Sulter seg for å tilfredstille europeiske menn
Det er neppe noen nyhet at den vestlige verdens moter og trender fungerer som modell for befolkningen i fattigere land, for de som har råd til dette vel og merke.
Men at ungjenter slanker seg syke for å leve opp til våre syke idealer, var ikke noe jeg ventet å finne på i et land hvor folk sloss om brødsmulene for å overleve.
-Du har nok ikke draget på noen europeer uansett, jenta mi. De liker jo tynne jenter, slik som vi ser på TV og på strendene. Du er nok litt for rund for dem.
Det var dette moren hadde fortalt Antonine da hun fleipet med at hun hadde truffet et europeiske mann, og ville se morens reaksjon. Antonine er 27 år og ugift, noe som er ganske uvanlig på Madagaskar. Jeg ble kjent med henne ved en tilfeldighet i løpet av de første dagene mine i havnebyen Tulear. Hun inviterte meg hjem til sin familie, og etter dette er jeg blitt en mer eller mindre fast gjest i huset.
Jeg er på et seks måneders feltarbeide i forbindelse med min hovedoppgave i sosialantropologi, og bor således tett innpå lokalbefolkningen. Min opprinnelige plan var å studere norske misjonærer, men som så antropologer før meg, ender jeg opp med et helt annet fokus enn det som var den opprinnelige planen. Som enslig lyshåret jente, bosatt i en stråhytte alene, får jeg raskt kontakt med de andre kvinnene og jentene i landsbyen, og får etterhvert privilegiet av å dele deres sorger, gleder, og daglige bekymringer. Det faller seg derfor naturlig å vinkle feltarbeidet mot kvinner og deres sfærer, og det endelige sluttresultatet vil handle mer om kvinner, tradisjonell «magi», prostitusjon og deres relasjoner til menn, enn det om kristne misjonærer.
Fattigdommens parodi:
Hvis du kommer til Madagaskars hovedstad Antananarivo for første gang, vil det første som møter deg være alle tiggerne inne i ankomsthallen. Jeg har tidligere reist i land som Tanzania, Bolivia, og Brasil, for å nevne noen. Dette er land hvor en kan forvente å bli møtt av tiggere i gatene,på strendene og utenfor hotellene. Men du finner dem ikke inne i ankomsthallen, slik som du gjør på Madagaskar. Det er påfallende at ingen jager dem ut, men lar dem tigge opp i ansiktet til nyankommede turister og forretningsfolk. Etter en halvtimes kjørertur inn til sentrum av Tana, er situasjonen den samme: møkkete unger, fillete tiggende mødre med spedbarn på ryggen, som ser på deg med bedende øyne og spør med senket stemme om du har en franc, eller kanskje et gammelt brød, sånn at barnet på ryggen kan få litt mat i dag. Hvis du forsøker å snu deg unna for å unngå øyekontakt, oppnår du bare å se rett inn i et annet bedene fjes, eller kanskje en gammel stakker som er så skrøpelig at han ikke klarer å reise seg fra det skitne fortuat han har sovet den siste natten.
En gang ga jeg et brød til en liten fillete jentunge. Sekunder etter kom en flokk med større barn hoppende frem fra ingenting og rev fra henne brødet og stakk av like fort som de hadde kommet. Sekunder etter kom en unge kvinne som tilsynelatende var moren til jentunge,n og kjeftet og fiket til den lille fordi hun ikke hadde klart å holde på brødet, mens jenta strigråt av redsel og skyldfølelse.
Dette er hverdagen for de fattigste blant de fattige. Hvem skulle tro at det i det samme landet, den samme byen, og det samme kvartalet finnes unge kvinner som har vondt i magen fordi de ikke ønsker å spise den lille maten de får tak i?
