Sex selger. Sex ikke bare selges og kjøpes, men det selger. På Dagbladets forside har de i flere år brukt samme puppen som skal illustrere alt fra regjeringens horekundepolitikk, til kvinners fantasier og brystkreft og amming. Greit nok. Jeg heller til den oppfatningen at hvis noen lar seg lure av det, så får de stå for det selv. I alle andre sammenhenger er det også soleklart vi vil ha fokus på sex. Vi sluker artikler om andres fantasier i håp om å være såkalt normale, og tenåringsjenter er kraftig lurt til å tror at analsex er vanlig blant sekstenåringer, og søtten år gamle gutter er helt sikker på at de er de eneste som ikke har gruppetatt en jente på fest. Disse vrangforestillingene er et samfunnsansvar og dette må jobbes med.

Men det er ikke det intimitetstyranniet jeg vil til livs. I hvert fall ikke i dag. Det jeg er litt mer i tvil om om jeg liker, er den betroelsesfasen jeg opplever fra noen av mine nære og kjære venninner. Det sies at det finnes to slags mennesker som ikke har sex. Det er dine barn og dine foreldre. Jeg er veldig enig i det. Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn å ha fersket mine foreldre¿ ååå¿ nei, vil ikke se det.
Men andre kan også være nær nok til at man egentlig ikke vil vite så mye. Eller er det bare jeg som har det sånn?
For å si det først da, jeg er overhode ikke noen prippen gammel jomfru. Artikler om det meste leses, jeg anerkjenner at det er ting jeg kan lære om andres lyster og interesser som er svært langt fra det jeg selv anser som aktuelle aktiviteter, men det fascinerer meg og jeg er nysgjerrig og synes det er spennende. Veldig lite støter meg. Jeg koser meg med det meste jeg, (og vi hjemme) i lyd og bilder og gymnastikk både her og der. Og tilgi meg dere som nå fikk et underlig bilde.
Men må jeg vite hva min nærmeste venninne gjør? Det er det jeg synes er litt ukomfortabelt enkelte ganger.
Ikke at mine venner har sex, jeg forutsetter da at de har det. Og jeg unner dem det. Og jeg synes ikke det gjør noe om man i en sammenheng dropper en linje om en nakenstrand en mørk kveld i sommer heller.

Men det er de uendelige betroelsene.
For eksempel trenger jeg ikke å vite hva en kneskade hos min venninnes ektevidde gjør med sexlivet deres. Jeg behøver ikke å vite om jakten på nye stillinger, hva han føler av utilstrekkelighet i forhold til dette og hva slags reserveløsninger de har i esken under sengen. Jeg behøver virkelig ikke vite¿
Ved en anledning fikk jeg hos en annen venninne se i kommodeskuffen på soverommet. Der var det mye godsaker, du! Ikke at ikke det var mye gøy der som vi sikkert kunne hatt glede av i Petraheimen også, men det ga meg også noen bilder på netthinnen jeg ikke trengte.
Sånn kan jeg fortsette. Og jeg undrer meg stadig. For jeg er selvsagt glad for at jeg har mennesker rundt meg som er trygge på meg og som vil dele sitt intime liv med sin mann, med meg. Takk for tilliten. Og jeg har sikkert også temaer jeg vil snakke med mennesker rundt meg om, som ikke de synes er noe særlig.
Men når jeg ikke responderer. Når man sitter og snakker om sexlivet sitt til noen som bare sier "ja" og "ha" og ikke bidrar med tilsvarende tilbake; si meg, er vi helt menn når det gjelder hint? Og jeg snakker ikke om at noen forsøker seg på en konversasjon om sexlivet sitt en gang, eller to. Neida, dette er noe vi snakker om. Dvs. noen snakker, jeg lytter og forsøker å tenke på noe annet.
Jeg vil ikke ha et bilde på netthinnen av deg på sexklubb i København. Jeg vil ikke vite hva du gjør med det leketøyet og jeg vil ikke vite at det er du som er bundet og slått og mishandlet og nyter det. Jeg vet at det finnes, jeg vet at det skjer, men jeg vil ikke vite det er deg. Kan vi snakke om noe annet nå?

Petra ønsker alle det sexlivet de ønsker og som tenner dem. Men du trenger ikke gi meg detaljer.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!