Diagnosen
Har du noen gang vært hos legen og undret deg over hva de tenker på når den pinlige stillheten brer seg rundt i rommet?
Eller hva som gjør at de spør akkurat de spørsmålene de gjør? Noen ganger virker det som de er et helt annet sted, eller at de finner på noe å si for å slippe unna flaue spørsmål.
Men de aller verste er og blir psykologene, med de uoriginale spørsmålene sine, som en flukt for å slippe unna. Hva tenker nå de på?
Jeg gruer meg. Jeg gruer meg til hver eneste time, hver bidige tirsdag klokka 10.30 da jeg får det som til nå er blitt min mest meningsløse pasient. Jeg vegrer meg egentlig litt for å si pasient også, for jeg har liksom ikke funnet noe problem ennå. Ingen diagnose. Det eneste jeg har kommet fram til er at hun må ha et kommunikasjonsproblem. Et stort ett sådan. Når jeg sitter der med henne er jeg nesten sikker på at jeg får alle de problemene hun ikke har. Jeg blir engstelig av å ikke vite hvordan jeg skal nå fram og blir stresset av hennes nærvær. Jeg drømmer om henne om natten, og ser henne fly over sengen min med det gimmickløse, uintelligente blikket sitt. Og tro meg, det er ingen god drøm eller forestilling eller hva jeg nå skal kalle det.
Hun sniker seg inn i hver ledige stund, som en bringebærstein mellom to jeksler. Og jeg føler meg forfulgt.
Men i løpet av denne timen skal jeg endre på det. Diagnose skal bli.
- Nå, sier jeg. Hvordan har du det i dag? Pinlig stillhet etterfulgt av enda mer pinlig stillhet. Jeg vet hva som kommer.
- Har det fint jeg, sier hun. Som vanlig.
- Jeg kom til å tenke på en ting, det du nevnte under forrige samtale. Det med at du er trøtt hele tiden. Kan du forklare det litt nærmere, sier jeg. Ikke egentlig et viktig spørsmål, men jeg må få sagt noe. Må få meg selv til å høres litt interessert ut, eller i det minste late som det er en god terapeutisk fremgangsmåte.
- Ne¿i¿ Jeg sover vel for lite, da. Ser for mye på tv, tenker¿
- Du tenker, hva tenker du på da?
- Ikke på noe spesielt. Hva jeg har gjort den dagen. Hva jeg skal gjøre neste dag, leser litt i en eller annen bok og sovner til slutt.
- Når sovner du da sånn ca.?
- I 01.00 tida eller noe.
- Og du står opp?
- Næh.. vanligvis 06.30 på hverdagene. I helgene sover jeg lenger.
- Er det ikke litt frustrerende å sovne klokken ett om natta og så stå opp såpass tidlig? Ser du ikke på det som noe problem?
- Egentlig ikke
- Jeg vil si det er et problem.
Notater: Pasienten klager over for lite søvn og stor tretthet. Jeg tolker dette som et søvnproblem. Foreløpig ingen åpenbar grunn, men stress kan være en viktig faktor. Medisinering ikke vurdert ennå.
Pinlig stillhet igjen mens jeg noterer.
Hva skal jeg spørre om nå? Kanskje jeg skal vente til hun sier noe. Har jeg forresten husket å vanne blomstene hjemme? Sikkert ikke, det må jeg gjøre i ettermiddag. Egentlig er jeg sulten også. Det var en stor feil å sette henne opp som avtale 10.30 når det er lunsj en time etterpå. Stor feil å sette henne opp i det hele tatt. Dumme meg!
- Liker du sjokoladeis?, kommer det fra andre enden av bordet.
Hva for et spørsmål er det? Liker jeg sjokoladeis? Er det lurt å si at jeg gjør det eller skal jeg si at jeg ikke liker det? Kanskje jeg skal si jeg ikke kan svare på det fordi det er et personlig spørsmål, og at personlige spørsmål ikke er tillatt i terapisammenheng fra pasientens side.
