Dere har endelig sagt ja til å være sammen resten av livet, i gode såvel som onde dager. Men skal du beholde etternavnet ditt, ta hans etternavn, eller skal han ta ditt? Eller skal dere kanskje gå for en kombinasjon?

Les også: Bryllupsplanlegging på nett

Les også: En rimeligere bryllupsreise

Les også: Flere unge gifter seg

Å bestemme seg for en løsning er ikke like enkelt for alle, og i vårt Bryllupsforum sier en forumbruker følgende:

“Mitt navn er mitt navn. Barna våre får begge to sine navn men jeg har mitt navn. Så lenge mannen min syns det er helt greit, skjønner jeg ikke at folk blir så grusomt oppbrakte av dette”.

Hun spør hvilke oppfatninger andre har av denne problemstillingen.

Her er et utdrag fra diskusjonen:

• “Jeg blir mer "sjokkert" hvis noen har skiftet navn, ikke at jeg bryr meg nevneverdig om noen av delene”.
• “Jeg reagerer ikke noe på hvis noen ikke vil skifte navn... Men jeg skal selv skifte etternavn, for min del er det viktig at vi som en familie alle har samme etternavn”.
• “Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt til å skifte navn. Men mannen min hadde så kult etternavn...”
• “Jeg synes det er rart at du opplever at folk reagerer på det, jeg har selv valgt å bytte til min manns etternavn, men forstår godt de som velger å la være også”.
• “Her bytta mannen til mitt etternavn, ingen som har reagert negativt på det”.
• “Jeg opplever at mange reagerer på at min forlovede skal bytte til mitt etternavn. Ja, vi lever i 2011, det er vel likestilling”?

• “At noen kan bli litt overrasket derimot er sikkert ikke uvanlig. Det handler ikke om årstallet vi lever i, men det at vi har tradisjon for at kvinnen tar mannens etternavn. I dag gjør man selvsagt som man vil, men det er fortsatt mest vanlig at kvinnen endrer etternavn og dermed hender det at noen blir overrasket over at andre gjør det annerledes. Selv kommer jeg til å ha mitt etternavn til mellomnavn og mannens til etternavn. Ikke fordi jeg føler at jeg må eller fordi jeg ikke er likestilt, men fordi han har et fint og sjeldent etternavn som jeg vil se det som en ære å få lov til å dele”.
• “Mamma tok først pappas etternavn da de hadde vært gift i 30 år. Da de giftet seg fikk hun mange rare reaksjoner på det - for 30 år siden var det nok veldig uvanlig at man ikke tok mannens navn. Jeg og broren min har begges navn”.
• “Jeg giftet meg for 23 år siden men vurderte aldri å ta min manns etternavn, så jeg beholdt mitt eget. Det er jo sånn folk kjenner meg”.
• “Jeg beholder mitt mellomnavn for det er ganske sjeldent, men bytter fra mitt vanlige etternavn til hans etternavn. Vi får samme etternavn, men ulike mellomnavn. Et vennepar av meg tok både hans og hennes etternavn med bindestrek mellom”.