Følelsen er alltid sterkest
Dette er en novelle jeg skrev i tiende-klasse, som jeg ble ganske fornøyd med. Den er noen år gammel, men jeg legger den ut her i håp om at andre vil ha glede av den.
Følelsen er alltid sterkest
Mathilda sto og så på at kisten ble senket i jorden. Hun var egentlig ikke så veldig lei seg. Oldemor hadde vært gammel, nærmere hundre.
Hun grøsset på ryggen. Ikke for det, det var noe annet og. Noe mystisk og litt ekkelt. Noe hun ikke helt visste hva var....
Noen uker senere satt Mathilda ved et lite tjern langt inne i skogen. Hun gikk alltid dit når hun ville være alene og tenke. Det var så stille og fredelig her. Eneste lyd var vinden som blåste i trærne. Innimellom blåste noen gule blader ned på bakken.
Høsten gikk mot vinter. Det var kaldt. Det var synd ikke oldemoren hadde fått oppleve dette. Hun hadde likt så godt tiden like før vinteren kom. Enda så mange høster hun hadde opplevd, hadde hun alltid sagt at ingen var like.
Det kom et kraftig vindpust. Mathilda trakk knærne opp til haka.
Oldemoren hennes hadde vært annerledes enn andre mennesker. Da Mathilda var liten hadde de planlagt begravelsen sin på samme måte som andre planla bryllupet sitt. Mathilda hadde lurt på om oldemoren egentlig ville leve, men da hun spurte sa oldemoren bare at det var for tidlig å dø. Hun måtte vente til den vakreste høsten.
For noen uker siden hadde hun sagt at dun ikke hadde så lenge igjen.
- Men du er jo så frisk, sa Mathilda.
- Ja, sa oldemoren og smilte lurt. - kroppen min er gammel. Jeg kan plutselig få problemer med hjerte.
To uker senere fikk hun akutt hjerteinfarkt og døde nesten momentant. Da høsten var på det peneste.
Begravelsen foregikk akkurat slik oldemoren hadde sagt:
- Moren din kommer til å lese et dikt, men hun rekker ikke å komme halv veis før hun bryter ut i gråt.
Mathilda syntes det var ekkelt, som om hun så en film noen hadde fortalt innholdet i.
At skjebnesymfonien ble spilt var ikke så pussig. For oldemoren var jo skjebnen selv.
- Faren din kommer til å drikke seg full, for han takler ikke begravelser.
Da det skjedde hadde hu blitt redd for alvor. Alt stemte på en prikk.
Maria Faber hadde aldri vært gift. Hun hadde sagt til alle at forloveden hennes hadde vært til sjøs da hun gikk gravid. Han kom aldri tilbake. Hun sa hun antok at båten hadde gått ned.
- Vi var ikke så godt opplyste den gang, vet du.
Men til Mathilda hadde hun hvisket:
- Du skal se jeg er jomfru Maria.
Mathilda hadde bare ledd av det, siden oldemoren alltid hadde gjort narr av kristendommen og det som sto i bibelen.
Mye på grunn av det hadde Mathilda vært i tvil om hun skulle konfirmeres eller ikke. Til slutt hadde hun bestemt at : Ja.
På konfirmasjonsdagen angret hun seg.
Like før det var hennes tur opp, snublet presten i ledningen til mikrofonen, og slo hodet mot alterringen.
Det ble selvfølgelig mye oppstuss og skrik i kirken, fra alle andre enn presten. Som døde av det altfor harde slaget mot tinningen.
Derfor hadde hun aldri blitt konfirmert.
- Det var jo fint, sa oldemor tørt da hun fikk høre det. - Jeg har alltid vært redd for at for at hun skulle finne på det.
Mathilda kastet en stein i vannet, og så på at ringene ble større og større, som ei slekt som ble større for hvert slektsledd. Hun kastet en stein til, og så at ringene vokste til de krysset ringene fra den andre steinen. Hun lurte på hvem som var på krysset. Kanskje det var henne, eller moren, eller oldemoren. For alle var jo medlem av flere "slektsfamilier".
