For er det egentlig gode råd? Eller er det en forventing, eller krav, om at du skal gjøre som de vil?

Uansett hva du skal gjøre her i livet, har noen gjort det før deg. Det spiller ingen rolle om du skal grave et nytt bed eller plante en hekk, eller om du skal adoptere et barn eller kjøpe hus. Uansett hva du skal. Så er det mennesker som sier "da burde du".

Forleden skulle vi kjøpe bil. Vi så på flere biler av ulike typer og modeller, brukte og nye og det eneste felles for dem var at de var i noenlunde samme prisklasse og størrelse. Vi er ikke såkalt bilkyndige, men er voksne mennesker med et kartlagt behov og smak og fant til slutt ut hva vi ville ha. Det gikk vi da også og kjøpte, og vi er strålende fornøyde.
Underveis ble vi imidlertid ikke spart for kommentarer om at den var for liten og for stor, for gammel og for ny, for billig og for dyr. Jaha, så har andre valgt andre biler med bakgrunn i andre kriterier. Vi valgte vår og jeg har ikke tenkt å la andre la det bli et problem for meg.

Vi har en overgrodd hage vi skal få skikk på. Ja, det krever litt da, i hvert fall av oss som egentlig ikke bryr oss så mye om havearbeid, men for all del, vi setter pris på en velstelt have. Vi har valgt litt busker og litt blomster og så har jeg valgt lupiner. For de som vet hva lupiner er, så er det sikkert at dette for flere er ugress og sprer seg fort og sikkert (i en have skal man visst unngå alt som sprer seg¿). At jeg har valgt det og enda samlet frø for å så litt spesielle røde lupiner, blir ikke respektert. Jeg synes de er fine jeg, de blomstrer lenge og er dekorative, og jeg vil ha dem. Luke opp de som sprer seg mer enn jeg liker, skal jeg nok klare.

Og sånn fortsetter det. Råd og vink som ikke er det, som jeg ser det, men sannheter fra folk som kan og vet alt. En venninne av meg kjøpte, i mine øyne, en håpløs leilighet for en tid tilbake. Jeg går da virkelig ikke til henne og sier at "jaja, jeg ville aldri bodd der" eller "at du kan bo med en slik planløsning!"
Jeg har da helt andre kriterier for mine valg enn hun har for sine, og hun skal da bo og betale for et hjem utfra sine egne kriterier! Men noen mennesker kan virkelig ikke det.

Hva gjør man med slike mennesker, hvordan responderer man på dem? Hvordan vet jeg hva som er råd og hva er det som gjør at jeg oppfatter noe som befalinger og så langt fra råd det er mulig å komme?
Ja, det kommer selvsagt an på hvem det er og hva det gjelder og hvordan svarene og rådene kommer frem. Hvis jeg går nabolaget rundt og spør om hvordan jeg bør behandle terrassen min, da har jeg invitert til råd og veiledning og også smellsikre råd fra dem som kan og vet alt.
Men hvis jeg setter i gang med å olje og halve nabolaget kommer og forteller meg hvor dum jeg er, da blir jeg forbanna.

Som jeg nevnte innledningsvis, har jeg nok av mennesker rundt meg som vet så mye bedre enn meg selv. Ok, så har de erfaring med noe og fra noe jeg ikke har. Men hva så da? Er det virkelig så vanskelig å velge bil at jeg ikke kan vurdere det selv?
Hvis jeg skulle slumpe til å kjøpe for liten bil, hva da? Jo, vet du, da bytter jeg når jeg trenger en større. Det er faktisk ikke vanskeligere enn det.
Og hva med andre ting jeg som voksen burde være i stand til å ta avgjørelser på selv. Hvor jeg skal bo, hva slags leilighet jeg vil ha og hva slags blomster jeg vil ha i haven min. Hvorfor skal alle blande seg sånn? Det er da mitt og min mann sine avgjørelser, smak og meninger. Hvordan kan noen si at man ikke burde velge lys toscana på veggen? Fordi det er "oppbrukt" og "alle" har det? Betyr det noe for meg da, som har helt andre lysforhold? Og kan ikke jeg få lov å ha den fargen på veggen for det?

Hva er det med mennesker som må frata andre voksne en vurderingsevne man nødvendigvis må ha i dagens samfunn for å klare seg? Hva er motivasjonen? Min helbred eller mitt velvære? Eller sin egen kompetanse og kunnskap som bare må deles? Nei, jeg tror at de fleste faktisk mener det svært så vel. Hvorfor skulle de ellers anstrenge seg og bry seg? Kanskje det er min syklus som bestemmer at dette er en befaling¿ eller det lille nedlatende fnyset? Som kanskje bare jeg hører inni hodet mitt. Jeg vet jo at for eksempel faren min bryr seg om meg. Han kommer ikke med råd om bil for å plage meg. Det må jeg i hvert fall tro. Men det burde være helt unødvendig å måtte forsvare sin smak og sine meninger.

Petra flommer over av gode råd når hun blir invitert til det, og hun tar gjerne i mot også. Men jeg vil for all fremtid være i stand til å vite hva slags hus jeg vil bo i og hva slags farge jeg synes er fin på veggen.

.................

Kommenter artikkelen HER .

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!