(Kulturo.no ) Tittelen på denne filmen sier selvsagt helt perfekt hva filmen handler om, og det trenger ingen presisering. Hovedpersonen er en amerikaner ved navn Andy Stitzer, som spilles av Steve Carell. Andy arbeider på lageret i en butikk som selger TV-er og elektronisk utstyr. Han er ikke den mest populære av de ansatte, men heller den rare fyren som ingen bryr seg så mye om. Det første man legger merke til ved hovedpersonen er at han er sær, som gamle jomfruer jo ofte kan bli. Andy sykler til jobb (og tar med seg sykkeldekket hver gang han låser sykkelen), samler på Action-Man og steller og styrer med seg selv som bare single mennesker kan gjøre.

Sandsekkpupper

En dag blir han bedt med på å spille poker sammen med kolleger fra arbeidet etter jobb. De spør han selvsagt bare fordi de mangler en spiller. Kvelden blir sen, og de begynner selvsagt å prate om sex. Andy kommer med utsagn som "Ooh, I love breasts", og andre ting som kollegene reagerer på. De skjønner plutselig sammenhengen når Andy forklarer et kvinnebrysts konsistens er som en sandpose! Hemmeligheten er røpet, og nå starter kampen om å få Andy til sengs.

Kolleger hjelper til, den kvinnelige sjefen tilbyr seg personlig å ta jomfrudommen hans, og selvsagt blir det mye rot rundt dette. Andy må for eksempel fjerne håret på brystet. Håret går forresten fra magen (minst) og helt opp til halsen. På halsen, armene og i ansiktet er mannen derimot stort sett hårfri. Det sies at denne scenen ble spilt inn mens han faktisk måtte fjerne kroppshår for å gjøre det så troverdig som mulig. Det er ikke særlig morsomt, selv om dette tydeligvis er meningen. Filmen kan omtales i tre ord: sex, sex, sex. Det er det filmen handler om, og det er det nesten all humorer dreier seg om.

Tre morsomheter

Det skal tas med at filmen har tre morsomme replikker, en helt ok historie, men som filmskapernedesverre ikke har klart å gjøre spesielt spennende. Filmen gir inntrykk av å være en hastefilm med en gjennomtenkt overordnet historie som ikke er blitt videreutviklet. Slutten på filmen er overraskende med positivt fortegn. Når slutten nærmer seg får man en god følelse, men den går litt over når man tenker over hva man har sett 90 prosent av tiden.

Bilde

"40 Year Old Virgin" byr ikke på overraskende effekter. Sammenlign denne filmen med en high school film, bare at denne skal være litt mer voksen. Mye av filmen er ren improvisasjon underveis. Den inneholder mange feiltrinn som ble vurdert som så bra at de likevel ble tatt med i selve filmen. Å improvisere i en komedie kunne fungert dersom skuespillerne var flinke, men i dette tilfelle funker det dårlig. Dette er en ren amerikansk film som har god kvalitet på alt utenom innhold.

Lyd

Filmmusikken består av låter som selvsagt passer filmens tittel - og påfølgende innhold. Blant låtene finner vi "Got Ants In My Pants (And I Want To Dance)" av James Brown, "A Life Of Illusion" med Joe Walsh og "Virgin Man" med Smokey Robinson. Filmmusikken passer bra til de enkelte scenene. Eller rettere sagt - man legger nesten ikke merke til musikken i det hele tatt. Et stykke ut i filmen blir innholdet såpass tamt an man faller ut uansett.

Ekstramateriale

Her snakker vi tidenes dårligste ekstramateriale. Først og fremst får vi et kommentarspor med filminstruktør Judd Apatow. Det er også lagt med litt behind the scenes-snutter, utvidelser av scener fra selve filmen og andre versjoner på enkelte scener. Ekstramaterialet rommer også smertelig hårvoksing; hvordan dette egentlig opplevdes for skuespilleren. Det kunne vært morsomt, men at det ble tatt med er egentlig bortkastet. Kort sagt er ekstramaterialet bortkastet tid, man blir rett og slett flau på filmskapernes vegne.

Konklusjon

Filmen er selvsagt underholdende til tider, men med sine 2 timer og 7 minutter blir det i drøyeste laget. Det at filmen er for lang er i grunnen den største innvendingen mot "40 Year Old Virgin". Historien dras ut, ting går for tregt. Filmen kunne med rette vært kuttet ned minst 30 minutter.

Dette er ikke en film du ser med venner, ikke en film du ser med kjæresten, og heller ikke en film du ser når du vil kose deg og slappe av en kveld alene hjemme. Dette er en film du ser når du kjeder deg, når forventningen likevel er på bånn. Først da kan du få noe litt positivt ut av en ellers så tam story. Filmen har overraskende god moral til slutt og det ender med en overraskende feel-good følelse til tross for to ganske bortkastede timer foran skjermen.

__________________________________________________________________________

Les mer om kultur hos Kulturo.no

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!