Adrenalinkick for viderekommende i Afrikas jungel
De som er bevandret i ekstremsportens verden kaller det Afrikas` svar på Queenstown i New Zealand.
Men så er det vel heller ingen andre steder på jordkloden som overgår Victoriafallene i antall adrenalinkick per sekund.
- Three¿two¿one..Bungy!, hyler mannen på broen mellom Zambia og Zimbabwe. Ekkoet fra skriket til personen som nettopp kastet seg bakover ut i løse luften klinger lenge i ørne våre.
Dette gjøres totalt frivillig, hvertfall for de aller fleste. Jumpmasteren, det vil si han som har ansvaret for at alt går bra, forteller at enkelte kaster seg ut med strikk på bena kun for å vinne et veddemål med kameratgjengen. Uten at de egentlig har et personlig ønske om å hoppe. Dette er ingen god idé, ettersom den mentale reaksjonen enkelte får av adrenalinrushet, kan virke negativt hvis en ikke gjør dette fordi en selv vil det. Spesielt er det mange menn som tvinger seg til å hoppe, fordi de ikke vil gi etter for gruppepresset fra kameratgjengen som står og ser på.
Fordelingen mellom kvinner og menn er ca fifty-fifty. Kvinnene er som regel mer bestemte og innstilte på å hoppe når de først har betalt og stilt seg i kø.
- Jeg tror dette skyldes at kvinner ikke har den samme machokulturen som menn, og derfor ikke bruker strikkhoppingen som en måte å oppnå status på, sier jumpmaster Nigel.
Dancing with the crocs:
White-water rafting er et must når en først er ved Zambezi. Mens mange andre elver går for å være farligst ved lav vannføring, gjelder det motsatte i Zambezi. Med en gjennomsnittsdybde på ca nitti meter er ikke steinene på bunnen den største utfrodringen. Men selv om elven kan se overraskende uskyldig ut, bør man absolutt huske ordtaket om det "stilleste vann.." Det passer neppe bedre enn akkurat her, bokstavelig talt!
Skrekkhistoriene om virvelstrømmer som plutselig starter opp fra ingenting og trekker deg ned i dypet, er ikke mangelvare blant raftingguidene i Zambezi. Selv om man blir fristet til å tro at dette er kun for å gjøre det ekstra spennende, er det faktisk noen som forsvinner hvert år. Guidene "leser" derfor elven nøye før hvert enkelt stryk.
Det gjelder å finne middelveien mellom de verste strykene, som er helt opp til grad 5+ ved høyvann, og krokodillene som lurer i ved elvebredden og i stille deler av elven. Selv passerte vi 3 krokodiller på veien ned, i følge guiden.
Gøy er det likevel, for ikke å snakke om når en er ferdig og sitter på Exlorers`Pub samme kveld sammen med resten laget og ljuger og skryter!
Elvesurfing (riverbarding) anbefales med delte følelser, og kun hvis man har gjort dette før i en roligere elv. Undertegnende er tidligere konkurransesvømmer, men synes likevel denne opplevelsen til tider var litt på kanten av hva som er gøy og hva som er skremmende. Med kun svømmeføtter, redningsvest og et lite brett under seg, har en ikke mye kontroll i de store strykene, og man må regne med å bli dratt under i noen sekunder før man kommer opp igjen. Også her skjer det jo ulykker fra tid til annen.
Aktiviteter for de mer jordnære:
Hva med de som ikke har dette utemmede adrenalinsuget?Har de noen å gjøre her i det hele tatt?
Ja, så absolutt! Victoriafallene byr på trygge sightseeingturer og safarier i nærområdet og i nabolandene Botswana, Namibia og Zambia. Du kan også leie hest og dra på ridetur med guide, eller leie kano med instruktør og padle på oversiden av fallene der vannet er rolig.
Selve byen Victoria Falls er en hypermoderne oase midt i jungelen, som man overhodet ikke forventer å finne med mindre man vet om den. Det er derfor heller ikke uvanlig at man møter på elefanter og bavianer i gatene, noe som er både spennende og eksotisk. Disse dyrene er som regel vant med turister, og er mindre sky enn dyrene lenger inne i skogen. Husk likevel at dette er ville dyr som kan drepe hvis de blir provosert, så la dem være i fred, og gå ikke nærmere for å ta bilder. Bruk sunn fornuft, og nyt heller synet på avstand. Det er nemlig ikke mange steder i verden man har privilegiet av å kunne observere ville dyr på så nært hold og likevel føle seg trygg.