- Nei, jeg liker ikke det, svarer jeg.
- Tenkte meg det.
- Hvorfor tenkte du det?
- Nei, du ser bare ikke ut som sjokoladeis-typen.
- Neihei, sier jeg, uten å spørre noe mer. Jeg tør ikke det. Sjokoladeis-typen? Hvorfor sier hun det? Hvordan ser en sjokoladeis-type ut? Hvorfor spør hun meg disse spørsmålene hele tiden? Forrige uke var det om jeg bodde i nærheten. Jeg begynner å lure på om hun skal finne ut hvem jeg er. Sende meg døde rotter i posten eller ringe moren min midt på natten for å spørre om hvordan jeg var som barn, for det husker jeg ikke så mye av selv¿ Kanskje hun har funnet telefonnummeret mitt allerede. Gud, hjelpe meg om hun har gjort det. Kanskje hun forfølger meg etter jobb, setter seg på toget, går av der jeg skal av, sniker seg bak buskene der jeg bor og sjekker om jeg spiser sjokoladeis til middag hver dag. Skal begynne å trekke for gardinene bare sånn i tilfelle.
- Tilbake til søvnen din, du sover dårlig også kanskje? Våkner i løpet av natten?
Hvorfor spør jeg ledende spørsmål? Jeg skal jo ikke det. Ta deg sammen, mann!
- Noen ganger så, om jeg må på do eller noe sånt. Eller telefonen ringer. Sånne ting.
- Er du sikker på at du går på do eller at telefonen ringer, og at det ikke bare er noe du innbiller deg?
- Har ikke tenkt over det før. Vet ikke, tror ikke det.
- Hender det at du ser eller hører noe som andre ikke ser eller hører? Skygger eller stemmer?
- Vet ikke. Kan jo hende. Jeg har ganske god hørsel, og jeg ser vel bedre enn de fleste.
- Mener du at du har bedre utviklede sanser enn folk flest?
- Har i hvert fall ypperlig hørsel og syn, det har jeg hatt så lenge jeg kan huske.
Notat: Pasienten tror hun har langt større evner enn et alminnelig menneske. Tolker dette som en vrangforestilling. Medisinering ikke vurdert.
Notat: Pasienten "vet ikke" om hun innbiller seg ting, eller om faktiske hendelser har funnet sted. Dette er særlig fremtredende om natten. Tolker dette som mulig psykotiske trekk, men kan også forekomme pga. stress og mulig tankekaos. Medisinering ikke vurdert.
- Hva er det første du kan huske?
- Du mener fra jeg var liten liksom?
- Ja.
Hun rynker pannen mens hun ser ned i gulvet. Konsentrerer seg tydeligvis en del.
- Husker at jeg var med pappa ut med båten eller noe, men ikke hva vi gjorde der eller noe. Er litt uklart for meg. Men jeg husker båten og vannet og det der, da. Var ca. 5 år tror jeg.
- Det er fint, men du husker ikke om dere gjorde noe i båten?
- Nei.. eller jo.. litt vagt.. jeg tror vi dro fra noe¿
- Dro fra noe? Noen som forfulgte dere da, eller?
- Vet ikke, husker ikke.
- Du klare ikke tenke deg mer om heller?
- Nei.
Notat: Pasienten har fortrengt store deler av årene før hun var 5 år. Da kan hun huske en båttur med far, og at hun tror kanskje ble forfulgt av noen. Kan tolkes som at årene før fylte 5 år var så traumatiske at pasienten ubevisst har valgt å "glemme", og at forestillingene om forfølgelse bare er en paranoid tanke. Medisinering ikke vurdert.
- Du, hvorfor spør du så mye i dag? Du pleier ikke det, mumler hun.
Spør jeg mye? Har jeg gjort noe galt som får henne til å undres over det? Går jeg for fort fram? Kanskje grunnen til at jeg ikke har fått noe ut av henne før er at jeg rett og slett er en elendig terapeut. Totalt verdiløs i jobben min. Jeg er en tufs, det er det jeg er. Elendig på jobben, elendig privat.
