Si 11. september til noen og du vil nesten alltid få historien om hvor de var og hvem som fortalte og hvordan de reagerte. Eller i hvert fall får man første reaksjonen som er alt fra at de tror noen tullet med dem, til at de ikke klarte å forstå hva som ble fortalt.

Følelsene som fulgte er de fleste mer sparsomme med.

Selv fikk jeg en telefon på vei fra forelesning med spørsmål om jeg hadde sett eller hørt nyhetene. Jeg nesten løp hjem og så på CNN og de andre kanalene i en vanvittig zappe-fart. Jeg husker det var nydelig sensommervær og at vepsen fløy dovent inn gjennom åpne verandadører og at vi som vanlig klasket dem i hjel om vi kunne. Jeg husker også at vi senere på ettermiddagen skrudde over på de sedvanlig meningsløse amerikanske seriene vi er velsignet med i middagstiden. Rett og slett for en pause i det grusomme. Som var for mye å ta innover seg. Som vi nektet å forholde oss til og som gjorde oss så inderlig vondt og som skapte en så dyp frykt i oss. Jeg tror ikke jeg klarte å gråte. Det ble for voldsomt. Senere kom tabloidhistoriene, dyrkingen av tragediene, lidende etterpåhistorier, ikke minst de som nesten var der og som nesten ble drept og som kunne ha vært på et av flyene.

Ikke at dette ikke er gripende historier, ikke at jeg mistror folks lidelse, men det blir bare for mye. Enkelthistoriene er for mye å ta innover seg. Men er det riktig å hevne fortvilelse og frustrasjon ved å behandle mistenkte fanger på Guantanamo-basen?. Terror har mange fasetter, ja. Jeg ser at det slemme og ondskapsfulle er sykt og vanvittig, men jeg ser også at det kommer et sted fra. Terror er ikke noe som skjer kun fordi noen har lyst til å være slemme, det blir feil å tro. På et eller annet tidspunkt er noen drevet til en desperat handling.

Så etter 9/11 går livet mitt videre. Det er et godt liv jeg lever, jeg tar eksamen med høyeste karakter for hovedoppgaven min, jeg gifter meg og er veldig glad for at jeg bor i Norge. Krigen i Irak er grusom. Det som har skjedd i Irak er grusomt, Saddam er en ond diktator og vi vet hvem som er venn og fiende. Eller gjør vi det? Er president Bush helt god? Er han en presset gammel mann med for mye makt og ansvar som gjør så godt han kan? Eller er han en slem mann som rev vingene av fluene da han var barn, men regnes ikke som diktator fordi han er født i vesten og i vesten har vi demokrati? Den alminnelige holdningen da Saddam Hussein ble tatt, var ganske ensidig; mannen er slem og ond, en morder og torturist: drep ham. Han skal i folks øyne robbes for alle menneskerettigheter (merk: de rettighetene som vi mener er skille på ham og oss) og han blir latterliggjort og det skal liksom være greit. Jeg synes ikke det er greit å frata mennesker deres rettigheter uansett. Og jeg synes alle har krav på en rettferdig rettssak. Det er forskjellen på dem og oss. Å senke oss ned på deres nivå, samme hva de er skyldige i, bør vi holde oss for gode til. Irak er fortsatt ikke noe godt og trygt sted å leve, men mange av oss klarer ikke lenger å ha oversikten over alt som skjer. Og vi må tillate oss å gå videre.

Så skjer det igjen. Terrorhandlinger. Fly sprenges i luften over Russland. Vi ler litt av det østeuropeiske landet som ikke en gang har skikkelig kontrollsystemer på flyplassene sine. Etter sigende er det snakk om enkle kontrollsystemer som kunne ha forhindret en katastrofe. Det får en førsteside eller to¿ så skjer det.

En hel skole er tatt som gisler. Det er første skoledag på skole nummer 1 i Beslan. Der er barn som skulle begynne på skolen, det er mammaer og pappaer og småsøsken, det er barn som har pyntet seg og som gleder seg. Og så blir de ofre. De blir så inderlig og tragiske ofre. De blir sittende i en umenneskelig varm gymsal, de må drikke urin, de vet at de blir skadet, det er sprengstoff og det er grusomheter vi ikke en gang kan forestille oss. Det endte ikke godt. Men hvordan kunne noe sånt vært løst uten ofre? Hvordan skal man takle den konkrete situasjonen når den er der? Hva er kritikken? Til hvem?

Vi må oppi alt dette huske på at det som skjer i Tsjetsjenia, ikke er særlig vakkert. Der skjer det også grusomme ting, ting vi ikke kan fatte. Det har pågått i årevis. Vi i vest er opptatt av et godt forhold til Russland, og krigen de fører der er litt ugrei å forholde seg til. I hvert ikke nok til at vi i trygge Norge reagerer. Før nå.

For mord og tortur mot uskyldige barn, tåler vi ikke. Ikke når det er så mange på en gang. Og skal vi en gang reagere, så er det nå.

Det som har skjedd i Beslan har jeg tatt inn over meg. På det nivået at jeg får vondt. Jeg gråter med mannen fra Beslan som gråter på CNN. Jeg sørger over de stolte, glade og nykjemmete barna i sin fineste stas på første skoledag. Jeg blir forbannet over de som får seg til å få en mor til å velge mellom to barn, jeg gråter over bildet av en hvitkledd Zaur Gutnov som ble 11 år og nå ligger i en kiste. Jeg blir kvalm av å tenke på at det finnes mennesker som kan se på at barn i desperasjon drikker urin for å overleve. Jeg blir redd når jeg vet at dette er sånne situasjoner Heimevernet i Norge trener på og jeg lurer på hva jeg kan gjøre. Jeg kan ikke gjøre så mye for dem som ble drept, for familiene deres. Bortsett fra å gi penger til den innsamlingen som sikkert kommer. Jo, jeg kan gjøre noe. Jeg kan engasjere meg. Jeg skal engasjere meg. Jeg skal begynne med å sette meg inn i hva det er som fører til denne raffinerte og kaldt planlagte ondskapen. Hevn har jeg aldri trodd på, slemme mennesker kan jeg aldri unnskylde. Men jeg kan forsøke å forstå. Hvis det er mulig.

Ikke forstå at de gjør det, men hvorfor de gjør det. Hva er det som får kvinner til å drepe små barn, hva får menn til å torturere jevnbyrdige i alder og stand? Hva har skjedd for at ondskapen skal komme så glassklart til uttrykk. Og hvordan skal de noen gang kunne leve videre med en slik opplevelse i hodet, i kroppen?

Jeg vet ikke, jeg har ikke svarene. Men jeg vet at vi alle takler det som har skjedd på vår egen måte, og det må vi få lov til. Jeg er redd, og det vil jeg få lov til å være uten at noen skal bedømme om måten jeg reagerer på er riktig eller gal.

Jeg føler meg maktesløs og sorgtung. Og for det jeg skal tenne et lys i kveld. Som jeg har gjort gjennom hele helgen.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!