Endrede idealer:
Min venninne Antonine bryr seg heldigvis ikke mye om mornes kommentarer, ettersom hun ikke har noen reell plan om å finne seg noen ektemann av utenlandsk herkomst. Men det hindrer henne ikke å være av den samme oppfatningen som de fleste andre jeg snakker med; nemlig at man som kvinne bør være magrest mulig for å være «pen» i Europa. Hverken hun eller andre har noe sårlig forståelse for denne trenden, ettersom de synes mange av de europeiske kvinnene de ser på stranden og på TV ser utmagreade og lite velproposjonerte ut.
-Men europeere har jo så mye rart for seg, sier Antonine, så hun er ikke overrasket over «vår» merkelige smak på dette området heller.
De som rister mest på hodet over gassiske jenter som slanker seg er den eldre generasjonen. Tidligere ville det gitt status å ha litt former, gjerne litt rumpe og lår, da dette er tegn på sunnhet og styrke, noe som er viktig med tanke påvidereføringen av slekten. En tynn kvinne er lite attraktiv på markedet, ettersom hun sannsynligvis ikke er velfødd og særlig sterk.På gassisk beskriver man, på samme måte som på norsk, personer som «rund og god» og «tynn og bleik», noe som tydelig viser den negative betoningen av det å være for tynn. De nye idealene er med andre ord stikk i strid med gamle, veletablerte verdier og oppfatninger om både hva som er sundt og hva som er vakkert. Men ettersom gasserne vet at det ikke er noen i Europa som lider av hungernød eller feilernæring, og kvinnene her likevel er tynne som aspeløv, drar mange den slutningen at man faktisk kan være tynn uten at det er noe galt med en, ergo er det ingen grunn til at de gassiske kvinnen ikke skal følge dette skjønnhetsidealet, hvis det er slik europeiske menn vill ha det..
Prostitusjon som livsstil:
I et land med så høy arbedisledighet og så lave lønninger som på Madagaskar, er det for mange ikke mange muligheter til å klare seg selv. Enten gifter man seg med en mann med den samme bakgrunnen som en selv, og lever fra dag til dag med dårlig ig usikker økonomi, eller man gjør som mange unge kvinner; velger å prostituere seg for europeiske menn.
Det er disse jentene som er de første til å adoptere «våre» idelare og kroppsfokusering. Disse jentene, som omtales som mackarels, er ofte meget oppegående og intelligente, og har meget gode argumenter for å velge den livsstilen de gjør.
-som fri kvinne disponerer jeg mine egne penger slik jeg selv ønkser, og jeg tjener mer på en uke enn de fleste kvinner i ordinært arbeid tjener på et halvt år. Dessuten trenger jeg ikke adlyde en voldelig og sjalu ektemann, som kun vil ha meg til å vaske klær og føde barn. Jeg velger jo hvem jeg vil være sammen med, og det er ikke hvem som helst, forteller Claudia. Hun er ikke mer enn 17 år, men snakker som en 30-åring. Mine argumenter mot å prostituere seg faller i grus, jeg klarer rett og slett ikke å argumentere mot henne. Hun har rett i at det for en gassisk kvinne av hennes rang, finnes en rekke fordeler med å prostituere seg.
- HIV er heller ikke noe problem; jeg forlanger ganske enkelt at de bruker kondom. Hvis de nekter, pakker jeg sakene mine å går, verer er det ikke! Det enste jeg synes er slitsomt, er at jeg må passe på vekten, hvis ikke mistere jeg draget.
Claudia henviser til Mimi, en annen landsbyjente i begynnelsen av 20-årene og bedyrer at hun aldri vil bli som henne. Mimi er nemlig tjukk, i følge Claudia. Etter min oppfatning er Mimi litt rundere enn de andre jentene, men overhodet ikke tjukk. Desverre er ikke de middeladrende franskmennene vi diskuterer saken med enig med meg. De synes også Mimi er tjukk, og sier nedsettende ting om henne som at «hun må ta til takke med de hun får, så feit som hun er». Det hører dog med til historien at Mimi er den eneste av disse jentene som alltid er i godt humør og fortsatt har evnen til å le spontant og naturlig, selv om hun i tunge stunder har spurt meg i rent alvor om det virkelig er slik at europeere ser ned på henne på grunn av at hun ikke er like tynn som de andre «giraffene».
