Et skittent knep
-DET nytter ikke mamma! Den spede stemmen til vesle Stine fløt silkebløtt gjennom det nesten tomme kjøkkenet, nådde så ørene hennes før den ga fra seg et lite ekko
-DET nytter ikke mamma!
Den spede stemmen til vesle Stine fløt silkebløtt gjennom det nesten tomme kjøkkenet, nådde så ørene hennes før den ga fra seg et lite ekko. Det var uro i røsten til jenta og Line visste så altfor godt hva saken gjaldt.
Det var disse ungene, alltid var det det. Hele livet til den åtte år gamle jenta hennes var preget av ensomhet fordi ungene ikke ville være sammen med henne. På ett eller annet vis ble hun bare hengene utenfor, uvisst av hvilken grunn. Selvfølgelig hendte det at hun hadde hatt en og annen og lekt seg med, men det var gjerne fordi en eller annen var syk eller bortreist. Da var hun god å ty til, som en slags reserve hvis der ikke var noen andre.
Hun var ikke noen direkte skjønnhet akkurat med den tynne lille kroppen og det pjuskete korte lyse håret, men under det lille brystet hennes banket et elskverdig og edelt hjerte. Det burde ha vært det som telte mest i den store sammenhengen, men det var det nok ikke. Et vakkert hjerte syntes jo ikke utenpå. Det var først til mølla, lokkemidler og bøllete tendenser, som var tingen i dag. Men slikt lå ikke til vesle Stine, hun var nok ikke så frempå som andre unger. Hun var bare den hun var, snill og godslig, og ønsket aldri noen noe vondt. På det viset var hun nok en del lik moren sin, tenkte Line og fikk med det stadfestet den egentlige synderen i det hele.
Nei, nå måtte hun ikke begynne igjen, nesten kommanderte hun seg selv stille. Gi seg selv skylden for alt, og å være så snill og så pliktoppfyllende. Det var det som var grunnen til at ekteskapet hadde begynt å knirke og etterhvert havarert. Det var iallfall det familierådgiveren, en mannlig sådan, hadde ment.
Line måtte dra på smilebåndet en smule sarkastisk, det ble liggende som et bittert drag over fjeset. Hennes godhet hadde da aldri før vært et problem i hennes ti år lange ekteskap med Nils, tvert imot. Det var først etter at hun hadde oppdaget sin kjære ektemakes sidesprang at det hadde fått seg en alvorlig knekk som dessverre ikke lot seg reparere. Etterpå hadde de jo selvfølgelig villet prøve å sette sammen bitene av det som var igjen av ekteskapet, derfor også denne familierådgiveren som dessverre ikke var til noen hjelp.
Dessverre må man vel også kunne si at det var at Nils ikke kunne holde seg på matta særlig lenge heller, selv om han aldri innrømmet noe. Han eide ingen skrupler, det fikk hun bittert erfare. Etterhvert fikk hun imidlertid evig nok av skjorter med leppestiftmerker av ukjente typer og andre klær som var dynket med dufter som hennes eget toalettbord aldri hadde inneholdt.
Hun flyttet til moren og faren og tok lille Stine med seg, plutselig hadde de bare pakket tingene sine. Vips borte vekk, nesten rett foran de naive øynene hans. Etter det ble en bitter strid liggende mellom henne og Nils som et mørkt ugjennomtrengelig teppe. Mest gikk dette utover stakkars lille Stine som ikke fikk se faren sin som hun fra før av hadde slikt et godt forhold til. Line visste at dette var galt, men aldri om hun kom til å ta kontakt med Nils igjen. Bare det å høre stemmen hans ville lokke frem en motbydelig forakt i henne.
Nå hadde de imidlertid flyttet bort fra storbyen og til mer landlige omgivelser, hun og vesle Stine. Et lite men koselig rødt hus hadde hun hatt råd til å skaffe ved hjelp av oppsparte midler og et lite lån ved siden av. Det ville bli litt knagert nå i startfasen med bare den lille hjelpepleierlønnen hennes å klare seg på, men de skulle nok få det til.
Line hadde håpet det ville bli bedre for Stine her. En ny plass med nye muligheter til å blant annet å kunne skaffe seg venner. Ja, bryte den evige vonde sirkelen.
Line studerte åtteåringen sin der hun stod i døråpningen med sorgtunge øyne. Hun var så liten og uskyldig i alt. Det var ikke hennes skyld at foreldrene hadde gått fra hverandre, og det var så absolutt heller ikke hennes skyld at ungene ikke ville leke med henne.
Det virket som om den lille hadde fått ekstra tunge lodd over de spede skuldrene sine de siste fire månedene etter at de hadde flyttet fra faren. Gode Gud, tenkte hun, tenk om hun klandrer seg selv for alt dette som har hendt. Line visste at unger lett kunne få seg til å gjøre det. Hun fikk en sår klump i halsen av ren og skjær dårlig samvittighet. Lille Stine var den uskyldige parten i feiden mellom henne og Nils. Det var ikke Stine som hadde bedt om å få skilsmisse fra foreldrene, eller rettere faren. Det var slett ikke rettferdig at hun skulle lide, at hun ikke skulle få se faren sin som hun var så glad i midt opp i all annen ensomhet.
-Mamma det nytter ikke. Ingen vil leke med meg likevel.
Moren hadde bedt henne stille seg i nærheten av barna i gata. Bare slik, hadde hun ment, kunne de få øye på henne og komme bort og prate. Men det hadde ikke hjulpet. En hel gjeng med unger hadde lekt seg iherdig bare noen få meter ifra grinden hvor lille Stine stod. Line hadde betraktet det hele ifra kjøkkenvinduet. Ingen hadde gått bort til Stine, nær sagt ikke ofret henne et blikk. Det var som om hun hadde vært usynlig, gått igjen med landskapet. Hvilket hun slett ikke gjorde i sin røde jakke mot det vårlige grågrønne landskapet.
-Kanskje du rett og slett kunne prøve å prate med dem da. Hun kunne ha bitt tungen av seg. Det skulle hun aldri ha sagt, hun visste jo at vesle Stine aldri ville våge. Å stå og si slikt var rett og slett dårlig gjort av en mor når hun visste om barnets forlegenhet. Det var som å strø salt i åpent sår.
-Men mamma,¿tenk om de sier nei da. Stine krympet seg til hun var på det mest ynkelige. -Jeg tror jeg heller går bort og ser på hestene utenfor stallen jeg. Kan jeg mamma? Er det greit for deg? Stine lyste opp en smule og rettet seg opp i ryggen.
At det var et par hester på en åpen slette i nærheten av huset var nærmest en velsignelse. Da var det iallfall noe vesle Stine kunne bedrive mens hun var ute.
Men hvordan ville det bli over helgen når hun skulle begynne på en ny skole og alt? Tenkte Line med gru. Ville hun måtte gå alene i friminuttene?
Line hadde håpet at Stine skulle klare å bli kjent med noen barn denne uken hun hadde tatt fri, men det ble bare med håpet. I dag var det fredag alt, bare to dager igjen. Stakkars lille Stine!
-Klart du kan, men vær nå forsiktig. Husk at man skal ha respekt for dyr, de kan bite vet du¿ Det var egentlig mer på det verset, men hun fikk ikke sagt mer før Stine var ute av døra med et raskt 'hade mamma'.
Men nå hadde en plan begynt å ta form i hodet til Line. En skikkelig slagplan! Nå måtte hun trå til skikkelig for Stines skyld. Ja, hun visste hva som måtte til nå og hvem som var den rette til å utføre det. Hun måtte svelge all sin stolthet. Men først måtte hun bare ta en liten telefon¿
LØRDAGS ettermiddag, rett etter at de hadde inntatt en stor porsjon grøt hver, ringte det på døren. De så på hverandre med noen forbausede blikk. Vesle Stine så ut som et lite spørsmålstegn der hun sto ved springen, mens hun stadig holdt grøttallerkenen som hun ennå ikke hadde fått skylt all grøten av. Hvem kan nå det være? Hele uken de hadde bodd i huset hadde det ikke vært et eneste menneske på døren.
-Gå og lukk opp du Stine.
