Å leve med en som er kronisk syk.
Det er mange i dette landet som er kronisk syke. Det er mange som er uføretrygdete av ulike årsaker. De som er det har gått gjennom en lang kamp for å anerkjenne at de er syke, kjempet for å bli friske for så å møte nedturen med at det blir de aldri.
De har en kronisk sykdom som de må leve med resten av livet. Tøft. Men det er jammen meg ikke noen fest å være pårørende heller!
Disse trådene på diskusjonsforumet fikk meg til å tenke:
Forum (1)
Forum (2)
Forum (3)
Å leve med en som er kronisk syk; å velge en som er syk som livspartner, koster. Det koster mye. For man vet at dette vil påvirke hverdagen for bestandig.
Å anerkjenne når det står på som tøffest, at dette er resten av ditt liv, det er ikke for pyser. I tillegg aner man som regel ikke den fulle konsekvens av hva man egentlig velger.
Selvsagt er det ulike sykdommer og ulike påvirkninger. Noen blir trygdet for sin sykdom, andre fungerer godt i arbeidslivet, det sosial livet og i de fleste hverdager. Det som er spesielt er at dette ikke er noe man kan betrakte på generelt grunnlag, det blir for personlig.
Jeg har levd i et langvarig forhold hvor det skjedde noe det noe som gjorde at hverdagen ikke lenger var den samme. Hva gjør man da? Og selv om jeg nå vet at jeg ikke kan det, så er det klart jeg tenkte tanken om at jeg kunne velge meg ut av forholdet med den jeg elsket. Og det spant hjernen min villig videre på.
Hvis situasjonen var der det, ville en rullestol komme i veien for et godt ekteskap?
Og kunne jeg velge en som er avhengig av ulike medisiner døgnet rundt, når jeg selv også er i en situasjon hvor jeg egentlig trenger støtte og omsorg, hvor jeg ikke alltid orker å gi? Eller vil det kanskje styrke et forhold, at man har forståelse og innsikt i en annens situasjon?
Og hva gjør man med den dårlige samvittigheten når man tenker at "dette orker jeg bare ikke mer"? For den er i aller høyeste grad tilstede.
Det er utallige måter å takle en partner med kronisk tilstand på, litt sånn halvfullt eller halvtomt glass. Hvis partneren din er matintolerant for eksempel, kan du ta utfordringen med å lage mat dere begge kan spise og planlegge innkjøp meny etter det. Ja, man må legge om livsstilen, men det kommer man ikke utenom. Og det vil involvere hele familien noen ganger. Sykdom gjør det.
Hvis du har en partner med migrene som er avhengig av regelmessig søvn må du finne deg i at en sen fest ødelegger to dager derpå. Det passer den med lidelsen kanskje svært dårlig og han eller hun kan bli sint og velge å ignorere det - og bli syk. Og glemme at det går utover andre enn en selv. Eller man kan innrette seg selv om det betyr at man går glipp av et kveldsprogram i ny og ne, men istedenfor få full uttelling for dagen, uten å være dårlig.
Det er noe skikkelig dritt å måtte forholde seg til en kropp som ikke funker som den skal, men noen ganger kommer man liksom ikke utenom¿
Den som lever med en som har en kronisk tilstand som gjør at han eller hun ikke alltid er frisk og rask, må forholde seg til brutte løfter, avlyste avtaler. Man må kanskje ta størstedelen av den daglige drift av hus og hjem og familie, og det går utover økonomien pga helt nødvendige behandlinger, kosthold eller andre aktiviteter.
Noen har kanskje en tilstand som krever ekstra kreativitet når man skal ha sex, andre klarer ikke ha sex i det hele tatt i lange perioder.
Er det snakk om en psykisk sykdom eller tilstand, blir utfordringene desto større, for i tillegg til å forholde seg til en syk partner, skal man også forholde seg til fordommer.
I tillegg til dette svært lite utvalget av ting å ta hensyn til, kommer ofte nedstemthet og depresjoner som følge av å leve med å være syk, følelsen av å ikke strekke til for partner og familie. Nederlagsfølelsen kan være total.
Man vil ikke være den onde partneren som ikke forstår, tar hensyn, viser forståelse. Men man vil heller ikke være den som bærer alle bører selv, må ta ansvar for alt felles selv eller være den med bunker av avlyste invitasjoner fordi partneren "ikke er i form, derfor kommer vi ikke/kommer jeg alene".
Likevel lever kronisk syke i lykkelige ekteskap. De lever med stort sett forståelsesfulle partnere, de lever i aksept av sin egen tilstand og innser at man kan leve et fullverdig liv på tross av. Det hjelper. De som innser at partner skal være kjæreste, tror jeg også har kommet langt. Det er veldig lett å bli pleier i et forhold så lenge man har kunnskap og overskudd. Men da er dere ute å kjøre. Det skal overlates til andre. Hvis ikke blir det langt på vei håpløst å bevare et voksent parforhold.
Jeg har sett på nært hold hva det kan gjøre med en familie å ha en person med spesielle behov i sin midte. Jeg kan ikke si hva som er riktig for deg å velge, hvordan du skal reagere eller forholde deg. Men Petra vil for alltid råde til å velge kjærligheten. Den er for sjelden til å overse.