Hva sier man så til en allerede feilernært jente som nekter å spise biffen som hun har blitt påspandert av en fransk herremann som takk for nattens tjeneste, fordi hun er redd for å bli tykk? Det hjelper lite at både den franske herremannen og jeg, som hvit kvinne, (for anledningen ganske tynn, som følge av et halvt år i stråhytte med ris, maniok og fisk hver dag) prøver å overtale henne til å spise, og at det kan bli lenge til neste gang. Det hjeper heller ikke at alle vi andre ved bordet glefser i oss kjøttet med stor appetitt.
Kulturellt overgrep:
Jeg synes oppriktig synd på disse jentene. For oss i Norge er det tross alt ikke en livsbetingelsle at vekten viser under x antall kilo når vi står opp om morgenen, selv om man sikkert innimellom kan føle det slik. Jeg tror at til og ned den mest innbarke anoretiker i sine lyse øyeblikk vil være enig i dette. For mine gassiske venninner er det desverre ikke slik. Her er dagens inntekter avhengig av hvordan du ser ut. Vil du ha brød til morgendagen eller din dine gamle, syke foreldre, må de være på topp utseendemessig. Det ironiske er at disse kvinnene prostituerer seg for å få penger til blant annet mat, men når det kommer til et stykke, er de så redde for å miste det livsnødvendige draget på vestlige menns lommebøser, at de ikke tør å spise maten de blir servert. For noen har lært dem at man må være syltynn for å lykkes i den vestlige manns øyne. Jeg er redd for at denne læren, tross sin unge alder, sitter mye sterkere plantet i de gassiske jenters bevisshet enn den hundre år gamle misjonærlæren om likeverd og medmenneskelige verdier.
Jeg har vanskelig for å definere denne type «kulturelle» utvekslinger. Er dette siste innslag i en tusen år gammel tradisjon av vestlige lands overgrep mot den 3. verden?
-Du har nok ikke draget på noen europeer uansett, jenta mi. De liker jo tynne jenter, slik som vi ser på TV og på strendene. Du er nok litt for rund for dem.
Det var dette moren hadde fortalt Antonine da hun fleipet med at hun hadde truffet et europeiske mann, og ville se morens reaksjon. Antonine er 27 år og ugift, noe som er ganske uvanlig på Madagaskar. Jeg ble kjent med henne ved en tilfeldighet i løpet av de første dagene mine i havnebyen Tulear. Hun inviterte meg hjem til sin familie, og etter dette er jeg blitt en mer eller mindre fast gjest i huset.
Jeg er på et seks måneders feltarbeide i forbindelse med min hovedoppgave i sosialantropologi, og bor således tett innpå lokalbefolkningen. Min opprinnelige plan var å studere norske misjonærer, men som så antropologer før meg, ender jeg opp med et helt annet fokus enn det som var den opprinnelige planen. Som enslig lyshåret jente, bosatt i en stråhytte alene, får jeg raskt kontakt med de andre kvinnene og jentene i landsbyen, og får etterhvert privilegiet av å dele deres sorger, gleder, og daglige bekymringer. Det faller seg derfor naturlig å vinkle feltarbeidet mot kvinner og deres sfærer, og det endelige sluttresultatet vil handle mer om kvinner, tradisjonell «magi», prostitusjon og deres relasjoner til menn, enn det om kristne misjonærer.