- Syns du jeg spør mye? Forsøker bare å bygge videre på det fundamentet VI har bygget sammen i løpet av året, og fortsette på den terapeutiske delen av vårt samarbeid for å finne ut hvorfor ting er som de er.
- Ok, bare lurte.
- Dessuten tror jeg det er viktig å sette sammen de ulike puslebrikkene i livet ditt som gjør at du er deg, og lage et ferdig puslespill av ulike komponenter som du selv har bidratt med å legge.
- Ehh.. Du ser litt varm ut, er du syk eller noe, spør hun meg.
- Nei, jeg er ikke syk. Hvorfor spør du?
- Du svetter liksom litt også skriver du så fort. Også sier du en hel masse ting jeg ikke helt skjønner Hva i huleste er det jeg driver med? Hva har dette med saken å gjøre? Jeg er så tåpelig. Det er jo åpenlyst at hun ikke skjønner hva jeg snakker om. Men jeg høres vel litt lur ut, gjør jeg ikke det? Håper hun liker meg, selv om jeg må innrømme at jeg ikke liker henne noe særlig. Ser hun det mon tro¿ Tenk om hun ser det, tenk om hun kan lese ansiktet og tankene mine og legge en plan for hvordan hun skal knekke meg. Utrydde meg. Hjelp, hva for et menneske er det jeg har foran meg? Hun er gal. Det er jo derfor hun er her. Eller kanskje det er jeg som er det? Nei, jeg kan ikke være det. Jeg er terapeut, jeg er ikke gal, da ville jeg skjønt det. Men om jeg hadde vært gal ville jeg sikkert benektet det¿ sånn som jeg gjør nå. Himmel, er jeg gal likevel? poenget med. Dessuten virker du litt fjern på en måte. Du tenker mye i dag.
HUN KAN LESE TANKENE MINE! Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg avslutte timen.. Nei.. jeg må ikke tenke nå. Hun vet jo hva jeg tenker. Gud, dette er en forferdelig situasjon. Hva har jeg begitt meg ut på?
- Ja vel. Sikkert bare varmen utenifra.
- Men det er jo desember, det er kaldt ute nå.
Herre Jesus i himmelen! Jeg vet ikke hvilken årstid det er en gang! Jeg er i ferd med å fjerne meg fra virkeligheten. Dette har gått for langt. Jeg må avslutte timen. Jeg må sette meg ned i ro og mak og se over notatene mine. Denne jenta er skummel. Hun kan lese tankene mine, hun vet hvordan jeg reagerer på ubehagelige spørsmål om mitt privatliv. Hun sitter her og hånler av meg på innsiden av det dumme trynet sitt. Nei, uff.. jeg kan jo ikke tenke det. Hørte du det? Hørte du hva jeg sa nå nettopp?
- Phuu, sukker hun.
Hjelp, hun hørte det!
- Jeg tror det er best vi avslutter nå, sier jeg. Du har fått litt mange spørsmål i dag.
- Ok.
Hun drar på seg jakka si, beveger seg mot døra, men stanser mens hun enda har hånden på dørhåndtaket.
- Samme tid neste uke, spør hun?
Hvordan visste hun det? Hvordan¿ ja.. det er sant.. Samme tid hver uke.
- Ja, sier jeg, og ser henne gå ut av døra.
Tilbake sitter jeg, utmattet og skjelvende. Svetten renner og kroppen er mørbanket. Jeg ser over notatene mine. I løpet av timen har jeg kommet fram til følgende diagnoser: Søvnløshet, psykoser, vrangforestillinger og paranoia, men jeg har på følelsen at de ikke stemmer, så jeg legger det fra meg igjen.
Er det meg dette er snakk om?
