Fordommer

Fordommer har vi alle. Jeg flest av de fleste, tror jeg, noen ganger, og jeg tar godt vare på dem. I i det minste innrømmer jeg at jeg har fordommer, så voksen kan jeg være.

Sist oppdatert
Min mann synes jeg er fryktelig fordomsfull. Og ja, det er jeg. Mange ganger sikkert på en negativ måte. Andre ganger, er det egentlig alltid så negativt? Skal jeg se på reaksjonene jeg fikk på det jeg skrev om nye mammaer, så er jeg full av fornedrende fordomsfulle tanker om denne "gruppen". (som det ikke kan kalles, må vite!)
Men fordommer behøver ikke nødvendigvis være negativt. Noen ganger kan det være et virkemiddel for å skape forståelse. Ting er noen ganger så mye lettere å forstå når de blir satt på spissen. Og noen ganger kan også en nybakt mamma på visningstur på jobben, glimte til med litt selvinnsikt og tar seg i den siste halvparten om utlegninger av såre pupper. Og bare med det, har man oppnådd noe positivt.

Jeg har også fordommer mot Frp, Frp-velgere, gladkristne, nyfrelste, alenemødre, håndverkere, blonde pornostjerner, skilte menn i femtiårene, drosjesjåfører etc.
Mange av de fordommene jeg har, er går nok kanskje mer på stereotyper enn fordommer, men likevel. Enkelte ganger er det så jeg blir litt trist. Det er når jeg tar meg selv i nakkeskinnet og riser meg til beherskelse av tankene mine. Og så når jeg omsider har fått dem litt flirefullt under kontroll, da blir de bekreftet. Det er ikke alltid et vakkert syn.

Jeg har tidligere vært med i ulike organisasjoner som samler og tiltrekker seg masse ulike mennesker med ulik bakgrunn, erfaringer, alder, nasjonalitet. Det er helt strålende. For jeg har virkelig fått en unik mulighet til å bli kjent med mennesker på et nøytralt grunnlag, Vi har en felles oppgave å løse og må alle dra i samme retning. Det vi må gjøre overskygges ikke av ulik religion, partitilhørighet eller yrkesgrupper. For alle er med. Og når man har litt tid til overs da, så kan man begynne å snakke om mer private ting, og jeg har blitt overrasket mer enn en gang og jeg får avkreftet en fordom eller to. Jeg får en unik anledning til å endre min stereotype oppfatning av et menneske, og det gjør meg glad. Det er i sånne tilfeller jeg synes det er helt topp å ta feil. Noen ganger fortjener jeg virkelig å bli skjelt ut for å ha vært forutinntatt, andre ganger ikke. De gangene hvor jeg får bekreftet en nybakt mamma (nærliggende å bruke som eksempel) som går i frø og som ødelegger min oppfatning om nye mødre, da blir jeg faktisk litt trist. Noen ganger er det ikke moro å ha rett.

Så, synes du fordommer fortsatt er unødvendig og ensidig negativt? Vet du hva jeg tror om deg da? At du er svært opptatt av å være politisk korrekt. Jeg tror du jobber mye med å ikke såre andre mennesker, at det noen ganger går foran ærlighet og ikke minst åpenhet. Jeg tror du skammer deg over fordommene dine og ikke evner å bruke dem til noe positivt. Det tror jeg. Tar jeg feil?

Og mens du venter, så minner jeg om noe jeg skrev for halvannet år siden: Meninger: for hvem av hvem?
At Petra alltid kommer til å mene noe, det er det vel neppe noen tvil om. Og i dag sier jeg også at fordommer kommer jeg til å fortsette å ha. Men jeg skal forsøke å ikke ha et negativt skjær over dem. Tror jeg.

__________________________________________________________________________

Denne saken ble første gang publisert 03/04 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også