Mathilda trakk opp brevet fra lomma.
Brevet.
Det var jo egentlig derfor hun hadde kommet hit.
Ettersom oldemoren ikke hadde skrevet noe testamente hadde de bare delt alt likt.
Langt inne i et skap hadde Mathilda funnet en krukke hun aldri hadde sett før. Den så fryktelig gammel ut. Hun torde nesten ikke ta i den, langt mindre spørre om å få den. Likevel ble det til at hun fikk den. Inni bunnen fant hun et brev.
"Kjære Mathilda", sto det.
"Jeg visste denne krukken ville bli din. Den sto på soverommet mitt da jeg var barn. På hylla over senga. Jeg vil at du skal sette den der for meg.
Se etter det peneste slottet i Alpene"
Da hun lå på dødsleiet hadde hun sagt:
- Vi vil møtes igjen... Det var nok der.
Mathilda følte at det var viktig å dra til slottet for at oldemoren skulle få ro i sjela, men hvordan hun skulle komme seg dit var en annen sak.
Et regndrypp falt ned på arket, etterfulgt av flere. Hun måtte skynde seg hjem før det satte igang for fullt.
Hun løp gjennom skogen, men glemte å se hvor hun løp, og stupte over ei rot på bakken.
Og da. Akkurat da hun lå med ansiktet begravet i gjørma, visste hun at hun på en eller annen måte måtte komme seg til slottet...
Mathilda stablet seg opp den siste bratte bakken. Hun var gjennom våt av svette, og fullstendig utslitt.
Det hadde gått som hun ville. Hele familien hadde tatt seg en tur til Sveits. De lå på et motell i en liten landsby nær alpene, og slottet.
Mathilda skulle være med ei turistgruppe ledet av to kvalifiserte guider opp til slottet.
Slottet var en severdighet i sev selv, og det var masse overnattingsmuligheter der.
Mathilda hadde regnet med at guidene var to halvgamle typer, og at turistene var sånne sære franskmenn fra Paris.
Riktignok var de fleste franskmenn, men ei av dem var veldig koselig, og hadde vært i Norge flere ganger. Når det gjaldt guidene, var det visstnok far og sønn. Sønnen kunne umulig være mer enn et par -tre og tjue, og var egentlig ganske kjekk.
De var nesten oppe ved slottet. Mathilda hadde gått i forveien med Sebastian.
Stien de gikk på tok slutt, og de hadde en vanvittig utsikt utover et enormt slott.
Mathilda tok et skritt bakover. - Wow, utbrøt hun. - Tenk at oldemoren min har bodd i noe sånt.
- Vi må skynde oss inn før det begynner å regne, ropte Sebastian og forsvant ned bakken.
Da de kom inn, ble hun skuffet. Hun hadde forestilt seg gamle, rustne og slitte ting. Dette så jo ut som et vanlig hus. Det var til og med innlagt vann og strøm. Hun følte ikke at hun var i et gammelt slott akkurat.
Det var ennå tidlig på dagen, og etter at alle hadde dusjet og spist, foreslo Kurt, den andre guiden, at de skulle komme seg videre.
- Videre? sa Mathilda uforstående.
- Det blir tidlig mørkt her oppe i fjellene, sa Sebastian.
- Dere to blir selvfølgelig igjen her, fortsatte Kurt.
- Ååå
Mathilda ønsket inderlig akkurat da at hun hadde fulgt bedre med i engelsk timene.
Så fort de andre var ute av døren, grep Sebastian henne i armen. - Kom!
- Hva skal vi?
- Du har vel lyst til å utforske slottet?
- Jo, men...
- Du tror vel ikke at dette er alt? Jeg har alltid lurt på hvordan resten ser ut, og du har jo rett til å vite det.
De utstyrte seg med kraftige lommelykter og brekkjern. Mathilda passet på å få med seg krukka.