Fattigdommens parodi:
Hvis du kommer til Madagaskars hovedstad Antananarivo for første gang, vil det første som møter deg være alle tiggerne inne i ankomsthallen. Jeg har tidligere reist i land som Tanzania, Bolivia, og Brasil, for å nevne noen. Dette er land hvor en kan forvente å bli møtt av tiggere i gatene,på strendene og utenfor hotellene. Men du finner dem ikke inne i ankomsthallen, slik som du gjør på Madagaskar. Det er påfallende at ingen jager dem ut, men lar dem tigge opp i ansiktet til nyankommede turister og forretningsfolk. Etter en halvtimes kjørertur inn til sentrum av Tana, er situasjonen den samme: møkkete unger, fillete tiggende mødre med spedbarn på ryggen, som ser på deg med bedende øyne og spør med senket stemme om du har en franc, eller kanskje et gammelt brød, sånn at barnet på ryggen kan få litt mat i dag. Hvis du forsøker å snu deg unna for å unngå øyekontakt, oppnår du bare å se rett inn i et annet bedene fjes, eller kanskje en gammel stakker som er så skrøpelig at han ikke klarer å reise seg fra det skitne fortuat han har sovet den siste natten.
En gang ga jeg et brød til en liten fillete jentunge. Sekunder etter kom en flokk med større barn hoppende frem fra ingenting og rev fra henne brødet og stakk av like fort som de hadde kommet. Sekunder etter kom en unge kvinne som tilsynelatende var moren til jentunge,n og kjeftet og fiket til den lille fordi hun ikke hadde klart å holde på brødet, mens jenta strigråt av redsel og skyldfølelse.
Dette er hverdagen for de fattigste blant de fattige. Hvem skulle tro at det i det samme landet, den samme byen, og det samme kvartalet finnes unge kvinner som har vondt i magen fordi de ikke ønsker å spise den lille maten de får tak i?
Endrede idealer:
Min venninne Antonine bryr seg heldigvis ikke mye om mornes kommentarer, ettersom hun ikke har noen reell plan om å finne seg noen ektemann av utenlandsk herkomst. Men det hindrer henne ikke å være av den samme oppfatningen som de fleste andre jeg snakker med; nemlig at man som kvinne bør være magrest mulig for å være «pen» i Europa. Hverken hun eller andre har noe sårlig forståelse for denne trenden, ettersom de synes mange av de europeiske kvinnene de ser på stranden og på TV ser utmagreade og lite velproposjonerte ut.
-Men europeere har jo så mye rart for seg, sier Antonine, så hun er ikke overrasket over «vår» merkelige smak på dette området heller.
De som rister mest på hodet over gassiske jenter som slanker seg er den eldre generasjonen. Tidligere ville det gitt status å ha litt former, gjerne litt rumpe og lår, da dette er tegn på sunnhet og styrke, noe som er viktig med tanke påvidereføringen av slekten. En tynn kvinne er lite attraktiv på markedet, ettersom hun sannsynligvis ikke er velfødd og særlig sterk.På gassisk beskriver man, på samme måte som på norsk, personer som «rund og god» og «tynn og bleik», noe som tydelig viser den negative betoningen av det å være for tynn. De nye idealene er med andre ord stikk i strid med gamle, veletablerte verdier og oppfatninger om både hva som er sundt og hva som er vakkert. Men ettersom gasserne vet at det ikke er noen i Europa som lider av hungernød eller feilernæring, og kvinnene her likevel er tynne som aspeløv, drar mange den slutningen at man faktisk kan være tynn uten at det er noe galt med en, ergo er det ingen grunn til at de gassiske kvinnen ikke skal følge dette skjønnhetsidealet, hvis det er slik europeiske menn vill ha det..
Prostitusjon som livsstil:
I et land med så høy arbedisledighet og så lave lønninger som på Madagaskar, er det for mange ikke mange muligheter til å klare seg selv. Enten gifter man seg med en mann med den samme bakgrunnen som en selv, og lever fra dag til dag med dårlig ig usikker økonomi, eller man gjør som mange unge kvinner; velger å prostituere seg for europeiske menn.
Det er disse jentene som er de første til å adoptere «våre» idelare og kroppsfokusering. Disse jentene, som omtales som mackarels, er ofte meget oppegående og intelligente, og har meget gode argumenter for å velge den livsstilen de gjør.
