Delirious
Steve Buscemi sliter med nevroser.
Her er Kulturo.no's journalist Stian Hafstads anmeldelse.
Les mer på Kulturo.no!
Tre menneskeskjebner fra to ytterpunkter av den sosiale rangstigen flettes sammen i denne romantiske dramakomedien signert independent-regissør Tom DiCillo. Steve Buscemi ("Fargo", "Reservoir Dogs") spiller fotografen Les Galantine, som overlever fra dag til dag ved å fotfølge og ta bilder av kjendiser.
Tilfeldigvis møter han en dag den unge uteliggeren Toby Grace (Michael Pitt - "The Village"), som tilbyr seg å bli assistenten hans. Etter hvert vikler den unge Britney Spears-klonen K'Harma Leeds (Alison Lohman - "Beowulf", "Matchstick Men") seg inn i det hele, og vi følger kjærlighet og vennskap utvikle seg på tvers av sosiale kretser og restriksjoner.
Talent fremfor skjønnhet
Steve Buscemi er et levende bevis på at skuespillertalent noen ganger faktisk blir prioritert fremfor et prikkfritt ytre, selv i amerikanske filmer. «Delirious» er riktignok ikke en Hollywood-produksjon, og de to øvrige hovedrolleinnehaverne har hakesleppotensiale nok så det holder, men det er herlig å se Buscemi skinne sterkere enn sine to langt yngre medspillere med sin nevrotiske tolkning av den narsissistiske paparazzi-fotografen Galantine.
Midtveis i filmen får vi også en briljant cameo-opptreden av Elvis Costello, som også har bidratt med et par sanger til filmen.
Dialogutveksling og formbrudd
En av filmens store styrker ligger i de tidvis morsomme replikkene, som skytes frem og tilbake mellom Galantine og Grace. Den ekstremt selvopptatte Galantine er nærmest en parodi på seg selv, og sammen med den naive unggutten Grace skapes det dialoger som det er vel verdt å lytte til.
Et annet spennende aspekt ved "Delirious" er hvordan deler av historien fortelles gjennom en kjendisfokusert TV-serie i det fiktive filmuniverset. Dette formtrekket virker forfriskende; både som et avbrekk fra Hollywoods kontinuitetsprinsipper, og som en parodi på virkelighetens programmer av denne typen.
Flue i suppen
En av de store fordelene med såkalte independent-produserte filmer er hvordan de kan være samfunnskritiske uten å risikere å miste store deler av målgruppene sine.
For der studioproduserte blockbustere som "Det Gylne Kompasset" prøver å fjerne alt som kan skape kontroverser, er independent-filmene mer avhengige av sitt potensiale til å si noe om sin samtid. Og slik er det også i "Delirious".
Filmens kanskje mest interessante side er hvordan den tar opp vår tids kjendisjag og kravet om være vellykket.
Likevel faller filmen i en felle som mange andre indieproduksjoner gjør, nemlig faren for å misbruke det frie spillerommet som skapes til kunstneriske ambisjoner.
"Delirious" druknes innimellom i overtydelig symbolbruk, som når Galantine og Grace sitter på en kafè og det tydelig kommer fram at Galantine sliter.
Da klippes det plutselig til en flue som sitter fast i en vanndråpe på bordet, og det hele føles litt pinlig.
Konklusjon
"Delirious" er en tidvis morsom og underholdende film, men klarer ikke holde engasjementet oppe hele veien.
En god dialog sammen med en fin prestasjon av Buscemi gjør filmen verdt å få med seg, men det er ikke nok til å gi filmskaper Tom DiCillo en plass historiebøkene.
Kulturo gir filmen karakter 6 av 10 - Nokså god.
Les mer på Kulturo.no!
Les mer på Kulturo.no!
Tre menneskeskjebner fra to ytterpunkter av den sosiale rangstigen flettes sammen i denne romantiske dramakomedien signert independent-regissør Tom DiCillo. Steve Buscemi ("Fargo", "Reservoir Dogs") spiller fotografen Les Galantine, som overlever fra dag til dag ved å fotfølge og ta bilder av kjendiser.
Tilfeldigvis møter han en dag den unge uteliggeren Toby Grace (Michael Pitt - "The Village"), som tilbyr seg å bli assistenten hans. Etter hvert vikler den unge Britney Spears-klonen K'Harma Leeds (Alison Lohman - "Beowulf", "Matchstick Men") seg inn i det hele, og vi følger kjærlighet og vennskap utvikle seg på tvers av sosiale kretser og restriksjoner.
Talent fremfor skjønnhet
Steve Buscemi er et levende bevis på at skuespillertalent noen ganger faktisk blir prioritert fremfor et prikkfritt ytre, selv i amerikanske filmer. «Delirious» er riktignok ikke en Hollywood-produksjon, og de to øvrige hovedrolleinnehaverne har hakesleppotensiale nok så det holder, men det er herlig å se Buscemi skinne sterkere enn sine to langt yngre medspillere med sin nevrotiske tolkning av den narsissistiske paparazzi-fotografen Galantine.
Midtveis i filmen får vi også en briljant cameo-opptreden av Elvis Costello, som også har bidratt med et par sanger til filmen.
Dialogutveksling og formbrudd
En av filmens store styrker ligger i de tidvis morsomme replikkene, som skytes frem og tilbake mellom Galantine og Grace. Den ekstremt selvopptatte Galantine er nærmest en parodi på seg selv, og sammen med den naive unggutten Grace skapes det dialoger som det er vel verdt å lytte til.
Et annet spennende aspekt ved "Delirious" er hvordan deler av historien fortelles gjennom en kjendisfokusert TV-serie i det fiktive filmuniverset. Dette formtrekket virker forfriskende; både som et avbrekk fra Hollywoods kontinuitetsprinsipper, og som en parodi på virkelighetens programmer av denne typen.
Flue i suppen
En av de store fordelene med såkalte independent-produserte filmer er hvordan de kan være samfunnskritiske uten å risikere å miste store deler av målgruppene sine.
For der studioproduserte blockbustere som "Det Gylne Kompasset" prøver å fjerne alt som kan skape kontroverser, er independent-filmene mer avhengige av sitt potensiale til å si noe om sin samtid. Og slik er det også i "Delirious".
Filmens kanskje mest interessante side er hvordan den tar opp vår tids kjendisjag og kravet om være vellykket.
Likevel faller filmen i en felle som mange andre indieproduksjoner gjør, nemlig faren for å misbruke det frie spillerommet som skapes til kunstneriske ambisjoner.
"Delirious" druknes innimellom i overtydelig symbolbruk, som når Galantine og Grace sitter på en kafè og det tydelig kommer fram at Galantine sliter.
Da klippes det plutselig til en flue som sitter fast i en vanndråpe på bordet, og det hele føles litt pinlig.
Konklusjon
"Delirious" er en tidvis morsom og underholdende film, men klarer ikke holde engasjementet oppe hele veien.
En god dialog sammen med en fin prestasjon av Buscemi gjør filmen verdt å få med seg, men det er ikke nok til å gi filmskaper Tom DiCillo en plass historiebøkene.
Kulturo gir filmen karakter 6 av 10 - Nokså god.
Les mer på Kulturo.no!
Denne saken ble første gang publisert 28/02 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.