Hvis man i tillegg liker å ha det gøy, være tøff og utfordre egne grenser, så kan ulykken være ute. Dessverre. Det følger gjerne en risiko med enkelte aktiviteter
Noen ganger leser man i avisen om noen i tjueårene som har kjørt utfor veien, vi leser om mennesker som går seg bort i fjellet og blir funnet omkommet, eller omkommer i ulykker på sjøen. Det er som regel nettopp det, notiser som ikke griper meg hver gang, for det handler om mennesker jeg ikke kjenner.
Denne gangen var det en jeg kjente og jeg ble ganske satt ut. Sorgen er nå en ting, og den deler jeg kanskje med dere senere når det ikke gjør så vondt. Så i dag vil jeg skrive ned noen av mine tanker om hvor fort gjort det er.

Det er veldig fort gjort. Det er du og jeg som hver morgen kan gå ut av døren og ikke komme tilbake på ettermiddagen. Og det vil jeg du skal tenke litt over og huske på. Hva kan skje? Vi kan ta en risiko i form av ekstremsport eller du er kanskje av den typen som alltid går på rødt lys. Eller det kan være fordi vi har en skjult hjertefeil vi ikke visste om... Og så har vi de andre som tar en risiko på våre vegne med uvettig kjøring. Vi vet ikke om vi treffer en dårlig sjåfør i neste sving. Og det er vel her det hele ligger, vi vet ikke. Likevel vil jeg du og jeg skal tenke på dette. Ikke nødvendigvis hver dag og hele tiden. Men innimellom, som en tominutters tenkepause og en påminnelse om et par ting.

Det første og det viktigste for din egen del, er at det handler om å leve. Hver dag. En klok kvinne sa til meg at redselen for at noe skal skje, ikke må hindre oss i å leve. Nei, det må den ikke. Men vi kan bruke den til noe konstruktivt, nemlig å huske å leve. Huske at vi ikke vet hva som skjer i morgen, huske at man ikke alltid kan utsette det man har lyst til å gjøre. Det er ikke sikkert sjansen kommer igjen, grip den nå. Carpe diem, et latinsk uttrykk for å gripe dagen, er blitt brukt så mye at man skulle tro det er en klisjé. Men det er ikke bare det, det er et godt uttrykk og ber deg reise deg opp og leve. Ta sjansen, gi deg selv muligheten. Ok, tenk at du vet at i morgen er din siste dag. Hva ville du gjøre? Og hvorfor kan du ikke bare gjøre det?
Jo da, det er mange grunner til å ikke gjøre det. Økonomi, redsel for å gjøre ting, du har kanskje massevis av ulike sperrer og årsaker, eller unnskyldninger. Ikke vet jeg. Noe vil alltid være individuelt. Men jeg vil alltid hevde at de fleste av oss kan "leve" litt mer.

Et par ting, sa jeg. Det andre da? Hold orden i papirene dine! Det kan nemlig lette en ellers tragisk situasjon for dine etterlatte. Dere som er samboere med tidligere barn, som har kjøpt og ikke lagt i like mye penger, dere som ikke har testamente. Dere som lever i en lykkerus og synes at slike papirer er ufattelig kjedelig og unødvendige. (for øvrig er jeg enig i akkurat det). Men det betyr ikke at de ikke er nødvendige!
Hva skjer hvis den ene av dere faller fra?
Må du kanskje selge hjemmet ditt fordi hans barn skal ha ut sin farsarv?
Rydd i papirene deres, dere vet ikke hva som kan skje i morgen! Heldigvis.
Og det er det jeg skal si om den saken. Gakk hen og få et offisielt papir så slipper dere å tenke mer på det. Og det må jo være en lettelse i seg selv. For dette vil også hjelpe hvis en av dere om fem år begynner å snuse på andre. I dagens virkelighet vet vi heller ikke hvordan sånne ting vil se ut i fremtiden.

Men det viktigste du skal tenke på i dag, er en av Piet Heins klokeste gruker:
Husk at leve mens du gjør det. Husk at elske mens du tør det.
Petra ønsker en god uke i ettertenksomhetens tegn.

__________________________________________________________________________

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!