Og like ille; blir påtvunget andres liv.
Mobiltelefonen er vel den dippedutten som gjør at vi i langt større del enn tidligere tar del i andres liv. Vi tar del i ting vi ikke ønsker å ta del i, og skal vi unngå det, må vi rett og slett bevege oss kun på steder ingen andre oppholder seg.
Det er jo litt merkelig også, at vi så ukritisk sitter og gauler i telefonen om dette og hint, mens vi over et cafébord setter oss litt tettere sammen og senker stemmen, slik at den som sitter på nabobordet ikke hører oss. Hvorfor tror vi at ingen hører oss når vi snakker i telefonen? Er det fordi vi tror at andre bare hører den ene delen av samtalen at de ikke dermed kan forstå resten?

De fleste av oss er oppdratt til å vite at man ikke leser andres post. Vi åpner ikke andres brev. Men likevel vet vi at vi ikke skriver hemmeligheter på åpne postkort. Jeg må vel innrømme at om jeg ikke leser min kjæres postkort eller julekort, tar jeg vel en titt og ser hvem det er fra. (Du husker postkort? Sånne som man sender fra ferie, særlig i utlandet, og med bilde av stedet man er¿)

Grensene har i aller høyeste grad blitt forskjøvet de senere årene. Og her kommer også mobiltelefonen inn. Sms. Er det privat, eller er det meldinger som er tilgjengelig for alle? Jeg tror de fleste vil si at sms ikke er for alle. Men likevel kaster mange inn et forbehold her, nemlig kjæresten. Jeg ser en evig diskusjon om hvorvidt det er greit å lese andres sms eller ikke (kjærestens). Som regel kommer det en unnskyldning i form av mistenksomhet som skal rettferdiggjøre snikingen. Ja, jeg synes det er sniking, verken mer eller mindre. Kommunikasjon ved at to mennesker setter seg ned og snakker sammen bør være noe ganske mange flere bør bestrebe seg på, og heller la andres telefoner i fred. Men det er min mening.

Andre ganger jeg ufrivillig tar del i andres privatliv er når jeg vandrer rundt i butikker. Samme hva slags butikk det er, men jeg har inntrykk av at jenter rundt 20-årene har et ganske stort behov for å dele sitt liv med tilfeldige kunder som passerer.
Selv i kassen i en matbutikk hvor de ansatte ikke akkurat sitter klint oppi hverandre, har jeg fanget opp historier om "han som ringte henne enda hun hadde sagt at hun var litt sammen med han andre men det var på festen forrige helg enda han hadde gjort det slutt med henne og smsa hun andre der som ikke noen kjente fra før men det var skikkelig dårlig gjort assa og nå er dem sammen."
Jada, jeg fikk til slutt betalt for varene mine.
I andre butikker hvor de ansatte kan stå ved siden av hverandre, er det også vesentlig mer kakling enn man burde forvente. Og da tenker jeg ikke bare på den ufattelig dårlige kundeservicen dette fører med seg, men rett og slett en pådytting av andres privatliv som jeg overhode ikke ønsker meg. På et lite sted er det utrolig mye man kan få vite om naboer eller andre "alle vet hvem er".
Jeg var forresten i en butikk som selger stoffer og symaskiner forleden, og det var ikke unge jenter som slarvet der, men godt voksne damer. Så alder har kanskje ikke noe å si?

Hva med internett da? Hvor mye privatliv har vi etter at dette fabelaktige medium kom inn i våre liv? Ikke så veldig mye. I hvert fall ikke hvis vi er litt aktive i diskusjoner, kommentarer, blogger osv. og bruker våre egne navn.
Når jeg googler meg selv med fullt navn, får jeg 125 treff på meg. Hva vil for eksempel en potensiell arbeidsgiver lære om meg?
Jo, han eller hun vil se hva slags fritidsinteresser jeg har. Og det er en del av mitt liv jeg finner svært positivt og som jeg står for og som jeg er stolt av. Han eller hun vil også se mitt teite spørsmål om fastlegeordningen den gang den ble lansert og flere aviser hadde nettprat og sånn om dette. I all sin prakt, lyser navnet mitt opp i Kvinner for sjokolade. Ja, jeg er ikke flau, men det er kanskje ikke så seriøst? Skjønt sjokolade tuller vi ikke med, gjør vi vel?
Verre er det for dem som har bilder av seg selv fra ikke så veldig seriøse fester, de som har eksperimentert litt vel mye og under fullt navn. Ungdommelig moro kan koste deg litt vel mye. Ikke nå kanskje, men om en stund.
Og sett fra den andre siden, jeg har søkt jobb jeg, blitt innkalt på intervju og på forhånd googlet det som eventuelt hadde blitt min nærmeste sjef og hatt dette med i vurderingen om jeg ønsket å jobb der eller ikke. En gang valgte jeg på bakgrunn av det jeg leste, å trekke søknaden min.

For de av oss som hadde George Orwells 1984 som pensum på skolen, eller har leste den på egen hånd, for mange år siden, vi trodde vel knapt nok at det skulle bli slik. Men det er egentlig sånn i dag, er det ikke. Jeg går ikke inn på prinsippene om overvåking her, men rett og slett vår egen evne til å hegne om vårt privatliv. Skattelister og registrering av pasientdata og lignende er nå en ting, men hva med oss selv? Gjør vi det hver og en av oss kan gjøre for å beskytte oss selv?
Det hjelper da vel ikke hvis Storebror innskrenker innsynet til hver av oss, hvis vi sitter på bussen og refererer i detalj hva slags krangel vi har med kjæresten! Og hvorfor vil du ikke at et beskyttet tilsyn med medisinbruken din skal fjernes, mens du synes det er helt ok å lese sms-ene til samboeren din?

Ja, jeg er klar over at det ene bestemmer du selv og det andre ikke. Men det er nok på tide vi alle begynner å innskrenke oss litt. Og dagens lesetips skal jeg gi deg på Google. Gjør et søk på Jon Bing*privatliv og du vil kunne lese til øyet blir stort og vått og forhåpentligvis lære noe.
Petra ønsker en god uke og ønsker fred, privatlivets fred.

__________________________________________________________________________

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!