sitter det en 16-åring som vi bør forsøke å strekke hendene ut mot, heller enn å avfeie henne som «leser av søppel».

Det er kanskje naivt, men jeg er en av dem som tror at endring er mulig. Jeg aksepterer ikke lave forventninger på vegne av den store gruppen som er kvinner, jeg synes ikke vi skal ta til takke med at «vår» journalistikk er noe litt mindre viktig. Jeg aksepterer ikke premisset om at «sånn er det bare». Vi kan så mye bedre enn det.

I takt med kvinners økte utdanningskurve og samfunnets økte evne til å følge med på verden rundt oss, bør vi også klare å stille økte krav til den kommunikasjonen som skal møte oss.

Klare for mer

«Dameblader» sier dem. Som om selve ordet «dameblad» er flaut, noe de ønsker å distansere seg fra og helst ikke vil vedkjenne seg.

Jeg kunne kanskje ha stilt opp i et intervju i en dagsavis i stedet for å snakke om skjønnhet i et blad som Det Nyes “sminkefri” spalte. Jeg kunne ha skrevet en kommentar og publisert den hos Dagbladet.
Jeg vurderte om jeg skulle orke å gjøre meg selv til et objekt på et bilde, en som blir sett på og vurdert etter utseende, for jeg vet at det vil skje når jeg blir avbildet i en spalte om å være «sminkefri», og det liker jeg ikke.

Men jeg vet også at noen vil lese det som står ved siden av bildet, og de noen er viktigere for meg å snakke til enn kultureliten.

Ingenting er vel bedre enn om vi sammen kan forsøke å fortelle unge jenter at det finnes mer mellom kajalen og høstens nye trender enn enda flere par med sko? Jeg tror både miljøet, helsa og hodene våre er klare for det nå.

Madeleines forslag til alternative livsstilsmagasiner for kvinner

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning