Vi er ikke herdet til å tåle motgang i arbeidsliv eller privatliv.

Se på skilsmissestatistikken. Hvor lenge holder folk egentlig ut og hva skal til for at folk skal skilles? Forleden var det nyhetssak at ekteskap ikke bare tar slutt, de varer også mye kortere enn tidligere. Når du vil skilles etter ett år, er det vel noe som er feil i utgangspunktet? Men hva? Forandrer man seg virkelig så mye på bare ett år? Hva slags endringer kan skje i et par forhold og i et menneske på ett år? Og hva er grunnen for at dette ikke er noe gøy lenger? Er det forventningene eller er det vår manglende evne til å håndtere nedturer? Hvorfor gifter man seg da? Er det fordi det er stas og du er forelsket? Eller tror vi fortsatt at ting blir bedre når vi er gift? Jo, altså, det gjør det hvis det er riktig, men problemer forsvinner ikke når vi kommer ut igjen på kirketrappen. Vi må jobbe. Hardt. Hver dag! Det tror jeg mange ikke helt har fått med seg.

Kjemper vi i forholdet vårt det hele tatt? Hvor lenge kan en dårlig periode i et ekteskap vare før vi vil skilles? Det blir som nevnt kortere og kortere. Hvis du tenker på hva som loves i et kirkebryllup; resten av livet! - så er ett år med ugreie hjemmeforhold egentlig så mye. Si at du gifter deg når du er 30 år. 40 års ekteskap er til du er 70 år. Er ett år for mye å gi for å finne ut av det med den du faktisk har lovet å elske og leve med i medgang og motgang livet ut?
Hvor mange kjenner du som holder ut i et år med krangling, surhet og kommunikasjonssvikt og uenighet om barneoppdragelse og fordeling av husarbeid? Ingen jeg kjenner. Dessverre. Noen ganger hadde litt kondis i et forhold vært på sin plass.

Før måtte man ha det. Mine besteforeldre levde lykkelig sammen i nesten 50 år. Hele ekteskapet under ett var lykkelig og de hadde en god alderdom sammen. Hadde de giftet seg i dag, er jeg søren ikke så sikker på at de hadde holdt ut. For jeg vet det var tøffe tak og det forholdet tålte langt mer enn vi tåler i forholdene våre dag. Under krigen, etter krigen, lite mat, penger og materielle goder. Men massevis å by barn og seg selv på likevel. De var nødt til å være kreative for å underholde seg selv og ha en meningsfull hverdag sammen. Og sammen tror jeg på som et stikkord. Og så mye mer betydningsfullt det er enn å ha siste mobil, riktig tv og flotte flatskjermer og ny sofa!
Er det materielle ting som tar over den energien vi skulle brukt til å være sammen, være lykkelige og ta vare på hverandre?

Hvor av mange av dere drikker ettermiddagskaffe sammen i dag?
Jeg husker det hjemmefra og rundt kaffebordet og i og for seg middagsbordet, ble det diskutert, snakket og planlagt. I dag skal alt sies i reklamepausene i alle seriene vi må følge med på, mellom fotballtreninger og andre fritidsaktiviteter for oss selv og barna våre, og selvsagt mens vi sitter foran pc-en. Vi har svært mye flottere hjem og vi har det mye bedre materielt i dag enn for tyve og tretti år siden. Og samtidig skal vi realisere oss selv. Utvikle oss som selvstendige personer. Det er viktig. Vi skal utfoldes i all vår prakt på det fysiske, det åndelige og spirituell planet og dette skal gi oss noe hverdagen vår ellers ikke kan gi oss.
Hva gir det oss egentlig? Utenom dårlig tid? Og er vi lykkeligere? Og hvor i rekken kommer utviklingen av forholdet vi lever i? Ganske langt ned for mange. Jeg tror faktisk at folk flytter sammen for tidlig jeg. Kanskje ikke i tid, men før de har diskutert skikkelig, før de er blitt kjent med hverandres verdier, hvordan de er når de er syke osv. Hvordan jeg kan påstå noe slikt? Det virker det som om folk flytter ut og inn med partnere annenhver måned. Mange blir samboere før de i det hele tatt blir kjent med hverandre familier og venner. Og etter vi har blitt kjærester, samboere, ektefeller, er det i hvert fall ikke tid til å bli virkelig kjent! Da kommer alle tidstyvene stjeler den tiden vi skulle hatt sammen. Den som ikke er forelskelsens rus og het sex, fortsatt i innledningsfasen for det nye og spennende. Kan det gå bra? Går det bra? Og hvor lenge gidder vi egentlig å kjempe i et slikt forhold?
Tydeligvis ikke lenge.

Jeg tror mange luller seg inn i en virkelighet av komfort og vane, og så en dag er vi ikke forelsket lenger. Brødsmulene på benken tar over. Velutdannete jenter gidder plutselig ikke vaske sin kjærestes boksere lenger og vi blandes inn i en kjønnskamp om husarbeidet som tydeligvis aldri gir oss fred. Og da gidder vi ikke lenger. For det må jo finnes noe mer? Må det ikke? Hva er dette "mer" som vi leter etter? Klarer vi i det hele tatt å kartlegge det?

Jeg tror vi er på søken etter noe som vi ikke finner i pc og tv. Jeg tror vi må tilbake til det å være sammen, snakke sammen, ta en tur i skogen uten mobiltelefon. Jeg tror jenter må slutte å la mennene få "hjelpe til" med husarbeidet og være barnevakt for barna sine. Jeg tror menn må slutte å tro de flytter fra den ene erstatningen for mora etter den andre.
Og jeg vet at vi må kjempe for å få et forhold til å vare og at vi av og til må svelge en kamel eller to. Det kan også hende at vi må tørke av benken mer enn en gang utover det som står på arbeidslisten. Men for et trygt og godt forhold med varighet og trygghet og et partnerskap som gir oss en varm følelse og får oss til å være gode med hverandre¿. Er det ikke verdt det?

<hr>

Kommenter artikkelen HER .

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!