-Men,¿ Hun løftet opp tallerkenen en tanke for å vise at hun ennå ikke var ferdig med å skylle av den.
-Gi den bare til meg du. Jeg kan skylle den for deg jeg.
Vesle Stine ble stående å se på moren et øyeblikk med ett mistenksomt blikk. 'Svært så grei mamma er i dag. Hva er det hun har funnet på nå da?' Moren bare smilte mot henne og gjorde ikke mine til å følge etter. Stine stusset litt over det siste men gikk likevel og lukket opp.
Line hørte den velkjente mørke bassen over Stines glade myke, og hun stivnet til. Ennå lå en ulmende forakt under overflaten klar til å ta overhånd. Men hun måtte igjennom dette, bite tennene sammen, for Stines skyld.
Hun klarte ikke la være å titte ut kjøkkendøren til gangen. Blikk møttes, et kort nikk til hilsen ble ofret henne før han forsvant med sin datter inn i stuen. Første skritt var tatt.
Line hørte dem gjennom de tynne veggene til stuen. Myke ord fra en overlykkelig liten pike, små klynk fra en enda mindre hundevalp og den mørke bassen til Nils som hørtes om så like lykkelig ut som datteren.
-Det handler om å benytte seg av noen små skitne knep, skjønner du jenta mi. Han la an en røff tone. Line gikk nærmere veggen, men overvant fristelsen å legge øret inntil. De pratet om Stines problem som Line kort og konsist hadde forklart ham over telefonen. Line visste at Nils var bedre på dette området enn henne. Venninnefloker var knuter Nils alltid, med letthet, hadde klart å hjelpe Stine å løse. Han hadde en helt spesiell magi der.
-Det gjelder å vinne seg venner, forklarte Nils. -Men av og til må man bare gjøre det på et litt uærlig vis, stjele eller rett og slett jukse seg til det.
-Akkurat som den sprinteren den gangen, hva var det nå han het,¿ som du sa hadde brukt dop.
-Ja nettopp, nå tror jeg vi forstår hverandre. Akkurat slik er det jo ikke, men jeg tror du forstår, gjør du ikke? Line kunne nesten høre vesle Stine nikke der inne. Dette gikk jo riktig bra, nå fikk hun heller la dem være i fred.
Senere den kvelden stod hun igjen på kjøkkenet og betraktet vesle Stine der hun lekte seg på yttersiden med hundevalpen hun hadde fått av faren. Det var et helt spesielt lys over henne nå, en glans som ikke lett lot seg overse. Hun hadde fått faren sin tilbake, iallfall så godt det hadde latt seg gjøre. Og så hadde hun til og med fått en hundevalp på kjøpet.
Lekende og lett sprang hun fram og tilbake over gårdsplassen med den lille brune cocker spanielen rett bak hælene.
Ungene som gikk forbi, kunne ikke la vær å få øye på henne. Mange stoppet faktisk også opp for å betrakte den sprudlende jentungen og hunden hennes, både voksne og unger. Hun er ikke usynlig lengere, tenkte Line glad.
En liten håndfull barn hadde nå stoppet opp utenfor grinden. De pekte på Stine og lo, prøvde å gjøre narr. Men Stine lekte bare iherdig videre med den lille vennen sin som om hun ikke enset det. Snart brøt ei jente ut av gjengen, åpnet grinden og spaserte med kjappe skritt i retning av Stine. Ei annen jente, antakelig lederen i flokken, prøvde med myndig stemme å rope henne tilbake, truslene haglet av henne. Men jenta snudde seg bare hastig mot henne så de lange lyse flettene formelig danset rundt henne. En sint liten stemme ropte;
-Jeg skjønner ikke at jeg har giddet å være sammen med dere. Så danset hun videre nedover til vesle Stine.
Stine hadde vunnet. Med et enkelt skittent knep, med en liten hundevalp som lokkemiddel hadde hun gått av med seieren.
Det var visst tæl i den vesle jenta hennes likevel. Takket være styrken hun fikk av å få pappaen sin tilbake og støtten fra en liten hundevalp. Line forsto at de begge alltid kom til å bli viktige spillebrikker i Stines liv både Nils og hun. Sammen fylte de hver sin sko, og ville alltid være Stines familie selv om de ikke bodde under samme tak lengere.
