God syttende mai!

Vi har alltid feiret den hos oss, og det gjør vi fortsatt. Etter hvert som søsknene mine er blitt eldre og etablert med barn i passe alder med tanke på dugnader og pølseboder og sånn, får vi aldri til å samle hele familien, men flere av oss stiller i bunad eller annet pentøy og vi er sammen og hygger oss og spiser god mat.
Og kroneis med jordbær. Og solo. Og pølse med lompe. Veldig norsk og veldig nasjonaldag.

Jeg har alltid hatt respekt for dagen. Ikke i den grad at jeg vil finne en sjelefrende jeg kan diskutere grunnloven med. Men jeg synes det er på sin plass å huske noen som gjorde et stykke arbeid for drøyt 160 år siden, og som på mange måter er ansvarlig for at vi har det som vi har det i dag.
At det senere ble barnetog og videre til den feiringen vi kjenner i dag, er bare hyggelig, synes jeg. Jeg synes det er stas med korpsmusikk og ny sommerkjole.
Ja, før fikk vi ny sommerkjole til den store dagen. Og vi strøk sløyfer og flagg og det ga meg alltid en spesiell stemning å kle seg om morgenen. Snøen var gått og det var forsommerblomster ute. Flaggstenger pyntet med bjørkeris og flagg, testing av mikrofonene i skolegården. Vi hadde lenge øvet på marsjering på skolen og særlig de som skulle gå i flaggborgen. I ukevis hadde vi skrevet utkast til 17.mai tale med håp om å bli plukket ut. Jeg ble aldri det¿ og ikke blir jeg ordfører noen gang heller, så slik er det med den saken.
Men stemningen er der enda. Og jeg blir like rørt, om ikke mer, når flagget heises og vi synger "Ja, vi elsker". Jeg synes det er fabelaktig å se de små og søte i barnetoget og jeg synes nok kanskje at noen kan pynte seg ørlite mer enn de gjør. Jeg er så reaksjonær at jeg ikke synes joggesko har noe på nasjonaldagen å gjøre. Men det er meg.

Og alt dette får vi oppleve som bor i et land som vi gjør. Som bor i et land som ikke er satt sammen av mange stater som gjennom årene har gått sammen i en union, eller som er skilt ut av en sammenslutning mot noens vilje. Vi bor i et land hvor vi ikke har opprørsstyrker som kan tenkes å slippe ekle ting i barnetoget og vi har en demokratisk valgt regjering som er helt enig med våre naboland om hvor landegrensene våre går. (Så nær om en og annen fiskebank langt opp mot nord).
Vi er "nektet" adgang i Det hvite hus fordi gutter også blir sure på hverandre av og til, og for meg kan det være det samme. For nå. For mitt land, det landet vi bor i, er mange tusen ganger bedre enn noe annet land i verden. Vi er små, men vi synes, vi er viktige og jeg synes det er rart ikke flere bruker oss som modell for sitt eget land.
Jeg er så full av meg selv som norsk at det er på grensen til nasjonalistisk. Men ikke over. Aldri over. For vel er jeg glad for at jeg bor her hvor det er flest etniske nordmenn, men vi har plass til flere og det kulturelle mangfoldet er noe jeg setter stor pris på.

Jeg tar nok ting som en selvfølge i en travel hverdag.
Men nettopp derfor er det så viktig å ha en dag i året som 17. mai. Ikke for å bare bruke den nye penkjolen som også skal duge som konfirmasjonsgjestkjole i år, ikke bare for å få det nødvendige sparket for å få feid grus i oppkjørselen og plantet nye blomster i hagen.
Men for å bruke dagen på glede og takknemlighet for at jeg er norsk og får bo i Norge.

Gratulerer med dagen!

Denne saken ble første gang publisert 16/05 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.