Fargerike Istanbul!
Istanbul markerer møtet mellom øst og vest, Europa og Asia, og kristendommen og Islam. Begrepet smeltedigel får utvilsomt ny betydning etter et besøk i millionbyens fargerike basarer og eksotiske folkeliv.
Det er bekmørkt og kjølig, og varmeanlegget i den gamle bussen har for lengst sett sine beste dager. Jeg pakker meg derfor godt inn i soveposen for ikke å fryse. Ikke det at det er så innmari kaldt, men det er midt på natten og jeg er trøtt av ikke å få sove på det harde buss-setet.
Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg er den eneste vest-europeiske på nattbussen fra Primorsko i Bulgaria til Istanbul. Buss, og buss fru Blom; en gjennomsnittelig nordmann ville sannsynligvis kalt det en skrangleboks med fire hjul. Med dette er utvilsomt den enkleste veien å komme seg til Istanbul fra Primorsko, hvor jeg har vært på besøk hos en bulgarsk venninne.
Etter en natt med mye venting og lange køer i forbindelse med grensepassering, stiger den røde solen opp i øst, og jeg skimter konturene av en stor by i det fjerne. Natten har vært slitsom, men artig. Det er tydelig at verken bulgarerne eller tyrkerne er vant til å se turister på denne buss-strekningen. Hvertfall ikke unge, lyshårede jenter som reiser helt alene.
Jeg ankommer en stor bussholdeplass utenfor selve sentrum, og tar taxi inn til jernbanestasjonen sammen med to svensker som kommer fra en av badebyene i Tyrkia. Vel fremme ved stasjonen står det folk på rekke og rad og lokker med overnattingstilbud. Og alle tilbyr selvfølgelig "special price for you!" .
Lys, blond og i shorts¿
Jeg blir med til et lite og billig herberge like ved Ayasofia; det flotte og røde byggverket som både har vært moske og kirke. Her får jeg et bittelite rom for meg selv, til ca tyve kroner. Så er det bare å skifte til shorts i sommervarmen, og legge ut på oppdagelsesferd til fots. Første stopp er nærmeste kiosk, hvor en six-pack med cola light raskt blir plukket ut fra kjøleskapet og betalt. Denne skal vise seg å bli meget nyttig, og ikke bare mot tørsten.
Det å ta på meg superkort shorts og labbe gatelangs i sentrum alene, er ikke det lureste jeg har gjort får jeg erfare. Enkelte tyrkiske menn må selvfølgelig bare bort og klå, og det er her cola-boksene kommer til sin nytte.
- Auuuu, roper den stakkars klåfingrede fyren, i dét han får hele posen med seks iskalde colabokser i hodet. Han har undervurdert min korte lunte når det gjelder uønskede tilnærmelser, og piler av gårde for å unngå ytterligere oppmerksomhet og ydmykelse.
Ved en fortauskafe ved siden av står to unge tyrkiske menn og klapper i hendene.
- Det der hadde han jammen godt av, sier den ene av dem og ler. Han presentere seg som Memeth, og forteller på flytende engelsk at han og kameraten studerer ved universitetet i byen.
De sier at de skammer seg over enkelte landsmenns oppførsel overfor turistene. Jeg på min side tar selvkritikk, og innrømmer at jeg overhodet ikke burde gått i så kort shorts i bysentrum. Det er ikke engang passelig å gjøre det hjemme i Oslo, så jeg burde hvertfall ikke gjøre det i en delvis muslimsk by, unnskylder jeg meg. Guttene er ikke helt enig med meg.
- Man må da kunne gå i shorts på høylys dag utendørs når det er 35 grader uten å bli klådd på, selv om man er jente, mener Memeth. Kameraten nikker.
Uansett, etter å ha blitt invitert på en kopp te av de hyggelige og studentene, bærer det rett hjem på herberget for å få på meg litt mer anstendige benklær. Jeg har lært leksa mi nå¿
Opplevelser i kø
Så bærer det ut i byen igjen; til Den blå moskeen, Ayasofia, Topkapipalasset, og til den store basaren. Med sine enorme fargerike markeder er dette noe av byens høydepunkter, med masser av folk og eksotiske dufter. Det tar flere timer før jeg kommer meg ut av basaren, med massevis av krimskrams som jeg egentlig ikke trenger.
Neste dag er det Princes Islands og Bosporosstredet som står for tur. Førstenevnte er en øygruppe som ligger en times båttur fra Istanbul, hvor velstående tyrkere ferierer. Her finnes nydelig natur og turstier, samt koselige landsbyer med en laid-back atmosfære.
Bosporos er stredet som skiller Europa fra Asia, og er et must for tilreisende. Her ligger fiskebåter side om side med turistbåter, og gamle trehytter bare et steinkast fra byens mest luksuriøse hotell.
I tillegg må jeg selvfølgelig besøke Aya Sofia, den vakre røde marmorbygningen som både har vært kirke og moske. Rette overfor denne ligger en annen vakker bygning; Den blå moskeen. Jeg får utdelt et sjal til å dekke armene, og må sette fra med skoene i gangen. Så er det bare å gå rett inn i den flotte moskeen, som er like fin innvendig som utvendig.