Den spede stemmen til vesle Stine fløt silkebløtt gjennom det nesten tomme kjøkkenet, nådde så ørene hennes før den ga fra seg et lite ekko. Det var uro i røsten til jenta og Line visste så altfor godt hva saken gjaldt.
Det var disse ungene, alltid var det det. Hele livet til den åtte år gamle jenta hennes var preget av ensomhet fordi ungene ikke ville være sammen med henne. På ett eller annet vis ble hun bare hengene utenfor, uvisst av hvilken grunn. Selvfølgelig hendte det at hun hadde hatt en og annen og lekt seg med, men det var gjerne fordi en eller annen var syk eller bortreist. Da var hun god å ty til, som en slags reserve hvis der ikke var noen andre.
Hun var ikke noen direkte skjønnhet akkurat med den tynne lille kroppen og det pjuskete korte lyse håret, men under det lille brystet hennes banket et elskverdig og edelt hjerte. Det burde ha vært det som telte mest i den store sammenhengen, men det var det nok ikke. Et vakkert hjerte syntes jo ikke utenpå. Det var først til mølla, lokkemidler og bøllete tendenser, som var tingen i dag. Men slikt lå ikke til vesle Stine, hun var nok ikke så frempå som andre unger. Hun var bare den hun var, snill og godslig, og ønsket aldri noen noe vondt. På det viset var hun nok en del lik moren sin, tenkte Line og fikk med det stadfestet den egentlige synderen i det hele.
Nei, nå måtte hun ikke begynne igjen, nesten kommanderte hun seg selv stille. Gi seg selv skylden for alt, og å være så snill og så pliktoppfyllende. Det var det som var grunnen til at ekteskapet hadde begynt å knirke og etterhvert havarert. Det var iallfall det familierådgiveren, en mannlig sådan, hadde ment.
Line måtte dra på smilebåndet en smule sarkastisk, det ble liggende som et bittert drag over fjeset. Hennes godhet hadde da aldri før vært et problem i hennes ti år lange ekteskap med Nils, tvert imot. Det var først etter at hun hadde oppdaget sin kjære ektemakes sidesprang at det hadde fått seg en alvorlig knekk som dessverre ikke lot seg reparere. Etterpå hadde de jo selvfølgelig villet prøve å sette sammen bitene av det som var igjen av ekteskapet, derfor også denne familierådgiveren som dessverre ikke var til noen hjelp.
Dessverre må man vel også kunne si at det var at Nils ikke kunne holde seg på matta særlig lenge heller, selv om han aldri innrømmet noe. Han eide ingen skrupler, det fikk hun bittert erfare. Etterhvert fikk hun imidlertid evig nok av skjorter med leppestiftmerker av ukjente typer og andre klær som var dynket med dufter som hennes eget toalettbord aldri hadde inneholdt.
Hun flyttet til moren og faren og tok lille Stine med seg, plutselig hadde de bare pakket tingene sine. Vips borte vekk, nesten rett foran de naive øynene hans. Etter det ble en bitter strid liggende mellom henne og Nils som et mørkt ugjennomtrengelig teppe. Mest gikk dette utover stakkars lille Stine som ikke fikk se faren sin som hun fra før av hadde slikt et godt forhold til. Line visste at dette var galt, men aldri om hun kom til å ta kontakt med Nils igjen. Bare det å høre stemmen hans ville lokke frem en motbydelig forakt i henne.
Nå hadde de imidlertid flyttet bort fra storbyen og til mer landlige omgivelser, hun og vesle Stine. Et lite men koselig rødt hus hadde hun hatt råd til å skaffe ved hjelp av oppsparte midler og et lite lån ved siden av. Det ville bli litt knagert nå i startfasen med bare den lille hjelpepleierlønnen hennes å klare seg på, men de skulle nok få det til.
Line hadde håpet det ville bli bedre for Stine her. En ny plass med nye muligheter til å blant annet å kunne skaffe seg venner. Ja, bryte den evige vonde sirkelen.
