Men vi burde jammen ikke behøve en fast høytid for å se opp fra vår egen navle, se andre som ikke har det så bra, og være takknemlige for det vi har. Men nå er det påske, det er den stille uke. Vi kjenner bibelhistorien om det som skjedde. Hva man tror er nå så sin sak, men kan ikke historien være et symbol for noe¿?

De fleste her i landet er velsignet med god helse, tak over hodet og nok mat. De fleste av oss kommer fra og har et godt hjem, vi har friske barn og en hverdag som går rundt økonomisk og sjelelig. Nå sier jeg ikke at alle har det bra, og vi vet dessverre at stadig flere sliter med den psykiske helsen. Hva mat gjelder, er stadig flere av oss i ferd med å betale i dyre dommer for opplegg slik at vi får vridd av oss velstandsflesket, og vi betaler gjerne for å gå inn og trene, isteden for å bevege oss utendørs i naturlige omgivelser og på naturlig vis. Men selv de som sliter i hverdagen, har ting å være takknemlige for.

Så når vi får besøk av konfirmanter som samler inn penger til ofre for borgerkrigen i Kongo, blir vi påminnet. Vi hører på Dagsrevyen om voldtektsofre. Ikke bare er de voldtatt av en mann. De er voldtatt av mange menn og med gjenstander og bare den sensurerte biten vi får vite om, er så grusom at i hvert fall jeg, tar meg fem minutter med Big Brother for å få en viss balanse i hodet mitt. Vi får høre om legen som forteller at han ikke makter å høre alle historiene, for da ville han ikke orket å fortsette med det han gjør, nemlig å hjelpe disse kvinnene. De er fornedret fysisk ja, men også psykisk. De kan aldri vende hjem, de er overlatt til seg selv. Om vi ikke hjelper dem.

Jeg så et program med Oprah Winfrey for en tid tilbake. Det er jammen ikke ofte jeg får med meg det, men tilfeldigvis denne gangen var jeg hjemme på ettermiddagen og ble sittende og se fra fistula-sykehuset i Etiopia. Å høre om de grufulle opplevelsene små jenter har som er altfor tidlig gravide og som i Vesten kunne vært reddet med et keisersnitt, er hjerteskjærende. Og desto mer rørende når det finnes gode mennesker som starter sykehus og hjelper dem, når det finnes rike mediadamer som spytter i masse penger. Og når det finnes vanlige mennesker som deg og meg som kan gi dem noe så de får pynte seg for eksempel. (en amerikansk dame laget masse perlearmbånd). Hva dette betyr for ungdommer etter grufulle fødsler som kanskje i flere år ikke har kunnet holde på avføring og er utstøtt av landsbyen sin, det tror jeg neppe vi kan forestille oss.

Også leser jeg litt rundt på forumet i Kvinneguiden en ledig kveldstime. Og finner en tråd om den tapre lille Tille på seks måneder som snart skal dø. Og om hans minst like tapre foreldre¿ Og jeg gråter. Og jeg synes det er så utrolig sterkt at jeg gråter mer. Og jeg leser om mor og far som har fortalt ham at de er klare for å la ham slippe. Og jeg håper ved all min tror og kjærlighet at jeg aldri vil få oppleve noe slikt, og at ingen jeg kjenner eller noen andre i hele verden igjen vil få oppleve noe sånt. Og jeg vet det er fånyttes.
For verden er god i det store og hele for de fleste av oss her i denne delen av verden. Og det gjør oss trette og mette og litt late med tanke på resten av verden. Derfor er det befriende med ungdom som samler inn penger til de som ikke har det så godt som oss. Derfor er det befriende å gråte for Tille. For det gjør noe med meg, jeg reagerer og er svært glad for det. For hvor ville verden vært om vi ikke reagerte? Da ville vi i hvert fall vært ute å kjøre.

Så denne påsken, mine venner, skal jeg kjøpe et litt mindre påskeegg enn vanlig og jeg skal bruke litt lenger tid på det. Jeg skal bruke tid på å ta vare på minner i form av bilder, av mine nevøer og nieser og resten av familien. Jeg skal være sammen med dem jeg er glad i og jeg skal minne meg selv, og dem, hvor utrolig heldige vi er og at vi aldri skal ta noe som helst for gitt.
Petra håper du også vil gi deg selv et minutt eller to til ettertanke og takknemlighet, og med det ønsker jeg deg en god påske.

__________________________________________________________________________

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!