De brukte over en time på å finne en inngang. Det var da Sebastian lente seg mot veggen, og med den ene hånda kjente at veggen var en anelse lenger ut. Han rev opp tapeten, og slo på den skjøre muren bak med brekkjernet, til den sprakk og åpenbarte en skjult dør.
Han åpnet døren. - Damen først.
Det var mørkt på den andre siden. De tente lommelyktene, og Mathilda grep hånda til Sebastian.
Han spurte hva hun skulle med krukka. Hun fortalte det. Om brevet og begravelsen, og alt.
- Jeg føler at hun er i nærheten.
De gikk langs en gang. Sebastian lyste langs veggene, det var mange dører.
Plutselig stoppet Mathilda foran en dør.
- Her er det. Det kom uventet, selv for henne
- Sikker?
Hun nikket og åpnet døra langsomt. En isende kulde krøyp ut. Hun gikk inn, og lyste rundt. Døra knirket og smalt i bak henne.
Der var senga, råtten og sprukken. Over hang noe som glimtet. Hylla. Ei kobberhylle med tre små diamanter.
Hun satte krukka sakte og forsiktig ned på hylla. Brått var kulda vekk, og varmen spredte seg i rommet.
Hun følte at oldemoren var der. Hun hørte ikke noe, ikke en stemme eller noe, hun bare følte.
De sekundene hun sto der var hun nærmere et menneske enn hun noen gang hadde vært.
De gikk tilbake med en lommelykt. Den andre var som sunket i jorden.
Gangen stoppet. - Vi har gått feil vei! Lommelykta blinket to ganger. Så var det mørkt. Mathilda begynte å skrike, men Sebastian grep henne
i armen, og trakk henne inn nærmeste dør.
- Vi trenger vel ikke gå tilbake ennå.
Han kysset henne lenge lenge og ømt samtidig som han kledde av henne. Uten et ord. Så la han henne ned på noe mykt, som fløyel
Han kom etter og trengte inn i henne
Hun kjente kontrasten mellom den varme deilige kroppen hans og den kjølige fløyelen.
Hun kunne ikke se noe, hun bare følte
Mathilda sto og så på at kisten ble senket i jorden. Hun var egentlig ikke så veldig lei seg. Oldemor hadde vært gammel, nærmere hundre.
Hun grøsset på ryggen. Ikke for det, det var noe annet og. Noe mystisk og litt ekkelt. Noe hun ikke helt visste hva var....
Noen uker senere satt Mathilda ved et lite tjern langt inne i skogen. Hun gikk alltid dit når hun ville være alene og tenke. Det var så stille og fredelig her. Eneste lyd var vinden som blåste i trærne. Innimellom blåste noen gule blader ned på bakken.
Høsten gikk mot vinter. Det var kaldt. Det var synd ikke oldemoren hadde fått oppleve dette. Hun hadde likt så godt tiden like før vinteren kom. Enda så mange høster hun hadde opplevd, hadde hun alltid sagt at ingen var like.
Det kom et kraftig vindpust. Mathilda trakk knærne opp til haka.
Oldemoren hennes hadde vært annerledes enn andre mennesker. Da Mathilda var liten hadde de planlagt begravelsen sin på samme måte som andre planla bryllupet sitt. Mathilda hadde lurt på om oldemoren egentlig ville leve, men da hun spurte sa oldemoren bare at det var for tidlig å dø. Hun måtte vente til den vakreste høsten.
For noen uker siden hadde hun sagt at dun ikke hadde så lenge igjen.
- Men du er jo så frisk, sa Mathilda.
- Ja, sa oldemoren og smilte lurt. - kroppen min er gammel. Jeg kan plutselig få problemer med hjerte.
To uker senere fikk hun akutt hjerteinfarkt og døde nesten momentant. Da høsten var på det peneste.
Begravelsen foregikk akkurat slik oldemoren hadde sagt:
- Moren din kommer til å lese et dikt, men hun rekker ikke å komme halv veis før hun bryter ut i gråt.