Line studerte åtteåringen sin der hun stod i døråpningen med sorgtunge øyne. Hun var så liten og uskyldig i alt. Det var ikke hennes skyld at foreldrene hadde gått fra hverandre, og det var så absolutt heller ikke hennes skyld at ungene ikke ville leke med henne.
Det virket som om den lille hadde fått ekstra tunge lodd over de spede skuldrene sine de siste fire månedene etter at de hadde flyttet fra faren. Gode Gud, tenkte hun, tenk om hun klandrer seg selv for alt dette som har hendt. Line visste at unger lett kunne få seg til å gjøre det. Hun fikk en sår klump i halsen av ren og skjær dårlig samvittighet. Lille Stine var den uskyldige parten i feiden mellom henne og Nils. Det var ikke Stine som hadde bedt om å få skilsmisse fra foreldrene, eller rettere faren. Det var slett ikke rettferdig at hun skulle lide, at hun ikke skulle få se faren sin som hun var så glad i midt opp i all annen ensomhet.
-Mamma det nytter ikke. Ingen vil leke med meg likevel.
Moren hadde bedt henne stille seg i nærheten av barna i gata. Bare slik, hadde hun ment, kunne de få øye på henne og komme bort og prate. Men det hadde ikke hjulpet. En hel gjeng med unger hadde lekt seg iherdig bare noen få meter ifra grinden hvor lille Stine stod. Line hadde betraktet det hele ifra kjøkkenvinduet. Ingen hadde gått bort til Stine, nær sagt ikke ofret henne et blikk. Det var som om hun hadde vært usynlig, gått igjen med landskapet. Hvilket hun slett ikke gjorde i sin røde jakke mot det vårlige grågrønne landskapet.
-Kanskje du rett og slett kunne prøve å prate med dem da. Hun kunne ha bitt tungen av seg. Det skulle hun aldri ha sagt, hun visste jo at vesle Stine aldri ville våge. Å stå og si slikt var rett og slett dårlig gjort av en mor når hun visste om barnets forlegenhet. Det var som å strø salt i åpent sår.
-Men mamma,¿tenk om de sier nei da. Stine krympet seg til hun var på det mest ynkelige. -Jeg tror jeg heller går bort og ser på hestene utenfor stallen jeg. Kan jeg mamma? Er det greit for deg? Stine lyste opp en smule og rettet seg opp i ryggen.
At det var et par hester på en åpen slette i nærheten av huset var nærmest en velsignelse. Da var det iallfall noe vesle Stine kunne bedrive mens hun var ute.
Men hvordan ville det bli over helgen når hun skulle begynne på en ny skole og alt? Tenkte Line med gru. Ville hun måtte gå alene i friminuttene?
Line hadde håpet at Stine skulle klare å bli kjent med noen barn denne uken hun hadde tatt fri, men det ble bare med håpet. I dag var det fredag alt, bare to dager igjen. Stakkars lille Stine!
-Klart du kan, men vær nå forsiktig. Husk at man skal ha respekt for dyr, de kan bite vet du¿ Det var egentlig mer på det verset, men hun fikk ikke sagt mer før Stine var ute av døra med et raskt 'hade mamma'.
Men nå hadde en plan begynt å ta form i hodet til Line. En skikkelig slagplan! Nå måtte hun trå til skikkelig for Stines skyld. Ja, hun visste hva som måtte til nå og hvem som var den rette til å utføre det. Hun måtte svelge all sin stolthet. Men først måtte hun bare ta en liten telefon¿
LØRDAGS ettermiddag, rett etter at de hadde inntatt en stor porsjon grøt hver, ringte det på døren. De så på hverandre med noen forbausede blikk. Vesle Stine så ut som et lite spørsmålstegn der hun sto ved springen, mens hun stadig holdt grøttallerkenen som hun ennå ikke hadde fått skylt all grøten av. Hvem kan nå det være? Hele uken de hadde bodd i huset hadde det ikke vært et eneste menneske på døren.
-Gå og lukk opp du Stine.
-Men,¿ Hun løftet opp tallerkenen en tanke for å vise at hun ennå ikke var ferdig med å skylle av den.
-Gi den bare til meg du. Jeg kan skylle den for deg jeg.