-som fri kvinne disponerer jeg mine egne penger slik jeg selv ønkser, og jeg tjener mer på en uke enn de fleste kvinner i ordinært arbeid tjener på et halvt år. Dessuten trenger jeg ikke adlyde en voldelig og sjalu ektemann, som kun vil ha meg til å vaske klær og føde barn. Jeg velger jo hvem jeg vil være sammen med, og det er ikke hvem som helst, forteller Claudia. Hun er ikke mer enn 17 år, men snakker som en 30-åring. Mine argumenter mot å prostituere seg faller i grus, jeg klarer rett og slett ikke å argumentere mot henne. Hun har rett i at det for en gassisk kvinne av hennes rang, finnes en rekke fordeler med å prostituere seg.
- HIV er heller ikke noe problem; jeg forlanger ganske enkelt at de bruker kondom. Hvis de nekter, pakker jeg sakene mine å går, verer er det ikke! Det enste jeg synes er slitsomt, er at jeg må passe på vekten, hvis ikke mistere jeg draget.
Claudia henviser til Mimi, en annen landsbyjente i begynnelsen av 20-årene og bedyrer at hun aldri vil bli som henne. Mimi er nemlig tjukk, i følge Claudia. Etter min oppfatning er Mimi litt rundere enn de andre jentene, men overhodet ikke tjukk. Desverre er ikke de middeladrende franskmennene vi diskuterer saken med enig med meg. De synes også Mimi er tjukk, og sier nedsettende ting om henne som at «hun må ta til takke med de hun får, så feit som hun er». Det hører dog med til historien at Mimi er den eneste av disse jentene som alltid er i godt humør og fortsatt har evnen til å le spontant og naturlig, selv om hun i tunge stunder har spurt meg i rent alvor om det virkelig er slik at europeere ser ned på henne på grunn av at hun ikke er like tynn som de andre «giraffene».
Hva sier man så til en allerede feilernært jente som nekter å spise biffen som hun har blitt påspandert av en fransk herremann som takk for nattens tjeneste, fordi hun er redd for å bli tykk? Det hjelper lite at både den franske herremannen og jeg, som hvit kvinne, (for anledningen ganske tynn, som følge av et halvt år i stråhytte med ris, maniok og fisk hver dag) prøver å overtale henne til å spise, og at det kan bli lenge til neste gang. Det hjeper heller ikke at alle vi andre ved bordet glefser i oss kjøttet med stor appetitt.
Kulturellt overgrep:
Jeg synes oppriktig synd på disse jentene. For oss i Norge er det tross alt ikke en livsbetingelsle at vekten viser under x antall kilo når vi står opp om morgenen, selv om man sikkert innimellom kan føle det slik. Jeg tror at til og ned den mest innbarke anoretiker i sine lyse øyeblikk vil være enig i dette. For mine gassiske venninner er det desverre ikke slik. Her er dagens inntekter avhengig av hvordan du ser ut. Vil du ha brød til morgendagen eller din dine gamle, syke foreldre, må de være på topp utseendemessig. Det ironiske er at disse kvinnene prostituerer seg for å få penger til blant annet mat, men når det kommer til et stykke, er de så redde for å miste det livsnødvendige draget på vestlige menns lommebøser, at de ikke tør å spise maten de blir servert. For noen har lært dem at man må være syltynn for å lykkes i den vestlige manns øyne. Jeg er redd for at denne læren, tross sin unge alder, sitter mye sterkere plantet i de gassiske jenters bevisshet enn den hundre år gamle misjonærlæren om likeverd og medmenneskelige verdier.
Jeg har vanskelig for å definere denne type «kulturelle» utvekslinger. Er dette siste innslag i en tusen år gammel tradisjon av vestlige lands overgrep mot den 3. verden?
Denne saken ble første gang publisert 25/08 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.