Før jeg vet ordet av det finner jeg fram en eske Sobril, svelger et par stykker og lener meg tilbake i stolen. Jeg fikk i hvert fall satt én diagnose i dag. Diagnosen Terapeut.
Men de aller verste er og blir psykologene, med de uoriginale spørsmålene sine, som en flukt for å slippe unna. Hva tenker nå de på?
Jeg gruer meg. Jeg gruer meg til hver eneste time, hver bidige tirsdag klokka 10.30 da jeg får det som til nå er blitt min mest meningsløse pasient. Jeg vegrer meg egentlig litt for å si pasient også, for jeg har liksom ikke funnet noe problem ennå. Ingen diagnose. Det eneste jeg har kommet fram til er at hun må ha et kommunikasjonsproblem. Et stort ett sådan. Når jeg sitter der med henne er jeg nesten sikker på at jeg får alle de problemene hun ikke har. Jeg blir engstelig av å ikke vite hvordan jeg skal nå fram og blir stresset av hennes nærvær. Jeg drømmer om henne om natten, og ser henne fly over sengen min med det gimmickløse, uintelligente blikket sitt. Og tro meg, det er ingen god drøm eller forestilling eller hva jeg nå skal kalle det.
Hun sniker seg inn i hver ledige stund, som en bringebærstein mellom to jeksler. Og jeg føler meg forfulgt.
Men i løpet av denne timen skal jeg endre på det. Diagnose skal bli.
- Nå, sier jeg. Hvordan har du det i dag? Pinlig stillhet etterfulgt av enda mer pinlig stillhet. Jeg vet hva som kommer.
- Har det fint jeg, sier hun. Som vanlig.
- Jeg kom til å tenke på en ting, det du nevnte under forrige samtale. Det med at du er trøtt hele tiden. Kan du forklare det litt nærmere, sier jeg. Ikke egentlig et viktig spørsmål, men jeg må få sagt noe. Må få meg selv til å høres litt interessert ut, eller i det minste late som det er en god terapeutisk fremgangsmåte.
- Ne¿i¿ Jeg sover vel for lite, da. Ser for mye på tv, tenker¿
- Du tenker, hva tenker du på da?
- Ikke på noe spesielt. Hva jeg har gjort den dagen. Hva jeg skal gjøre neste dag, leser litt i en eller annen bok og sovner til slutt.
- Når sovner du da sånn ca.?
- I 01.00 tida eller noe.
- Og du står opp?
- Næh.. vanligvis 06.30 på hverdagene. I helgene sover jeg lenger.
- Er det ikke litt frustrerende å sovne klokken ett om natta og så stå opp såpass tidlig? Ser du ikke på det som noe problem?
- Egentlig ikke
- Jeg vil si det er et problem.
Notater: Pasienten klager over for lite søvn og stor tretthet. Jeg tolker dette som et søvnproblem. Foreløpig ingen åpenbar grunn, men stress kan være en viktig faktor. Medisinering ikke vurdert ennå.
Pinlig stillhet igjen mens jeg noterer.
Hva skal jeg spørre om nå? Kanskje jeg skal vente til hun sier noe. Har jeg forresten husket å vanne blomstene hjemme? Sikkert ikke, det må jeg gjøre i ettermiddag. Egentlig er jeg sulten også. Det var en stor feil å sette henne opp som avtale 10.30 når det er lunsj en time etterpå. Stor feil å sette henne opp i det hele tatt. Dumme meg!
- Liker du sjokoladeis?, kommer det fra andre enden av bordet.
Hva for et spørsmål er det? Liker jeg sjokoladeis? Er det lurt å si at jeg gjør det eller skal jeg si at jeg ikke liker det? Kanskje jeg skal si jeg ikke kan svare på det fordi det er et personlig spørsmål, og at personlige spørsmål ikke er tillatt i terapisammenheng fra pasientens side.
- Nei, jeg liker ikke det, svarer jeg.
- Tenkte meg det.
- Hvorfor tenkte du det?
- Nei, du ser bare ikke ut som sjokoladeis-typen.