- Three¿two¿one..Bungy!, hyler mannen på broen mellom Zambia og Zimbabwe. Ekkoet fra skriket til personen som nettopp kastet seg bakover ut i løse luften klinger lenge i ørne våre.
Dette gjøres totalt frivillig, hvertfall for de aller fleste. Jumpmasteren, det vil si han som har ansvaret for at alt går bra, forteller at enkelte kaster seg ut med strikk på bena kun for å vinne et veddemål med kameratgjengen. Uten at de egentlig har et personlig ønske om å hoppe. Dette er ingen god idé, ettersom den mentale reaksjonen enkelte får av adrenalinrushet, kan virke negativt hvis en ikke gjør dette fordi en selv vil det. Spesielt er det mange menn som tvinger seg til å hoppe, fordi de ikke vil gi etter for gruppepresset fra kameratgjengen som står og ser på.
Fordelingen mellom kvinner og menn er ca fifty-fifty. Kvinnene er som regel mer bestemte og innstilte på å hoppe når de først har betalt og stilt seg i kø.
- Jeg tror dette skyldes at kvinner ikke har den samme machokulturen som menn, og derfor ikke bruker strikkhoppingen som en måte å oppnå status på, sier jumpmaster Nigel.
Dancing with the crocs:
White-water rafting er et must når en først er ved Zambezi. Mens mange andre elver går for å være farligst ved lav vannføring, gjelder det motsatte i Zambezi. Med en gjennomsnittsdybde på ca nitti meter er ikke steinene på bunnen den største utfrodringen. Men selv om elven kan se overraskende uskyldig ut, bør man absolutt huske ordtaket om det "stilleste vann.." Det passer neppe bedre enn akkurat her, bokstavelig talt!
Skrekkhistoriene om virvelstrømmer som plutselig starter opp fra ingenting og trekker deg ned i dypet, er ikke mangelvare blant raftingguidene i Zambezi. Selv om man blir fristet til å tro at dette er kun for å gjøre det ekstra spennende, er det faktisk noen som forsvinner hvert år. Guidene "leser" derfor elven nøye før hvert enkelt stryk.
Det gjelder å finne middelveien mellom de verste strykene, som er helt opp til grad 5+ ved høyvann, og krokodillene som lurer i ved elvebredden og i stille deler av elven. Selv passerte vi 3 krokodiller på veien ned, i følge guiden.
Gøy er det likevel, for ikke å snakke om når en er ferdig og sitter på Exlorers`Pub samme kveld sammen med resten laget og ljuger og skryter!
Elvesurfing (riverbarding) anbefales med delte følelser, og kun hvis man har gjort dette før i en roligere elv. Undertegnende er tidligere konkurransesvømmer, men synes likevel denne opplevelsen til tider var litt på kanten av hva som er gøy og hva som er skremmende. Med kun svømmeføtter, redningsvest og et lite brett under seg, har en ikke mye kontroll i de store strykene, og man må regne med å bli dratt under i noen sekunder før man kommer opp igjen. Også her skjer det jo ulykker fra tid til annen.
Aktiviteter for de mer jordnære:
Hva med de som ikke har dette utemmede adrenalinsuget?Har de noen å gjøre her i det hele tatt?
Ja, så absolutt! Victoriafallene byr på trygge sightseeingturer og safarier i nærområdet og i nabolandene Botswana, Namibia og Zambia. Du kan også leie hest og dra på ridetur med guide, eller leie kano med instruktør og padle på oversiden av fallene der vannet er rolig.
Selve byen Victoria Falls er en hypermoderne oase midt i jungelen, som man overhodet ikke forventer å finne med mindre man vet om den. Det er derfor heller ikke uvanlig at man møter på elefanter og bavianer i gatene, noe som er både spennende og eksotisk. Disse dyrene er som regel vant med turister, og er mindre sky enn dyrene lenger inne i skogen. Husk likevel at dette er ville dyr som kan drepe hvis de blir provosert, så la dem være i fred, og gå ikke nærmere for å ta bilder. Bruk sunn fornuft, og nyt heller synet på avstand. Det er nemlig ikke mange steder i verden man har privilegiet av å kunne observere ville dyr på så nært hold og likevel føle seg trygg.
Denne saken ble første gang publisert 16/02 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.