Mathilda syntes det var ekkelt, som om hun så en film noen hadde fortalt innholdet i.
At skjebnesymfonien ble spilt var ikke så pussig. For oldemoren var jo skjebnen selv.
- Faren din kommer til å drikke seg full, for han takler ikke begravelser.
Da det skjedde hadde hu blitt redd for alvor. Alt stemte på en prikk.
Maria Faber hadde aldri vært gift. Hun hadde sagt til alle at forloveden hennes hadde vært til sjøs da hun gikk gravid. Han kom aldri tilbake. Hun sa hun antok at båten hadde gått ned.
- Vi var ikke så godt opplyste den gang, vet du.
Men til Mathilda hadde hun hvisket:
- Du skal se jeg er jomfru Maria.
Mathilda hadde bare ledd av det, siden oldemoren alltid hadde gjort narr av kristendommen og det som sto i bibelen.
Mye på grunn av det hadde Mathilda vært i tvil om hun skulle konfirmeres eller ikke. Til slutt hadde hun bestemt at : Ja.
På konfirmasjonsdagen angret hun seg.
Like før det var hennes tur opp, snublet presten i ledningen til mikrofonen, og slo hodet mot alterringen.
Det ble selvfølgelig mye oppstuss og skrik i kirken, fra alle andre enn presten. Som døde av det altfor harde slaget mot tinningen.
Derfor hadde hun aldri blitt konfirmert.
- Det var jo fint, sa oldemor tørt da hun fikk høre det. - Jeg har alltid vært redd for at for at hun skulle finne på det.
Mathilda kastet en stein i vannet, og så på at ringene ble større og større, som ei slekt som ble større for hvert slektsledd. Hun kastet en stein til, og så at ringene vokste til de krysset ringene fra den andre steinen. Hun lurte på hvem som var på krysset. Kanskje det var henne, eller moren, eller oldemoren. For alle var jo medlem av flere "slektsfamilier".
Mathilda trakk opp brevet fra lomma.
Brevet.
Det var jo egentlig derfor hun hadde kommet hit.
Ettersom oldemoren ikke hadde skrevet noe testamente hadde de bare delt alt likt.
Langt inne i et skap hadde Mathilda funnet en krukke hun aldri hadde sett før. Den så fryktelig gammel ut. Hun torde nesten ikke ta i den, langt mindre spørre om å få den. Likevel ble det til at hun fikk den. Inni bunnen fant hun et brev.
"Kjære Mathilda", sto det.
"Jeg visste denne krukken ville bli din. Den sto på soverommet mitt da jeg var barn. På hylla over senga. Jeg vil at du skal sette den der for meg.
Se etter det peneste slottet i Alpene"
Da hun lå på dødsleiet hadde hun sagt:
- Vi vil møtes igjen... Det var nok der.
Mathilda følte at det var viktig å dra til slottet for at oldemoren skulle få ro i sjela, men hvordan hun skulle komme seg dit var en annen sak.
Et regndrypp falt ned på arket, etterfulgt av flere. Hun måtte skynde seg hjem før det satte igang for fullt.
Hun løp gjennom skogen, men glemte å se hvor hun løp, og stupte over ei rot på bakken.
Og da. Akkurat da hun lå med ansiktet begravet i gjørma, visste hun at hun på en eller annen måte måtte komme seg til slottet...
Mathilda stablet seg opp den siste bratte bakken. Hun var gjennom våt av svette, og fullstendig utslitt.
Det hadde gått som hun ville. Hele familien hadde tatt seg en tur til Sveits. De lå på et motell i en liten landsby nær alpene, og slottet.
Mathilda skulle være med ei turistgruppe ledet av to kvalifiserte guider opp til slottet.
Slottet var en severdighet i sev selv, og det var masse overnattingsmuligheter der.
Mathilda hadde regnet med at guidene var to halvgamle typer, og at turistene var sånne sære franskmenn fra Paris.