- Neihei, sier jeg, uten å spørre noe mer. Jeg tør ikke det. Sjokoladeis-typen? Hvorfor sier hun det? Hvordan ser en sjokoladeis-type ut? Hvorfor spør hun meg disse spørsmålene hele tiden? Forrige uke var det om jeg bodde i nærheten. Jeg begynner å lure på om hun skal finne ut hvem jeg er. Sende meg døde rotter i posten eller ringe moren min midt på natten for å spørre om hvordan jeg var som barn, for det husker jeg ikke så mye av selv¿ Kanskje hun har funnet telefonnummeret mitt allerede. Gud, hjelpe meg om hun har gjort det. Kanskje hun forfølger meg etter jobb, setter seg på toget, går av der jeg skal av, sniker seg bak buskene der jeg bor og sjekker om jeg spiser sjokoladeis til middag hver dag. Skal begynne å trekke for gardinene bare sånn i tilfelle.
- Tilbake til søvnen din, du sover dårlig også kanskje? Våkner i løpet av natten?
Hvorfor spør jeg ledende spørsmål? Jeg skal jo ikke det. Ta deg sammen, mann!
- Noen ganger så, om jeg må på do eller noe sånt. Eller telefonen ringer. Sånne ting.
- Er du sikker på at du går på do eller at telefonen ringer, og at det ikke bare er noe du innbiller deg?
- Har ikke tenkt over det før. Vet ikke, tror ikke det.
- Hender det at du ser eller hører noe som andre ikke ser eller hører? Skygger eller stemmer?
- Vet ikke. Kan jo hende. Jeg har ganske god hørsel, og jeg ser vel bedre enn de fleste.
- Mener du at du har bedre utviklede sanser enn folk flest?
- Har i hvert fall ypperlig hørsel og syn, det har jeg hatt så lenge jeg kan huske.
Notat: Pasienten tror hun har langt større evner enn et alminnelig menneske. Tolker dette som en vrangforestilling. Medisinering ikke vurdert.
Notat: Pasienten "vet ikke" om hun innbiller seg ting, eller om faktiske hendelser har funnet sted. Dette er særlig fremtredende om natten. Tolker dette som mulig psykotiske trekk, men kan også forekomme pga. stress og mulig tankekaos. Medisinering ikke vurdert.
- Hva er det første du kan huske?
- Du mener fra jeg var liten liksom?
- Ja.
Hun rynker pannen mens hun ser ned i gulvet. Konsentrerer seg tydeligvis en del.
- Husker at jeg var med pappa ut med båten eller noe, men ikke hva vi gjorde der eller noe. Er litt uklart for meg. Men jeg husker båten og vannet og det der, da. Var ca. 5 år tror jeg.
- Det er fint, men du husker ikke om dere gjorde noe i båten?
- Nei.. eller jo.. litt vagt.. jeg tror vi dro fra noe¿
- Dro fra noe? Noen som forfulgte dere da, eller?
- Vet ikke, husker ikke.
- Du klare ikke tenke deg mer om heller?
- Nei.
Notat: Pasienten har fortrengt store deler av årene før hun var 5 år. Da kan hun huske en båttur med far, og at hun tror kanskje ble forfulgt av noen. Kan tolkes som at årene før fylte 5 år var så traumatiske at pasienten ubevisst har valgt å "glemme", og at forestillingene om forfølgelse bare er en paranoid tanke. Medisinering ikke vurdert.
- Du, hvorfor spør du så mye i dag? Du pleier ikke det, mumler hun.
Spør jeg mye? Har jeg gjort noe galt som får henne til å undres over det? Går jeg for fort fram? Kanskje grunnen til at jeg ikke har fått noe ut av henne før er at jeg rett og slett er en elendig terapeut. Totalt verdiløs i jobben min. Jeg er en tufs, det er det jeg er. Elendig på jobben, elendig privat.