Vesle Stine ble stående å se på moren et øyeblikk med ett mistenksomt blikk. 'Svært så grei mamma er i dag. Hva er det hun har funnet på nå da?' Moren bare smilte mot henne og gjorde ikke mine til å følge etter. Stine stusset litt over det siste men gikk likevel og lukket opp.
Line hørte den velkjente mørke bassen over Stines glade myke, og hun stivnet til. Ennå lå en ulmende forakt under overflaten klar til å ta overhånd. Men hun måtte igjennom dette, bite tennene sammen, for Stines skyld.
Hun klarte ikke la være å titte ut kjøkkendøren til gangen. Blikk møttes, et kort nikk til hilsen ble ofret henne før han forsvant med sin datter inn i stuen. Første skritt var tatt.
Line hørte dem gjennom de tynne veggene til stuen. Myke ord fra en overlykkelig liten pike, små klynk fra en enda mindre hundevalp og den mørke bassen til Nils som hørtes om så like lykkelig ut som datteren.
-Det handler om å benytte seg av noen små skitne knep, skjønner du jenta mi. Han la an en røff tone. Line gikk nærmere veggen, men overvant fristelsen å legge øret inntil. De pratet om Stines problem som Line kort og konsist hadde forklart ham over telefonen. Line visste at Nils var bedre på dette området enn henne. Venninnefloker var knuter Nils alltid, med letthet, hadde klart å hjelpe Stine å løse. Han hadde en helt spesiell magi der.
-Det gjelder å vinne seg venner, forklarte Nils. -Men av og til må man bare gjøre det på et litt uærlig vis, stjele eller rett og slett jukse seg til det.
-Akkurat som den sprinteren den gangen, hva var det nå han het,¿ som du sa hadde brukt dop.
-Ja nettopp, nå tror jeg vi forstår hverandre. Akkurat slik er det jo ikke, men jeg tror du forstår, gjør du ikke? Line kunne nesten høre vesle Stine nikke der inne. Dette gikk jo riktig bra, nå fikk hun heller la dem være i fred.
Senere den kvelden stod hun igjen på kjøkkenet og betraktet vesle Stine der hun lekte seg på yttersiden med hundevalpen hun hadde fått av faren. Det var et helt spesielt lys over henne nå, en glans som ikke lett lot seg overse. Hun hadde fått faren sin tilbake, iallfall så godt det hadde latt seg gjøre. Og så hadde hun til og med fått en hundevalp på kjøpet.
Lekende og lett sprang hun fram og tilbake over gårdsplassen med den lille brune cocker spanielen rett bak hælene.
Ungene som gikk forbi, kunne ikke la vær å få øye på henne. Mange stoppet faktisk også opp for å betrakte den sprudlende jentungen og hunden hennes, både voksne og unger. Hun er ikke usynlig lengere, tenkte Line glad.
En liten håndfull barn hadde nå stoppet opp utenfor grinden. De pekte på Stine og lo, prøvde å gjøre narr. Men Stine lekte bare iherdig videre med den lille vennen sin som om hun ikke enset det. Snart brøt ei jente ut av gjengen, åpnet grinden og spaserte med kjappe skritt i retning av Stine. Ei annen jente, antakelig lederen i flokken, prøvde med myndig stemme å rope henne tilbake, truslene haglet av henne. Men jenta snudde seg bare hastig mot henne så de lange lyse flettene formelig danset rundt henne. En sint liten stemme ropte;
-Jeg skjønner ikke at jeg har giddet å være sammen med dere. Så danset hun videre nedover til vesle Stine.
Stine hadde vunnet. Med et enkelt skittent knep, med en liten hundevalp som lokkemiddel hadde hun gått av med seieren.
Det var visst tæl i den vesle jenta hennes likevel. Takket være styrken hun fikk av å få pappaen sin tilbake og støtten fra en liten hundevalp. Line forsto at de begge alltid kom til å bli viktige spillebrikker i Stines liv både Nils og hun. Sammen fylte de hver sin sko, og ville alltid være Stines familie selv om de ikke bodde under samme tak lengere.
Denne saken ble første gang publisert 27/06 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.