Dessverre har jeg bare to dager i Istanbul, og det er altfor lite i en så flott og spennende by. Men det er jo greit å spare noe til senere reiser også¿
Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at jeg er den eneste vest-europeiske på nattbussen fra Primorsko i Bulgaria til Istanbul. Buss, og buss fru Blom; en gjennomsnittelig nordmann ville sannsynligvis kalt det en skrangleboks med fire hjul. Med dette er utvilsomt den enkleste veien å komme seg til Istanbul fra Primorsko, hvor jeg har vært på besøk hos en bulgarsk venninne.
Etter en natt med mye venting og lange køer i forbindelse med grensepassering, stiger den røde solen opp i øst, og jeg skimter konturene av en stor by i det fjerne. Natten har vært slitsom, men artig. Det er tydelig at verken bulgarerne eller tyrkerne er vant til å se turister på denne buss-strekningen. Hvertfall ikke unge, lyshårede jenter som reiser helt alene.
Jeg ankommer en stor bussholdeplass utenfor selve sentrum, og tar taxi inn til jernbanestasjonen sammen med to svensker som kommer fra en av badebyene i Tyrkia. Vel fremme ved stasjonen står det folk på rekke og rad og lokker med overnattingstilbud. Og alle tilbyr selvfølgelig "special price for you!" .
Lys, blond og i shorts¿
Jeg blir med til et lite og billig herberge like ved Ayasofia; det flotte og røde byggverket som både har vært moske og kirke. Her får jeg et bittelite rom for meg selv, til ca tyve kroner. Så er det bare å skifte til shorts i sommervarmen, og legge ut på oppdagelsesferd til fots. Første stopp er nærmeste kiosk, hvor en six-pack med cola light raskt blir plukket ut fra kjøleskapet og betalt. Denne skal vise seg å bli meget nyttig, og ikke bare mot tørsten.
Det å ta på meg superkort shorts og labbe gatelangs i sentrum alene, er ikke det lureste jeg har gjort får jeg erfare. Enkelte tyrkiske menn må selvfølgelig bare bort og klå, og det er her cola-boksene kommer til sin nytte.
- Auuuu, roper den stakkars klåfingrede fyren, i dét han får hele posen med seks iskalde colabokser i hodet. Han har undervurdert min korte lunte når det gjelder uønskede tilnærmelser, og piler av gårde for å unngå ytterligere oppmerksomhet og ydmykelse.
Ved en fortauskafe ved siden av står to unge tyrkiske menn og klapper i hendene.
- Det der hadde han jammen godt av, sier den ene av dem og ler. Han presentere seg som Memeth, og forteller på flytende engelsk at han og kameraten studerer ved universitetet i byen.
De sier at de skammer seg over enkelte landsmenns oppførsel overfor turistene. Jeg på min side tar selvkritikk, og innrømmer at jeg overhodet ikke burde gått i så kort shorts i bysentrum. Det er ikke engang passelig å gjøre det hjemme i Oslo, så jeg burde hvertfall ikke gjøre det i en delvis muslimsk by, unnskylder jeg meg. Guttene er ikke helt enig med meg.
- Man må da kunne gå i shorts på høylys dag utendørs når det er 35 grader uten å bli klådd på, selv om man er jente, mener Memeth. Kameraten nikker.
Uansett, etter å ha blitt invitert på en kopp te av de hyggelige og studentene, bærer det rett hjem på herberget for å få på meg litt mer anstendige benklær. Jeg har lært leksa mi nå¿
Opplevelser i kø
Så bærer det ut i byen igjen; til Den blå moskeen, Ayasofia, Topkapipalasset, og til den store basaren. Med sine enorme fargerike markeder er dette noe av byens høydepunkter, med masser av folk og eksotiske dufter. Det tar flere timer før jeg kommer meg ut av basaren, med massevis av krimskrams som jeg egentlig ikke trenger.
Neste dag er det Princes Islands og Bosporosstredet som står for tur. Førstenevnte er en øygruppe som ligger en times båttur fra Istanbul, hvor velstående tyrkere ferierer. Her finnes nydelig natur og turstier, samt koselige landsbyer med en laid-back atmosfære.
Bosporos er stredet som skiller Europa fra Asia, og er et must for tilreisende. Her ligger fiskebåter side om side med turistbåter, og gamle trehytter bare et steinkast fra byens mest luksuriøse hotell.
I tillegg må jeg selvfølgelig besøke Aya Sofia, den vakre røde marmorbygningen som både har vært kirke og moske. Rette overfor denne ligger en annen vakker bygning; Den blå moskeen. Jeg får utdelt et sjal til å dekke armene, og må sette fra med skoene i gangen. Så er det bare å gå rett inn i den flotte moskeen, som er like fin innvendig som utvendig.
Dessverre har jeg bare to dager i Istanbul, og det er altfor lite i en så flott og spennende by. Men det er jo greit å spare noe til senere reiser også¿
Denne saken ble første gang publisert 16/01 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.