- Syns du jeg spør mye? Forsøker bare å bygge videre på det fundamentet VI har bygget sammen i løpet av året, og fortsette på den terapeutiske delen av vårt samarbeid for å finne ut hvorfor ting er som de er.
- Ok, bare lurte.
- Dessuten tror jeg det er viktig å sette sammen de ulike puslebrikkene i livet ditt som gjør at du er deg, og lage et ferdig puslespill av ulike komponenter som du selv har bidratt med å legge.
- Ehh.. Du ser litt varm ut, er du syk eller noe, spør hun meg.
- Nei, jeg er ikke syk. Hvorfor spør du?
- Du svetter liksom litt også skriver du så fort. Også sier du en hel masse ting jeg ikke helt skjønner Hva i huleste er det jeg driver med? Hva har dette med saken å gjøre? Jeg er så tåpelig. Det er jo åpenlyst at hun ikke skjønner hva jeg snakker om. Men jeg høres vel litt lur ut, gjør jeg ikke det? Håper hun liker meg, selv om jeg må innrømme at jeg ikke liker henne noe særlig. Ser hun det mon tro¿ Tenk om hun ser det, tenk om hun kan lese ansiktet og tankene mine og legge en plan for hvordan hun skal knekke meg. Utrydde meg. Hjelp, hva for et menneske er det jeg har foran meg? Hun er gal. Det er jo derfor hun er her. Eller kanskje det er jeg som er det? Nei, jeg kan ikke være det. Jeg er terapeut, jeg er ikke gal, da ville jeg skjønt det. Men om jeg hadde vært gal ville jeg sikkert benektet det¿ sånn som jeg gjør nå. Himmel, er jeg gal likevel? poenget med. Dessuten virker du litt fjern på en måte. Du tenker mye i dag.
HUN KAN LESE TANKENE MINE! Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg avslutte timen.. Nei.. jeg må ikke tenke nå. Hun vet jo hva jeg tenker. Gud, dette er en forferdelig situasjon. Hva har jeg begitt meg ut på?
- Ja vel. Sikkert bare varmen utenifra.
- Men det er jo desember, det er kaldt ute nå.
Herre Jesus i himmelen! Jeg vet ikke hvilken årstid det er en gang! Jeg er i ferd med å fjerne meg fra virkeligheten. Dette har gått for langt. Jeg må avslutte timen. Jeg må sette meg ned i ro og mak og se over notatene mine. Denne jenta er skummel. Hun kan lese tankene mine, hun vet hvordan jeg reagerer på ubehagelige spørsmål om mitt privatliv. Hun sitter her og hånler av meg på innsiden av det dumme trynet sitt. Nei, uff.. jeg kan jo ikke tenke det. Hørte du det? Hørte du hva jeg sa nå nettopp?
- Phuu, sukker hun.
Hjelp, hun hørte det!
- Jeg tror det er best vi avslutter nå, sier jeg. Du har fått litt mange spørsmål i dag.
- Ok.
Hun drar på seg jakka si, beveger seg mot døra, men stanser mens hun enda har hånden på dørhåndtaket.
- Samme tid neste uke, spør hun?
Hvordan visste hun det? Hvordan¿ ja.. det er sant.. Samme tid hver uke.
- Ja, sier jeg, og ser henne gå ut av døra.
Tilbake sitter jeg, utmattet og skjelvende. Svetten renner og kroppen er mørbanket. Jeg ser over notatene mine. I løpet av timen har jeg kommet fram til følgende diagnoser: Søvnløshet, psykoser, vrangforestillinger og paranoia, men jeg har på følelsen at de ikke stemmer, så jeg legger det fra meg igjen.
Er det meg dette er snakk om?
Før jeg vet ordet av det finner jeg fram en eske Sobril, svelger et par stykker og lener meg tilbake i stolen. Jeg fikk i hvert fall satt én diagnose i dag. Diagnosen Terapeut.
Denne saken ble første gang publisert 28/11 2003, og sist oppdatert 30/04 2017.