<hr>Kommenter artikkelen HER .
Disse trådene på diskusjonsforumet fikk meg til å tenke:
Forum (1)
Forum (2)
Forum (3)
Å leve med en som er kronisk syk; å velge en som er syk som livspartner, koster. Det koster mye. For man vet at dette vil påvirke hverdagen for bestandig.
Å anerkjenne når det står på som tøffest, at dette er resten av ditt liv, det er ikke for pyser. I tillegg aner man som regel ikke den fulle konsekvens av hva man egentlig velger.
Selvsagt er det ulike sykdommer og ulike påvirkninger. Noen blir trygdet for sin sykdom, andre fungerer godt i arbeidslivet, det sosial livet og i de fleste hverdager. Det som er spesielt er at dette ikke er noe man kan betrakte på generelt grunnlag, det blir for personlig.
Jeg har levd i et langvarig forhold hvor det skjedde noe det noe som gjorde at hverdagen ikke lenger var den samme. Hva gjør man da? Og selv om jeg nå vet at jeg ikke kan det, så er det klart jeg tenkte tanken om at jeg kunne velge meg ut av forholdet med den jeg elsket. Og det spant hjernen min villig videre på.
Hvis situasjonen var der det, ville en rullestol komme i veien for et godt ekteskap?
Og kunne jeg velge en som er avhengig av ulike medisiner døgnet rundt, når jeg selv også er i en situasjon hvor jeg egentlig trenger støtte og omsorg, hvor jeg ikke alltid orker å gi? Eller vil det kanskje styrke et forhold, at man har forståelse og innsikt i en annens situasjon?
Og hva gjør man med den dårlige samvittigheten når man tenker at "dette orker jeg bare ikke mer"? For den er i aller høyeste grad tilstede.
Det er utallige måter å takle en partner med kronisk tilstand på, litt sånn halvfullt eller halvtomt glass. Hvis partneren din er matintolerant for eksempel, kan du ta utfordringen med å lage mat dere begge kan spise og planlegge innkjøp meny etter det. Ja, man må legge om livsstilen, men det kommer man ikke utenom. Og det vil involvere hele familien noen ganger. Sykdom gjør det.
Hvis du har en partner med migrene som er avhengig av regelmessig søvn må du finne deg i at en sen fest ødelegger to dager derpå. Det passer den med lidelsen kanskje svært dårlig og han eller hun kan bli sint og velge å ignorere det - og bli syk. Og glemme at det går utover andre enn en selv. Eller man kan innrette seg selv om det betyr at man går glipp av et kveldsprogram i ny og ne, men istedenfor få full uttelling for dagen, uten å være dårlig.
Det er noe skikkelig dritt å måtte forholde seg til en kropp som ikke funker som den skal, men noen ganger kommer man liksom ikke utenom¿
Den som lever med en som har en kronisk tilstand som gjør at han eller hun ikke alltid er frisk og rask, må forholde seg til brutte løfter, avlyste avtaler. Man må kanskje ta størstedelen av den daglige drift av hus og hjem og familie, og det går utover økonomien pga helt nødvendige behandlinger, kosthold eller andre aktiviteter.
Noen har kanskje en tilstand som krever ekstra kreativitet når man skal ha sex, andre klarer ikke ha sex i det hele tatt i lange perioder.
Er det snakk om en psykisk sykdom eller tilstand, blir utfordringene desto større, for i tillegg til å forholde seg til en syk partner, skal man også forholde seg til fordommer.
I tillegg til dette svært lite utvalget av ting å ta hensyn til, kommer ofte nedstemthet og depresjoner som følge av å leve med å være syk, følelsen av å ikke strekke til for partner og familie. Nederlagsfølelsen kan være total.
Man vil ikke være den onde partneren som ikke forstår, tar hensyn, viser forståelse. Men man vil heller ikke være den som bærer alle bører selv, må ta ansvar for alt felles selv eller være den med bunker av avlyste invitasjoner fordi partneren "ikke er i form, derfor kommer vi ikke/kommer jeg alene".
Likevel lever kronisk syke i lykkelige ekteskap. De lever med stort sett forståelsesfulle partnere, de lever i aksept av sin egen tilstand og innser at man kan leve et fullverdig liv på tross av. Det hjelper. De som innser at partner skal være kjæreste, tror jeg også har kommet langt. Det er veldig lett å bli pleier i et forhold så lenge man har kunnskap og overskudd. Men da er dere ute å kjøre. Det skal overlates til andre. Hvis ikke blir det langt på vei håpløst å bevare et voksent parforhold.
Jeg har sett på nært hold hva det kan gjøre med en familie å ha en person med spesielle behov i sin midte. Jeg kan ikke si hva som er riktig for deg å velge, hvordan du skal reagere eller forholde deg. Men Petra vil for alltid råde til å velge kjærligheten. Den er for sjelden til å overse.
<hr>Kommenter artikkelen HER .
Denne saken ble første gang publisert 24/04 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.