Riktignok var de fleste franskmenn, men ei av dem var veldig koselig, og hadde vært i Norge flere ganger. Når det gjaldt guidene, var det visstnok far og sønn. Sønnen kunne umulig være mer enn et par -tre og tjue, og var egentlig ganske kjekk.
De var nesten oppe ved slottet. Mathilda hadde gått i forveien med Sebastian.
Stien de gikk på tok slutt, og de hadde en vanvittig utsikt utover et enormt slott.
Mathilda tok et skritt bakover. - Wow, utbrøt hun. - Tenk at oldemoren min har bodd i noe sånt.
- Vi må skynde oss inn før det begynner å regne, ropte Sebastian og forsvant ned bakken.
Da de kom inn, ble hun skuffet. Hun hadde forestilt seg gamle, rustne og slitte ting. Dette så jo ut som et vanlig hus. Det var til og med innlagt vann og strøm. Hun følte ikke at hun var i et gammelt slott akkurat.
Det var ennå tidlig på dagen, og etter at alle hadde dusjet og spist, foreslo Kurt, den andre guiden, at de skulle komme seg videre.
- Videre? sa Mathilda uforstående.
- Det blir tidlig mørkt her oppe i fjellene, sa Sebastian.
- Dere to blir selvfølgelig igjen her, fortsatte Kurt.
- Ååå
Mathilda ønsket inderlig akkurat da at hun hadde fulgt bedre med i engelsk timene.
Så fort de andre var ute av døren, grep Sebastian henne i armen. - Kom!
- Hva skal vi?
- Du har vel lyst til å utforske slottet?
- Jo, men...
- Du tror vel ikke at dette er alt? Jeg har alltid lurt på hvordan resten ser ut, og du har jo rett til å vite det.
De utstyrte seg med kraftige lommelykter og brekkjern. Mathilda passet på å få med seg krukka.
De brukte over en time på å finne en inngang. Det var da Sebastian lente seg mot veggen, og med den ene hånda kjente at veggen var en anelse lenger ut. Han rev opp tapeten, og slo på den skjøre muren bak med brekkjernet, til den sprakk og åpenbarte en skjult dør.
Han åpnet døren. - Damen først.
Det var mørkt på den andre siden. De tente lommelyktene, og Mathilda grep hånda til Sebastian.
Han spurte hva hun skulle med krukka. Hun fortalte det. Om brevet og begravelsen, og alt.
- Jeg føler at hun er i nærheten.
De gikk langs en gang. Sebastian lyste langs veggene, det var mange dører.
Plutselig stoppet Mathilda foran en dør.
- Her er det. Det kom uventet, selv for henne
- Sikker?
Hun nikket og åpnet døra langsomt. En isende kulde krøyp ut. Hun gikk inn, og lyste rundt. Døra knirket og smalt i bak henne.
Der var senga, råtten og sprukken. Over hang noe som glimtet. Hylla. Ei kobberhylle med tre små diamanter.
Hun satte krukka sakte og forsiktig ned på hylla. Brått var kulda vekk, og varmen spredte seg i rommet.
Hun følte at oldemoren var der. Hun hørte ikke noe, ikke en stemme eller noe, hun bare følte.
De sekundene hun sto der var hun nærmere et menneske enn hun noen gang hadde vært.
De gikk tilbake med en lommelykt. Den andre var som sunket i jorden.
Gangen stoppet. - Vi har gått feil vei! Lommelykta blinket to ganger. Så var det mørkt. Mathilda begynte å skrike, men Sebastian grep henne
i armen, og trakk henne inn nærmeste dør.
- Vi trenger vel ikke gå tilbake ennå.
Han kysset henne lenge lenge og ømt samtidig som han kledde av henne. Uten et ord. Så la han henne ned på noe mykt, som fløyel
Han kom etter og trengte inn i henne
Hun kjente kontrasten mellom den varme deilige kroppen hans og den kjølige fløyelen.
Hun kunne ikke se noe, hun bare følte
Denne saken ble første gang publisert 23/10 2003, og sist oppdatert 30/04 2017.