Ja, hun som Gro etterlyste for noen år siden vet du.

Hun vil jeg ha tilbake. I en eller annen form. Hvis jeg ser en flyttebil hos naboen og flyttefolk som bærer møbler ut, så tenker jeg at "ser man det, lurer på hvor de skal flytte". Og så tenker jeg på hva slags naboer som kan tenkes å flytte inn. Og kanskje tenker jeg på at det var litt merkelig, for jeg har ikke sett noen visningsskilt. Men mest sannsynlig konstaterer jeg bare at dette visste jeg ikke noe om.
Når naboene kommer hjem og finner huset sitt ribbet av mennesker som ikke hadde noe der å gjøre, blir historien en annen. Var nabokjerringa der, hadde ikke det fått skje uavbrutt. For nabokjerringa har oversikt over alle som bor der, hvem som skal selge og hvem som er skilt og skal flytte og alle sånne detaljer de fleste av oss anser for å ikke være vår sak. Derfor hadde nabokjerringa visst og forhåpentligvis reagert.

Hva skjer med mange av dagens skolebarn som ikke har et SFO-tilbud eller noe annet å komme hjem til enn et tomt hus. Har de en koselig dame i sitt nærmeste nabolag som kan holde et øye med dem? Eller som de i hvert fall vet de kan gå til om det er noe? Eller er de prisgitt en mobiltelefon så de kan ringe mamma eller pappa på jobb? Og hva "er noe"? Er det skrubbsår eller ensomhet? En venninne av meg har en stor skolegutt som ikke får ha med seg venner hjem etter skolen. For da er de alene, og tenk på alt som kan skje. Og de bor i blokk, så de kjenner naturligvis ikke naboene. Sånn er det blitt. Tenk hvor trygt det hadde vært å hatt en nabokjerring i oppgangen?!

Når naboer hører slagene og hører hylene og hører gråten. Når blåveisene ikke lar seg skjule. Når en kvinne i oppgangen ved siden av visner som en hestehov i et eggeglass¿ Hvem reagerer, hvem sier hva og hvem gjør hva? Nabokjerringa ville tatt den ulykkelige fuglen inn under sine beskyttende vinger og roet henne ned og hjulpet henne ut av mishandlingen. Jeg kjenner en som har i et slikt tilfelle tatt på seg nabokjerringrollen. Ære være henne for det, jeg synes det er tøft. For ikke bare stikker man hodet sitt frem, hun blander seg også inn på et særdeles sårt punkt og det krever sitt. I dag er dette å blande seg i ting man ikke har noe med. Tidligere var dette en naturlig del av en nabokjerrings plikter.

Og jeg er sikkert ikke den eneste som har latt meg ryste av saken om Kjetil Rusvik som ble banket opp til en invalidiserende hverdag mens 30 mennesker satt i en buss og så på. Uten innblanding. Sjokkerende. Virkelig sjokkerende. Ja, jeg vet noen prøvde å stoppe det. Men de fleste gjorde ikke det. Av redsel? "Man legger ikke nesa si i noe man ikke har noe med?" Jeg vet ikke. Jeg var ikke der. Men jeg vil tro at jeg hadde i det minste sendt en sms til fjorten venner som kunne ringt politiet for meg. For det er ikke innblanding, det er å bry seg. Hva som foregår i et menneskes hode som kan gjøre det de tiltalte antas å ha gjort, overgår min fatteevne, men det er en annen sak.

Ja, nabokjerringa sladrer og fordømmer og mener mer enn de fleste om det meste hun ikke har greie på. Hun kjefter og er nedlatende mot de som ikke stiller på dugnad. Men hun bryr seg. På godt og vondt, ja. Men hva er kostnaden for å ikke bo i et samfunn hvor man bryr seg? Jeg tror den begynner å bli for høy. Jeg tror vi må bry oss mer. Det kan være hardt og brutalt, men jeg lurer nå på om ikke det lønner seg på sikt.

Og i det ligger det å bry seg på ordentlig. Ikke bare se og diskutere med alle andre etterpå. Men handle. Å virkelig se og å virkelig bry seg.
Det er ikke ett eneste menneske som ikke er uten av betydning. La deg bli sett og se din nabo du også.

__________________________________________________________________________

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!