Moderne kjærlighetsmagi
Tror du at snille hekser og trollmenn kan hjelpe deg til å finne drømmemannen? Eller at kan lar seg tiltrekke av en spesiell parfyme? Neivel, da bør du lese hvordan mine venninner på Madagaskar legger opp løpet når de skal ut på sjekkern. I år 2004.
I mange tilfeller dreier det seg om lokale jenter som forsøker å lokke til seg vestlige menn for pengenes skyld. De som klarer dette vil måtte finne seg i sjalusi fra de jentene som ikke har «draget» i like stor grad, og derfor vil forsøke å ødelegge ved hjelp av rykter, advarsler og anvendelse av forskjellige typer gris-gris, dvs sort magi. De fleste jentene hevder at den gassiske magien er sterkere enn all form for vestlig teknologi og fornuft. De henvender seg derfor til lokale, anerkjente ambiaser (trollmenn) for å få midler til å få kontakt med den personen de ønsker, og at den personen blir værende på Madagaskar så lenge det er ønskelig.
Monique, en 17 år gammel jente i den lille landsbyen Mangili, hadde kommet i kontakt med Thomas, en franskmann i 30-årene , og de hadde tilbrakt ca. en uke på et av landsbyens bedre hoteller. Etter endt opphold i Mangili skulle han tilbake til hovedstaden Tana hvor han drev et firma sammen med en kamerat. Han antydet at han muligens ville komme tilbake til Mangili om noen uker hvis han hadde tid.
Ukene gikk uten at han kom tilbake, og Monique begynte å bli bekymret. For en gassisk jente er det å holde et løfte en selvfølge, og Monique hadde oppfattet Thomas` antydninger som et løfte om at han ville komme, spørsmålet var bare når. Hun så likevel ikke bort fra at han kanskje var som «alle andre» vazaher (utlendinger), som lovet mye men aldri holdt løftene. For å forsikre seg om at han ikke glemte henne og ville komme tilbake tok Monique med seg en liten parfymeflaske hun hadde liggende og gikk til en ambiase i Mangili. Denne mannen var kjent for sine evner til å hjelpe unge jenter med å få makt over de mennene de var på jakt etter. Monique fortalte om problemet og ga ambiasen parfymeflasken. Ambiasen laget så en blanding av tany fotsy (hvit sand), små trebiter og aske, som han helte oppi parfymeflasken slik at det blandet seg med parfymen. Monique fikk så beskjed om å ta på seg parfymen hver morgen så lenge den varte, og innen flasken var tom skulle Thomas komme tilbake fra Tana.
Det gikk bare tre-fire dager etter at Monique hadde vært hos ambiasen og fått flasken med gris-gris før Thomas var på plass i Mangili igjen. Monique og de andre var overbevist om at det var gris-grisen som hadde fått han til å komme tilbake så fort.
-Hvis du bruker gris-gris er det overhodet ingen som kan motstå en kvinne, mennene blir helt gale og klarer ikke tenke på noe annet enn deg!» hevdet Monique, men hun mente at han også hadde kommet tilbake fordi han likte henne. Dette var derimot de andre jentene uenig i, de mente at grunnen til at Thomas hadde kommet tilbake og Monique på nytt kunne bytte ut stråhytta med air-condition på 3-stjerners hotell med minibar og TV, kun skyldtes gris-grisen. Det hadde overhodet ikke noe å gjøre med at Thomas muligens likte Monique bedre enn de andre jentene, og det kunne i teorien like gjerne vært noen av de andre som hadde endt opp med han. De hevdet at Monique bare hadde vært heldig som hadde sett han først, og dermed kunne bruke gris-gris for å holde på han. De ga derimot ikke uttrykk for å være direkte sjalu eller misunnelig på Monique, de «bare sa det som det var!».
Det er imidlertid ikke bare jentene og kvinnene i Mangili som benytter seg av magi for å oppnå popularitet hos det motsatte kjønn. Det var særlig en mann ved navn Lou-Lou som var kjent for å bruke gris-gris for å få jentenes oppmerksomhet. Spesielt når det gjaldt utenlandske jenter, ble det sagt. Jeg ble derfor advart mot å snakke for mye med denne fyren, som visstnok for tiden hadde et forhold til en fransk jente som oppholdt seg i landsbyen. De to var flere ganger blitt observert sammen, og ryktene gikk om at de hadde et forhold, samtidig som Lou-Lou stadig var på jakt etter nye erobringer. Første gang jeg møtte han var på vei fra Tulear til Mangili lille julaften, på toppen av lasteplanet på en taxi-brousse, den lokale varianten av transportmidler. Det var som vanlig overfylt, så vi ble henvist til å sitte oppå rissekkene som lå stablet øverst mot førerhuset.
Selv om jeg aldri hadde snakket med Lou-Lou tidligere, visste jeg godt hvem han var, etter å ha observert han flere ganger i Mangili og etter å ha fått nøye utredninger om han av de andre jentene i landsbyen. Han visste også hvem jeg var, noe som ikke overrasket meg særlig i og med at det ikke var mange vazaha- jenter i landsbyen. Han fortalte meg at han hadde hørt at jeg kom fra Norge, og lurte på hva jeg gjorde her over såpass lang tid. Jeg fortalte som det var, at jeg studerte vezo kultur og religion, med fokus på vestlig innflytelse. Lou-Lou, som hevdet at han var vezo-rasta, (etter hårfrisyren å dømme kunne dette stemme), ble derfor veldig ivrig etter å fortelle om vezo religion og hvordan ting hadde endret seg etter at kristendommen kom. Selv var han blant dem som mente at kristendommen faktisk ikke hadde ført med seg så mye negativt som mange, særlig vestlige forskere og idealister hevdet. Han mente tvertom at det ofte bare dreide seg om forskjellige måter å tolke og se ting på, og at det gjerne var rene prinsipper som gjorde at folk var så opptatt av å skille mellom tradisjonelle og såkalte moderne religioner som var kommet utenfra i den senere tid. Vi satt og snakket hele veien til Mangili, og da jeg gikk av taxi-bussen, ønsket vi hverandre god jul og gikk hver til vårt.
Dagen etter gikk ryktene om at det var noe på gang mellom Lou-Lou og meg i landsbyen. Mimi lo så hun ristet, og da jeg prøvde å fortelle henne at vi faktisk bare hadde sittet og pratet om julefeiring og livet generelt (la fête de Nöel et la vie en gènerale) lo hun bare ennå mer. Hun var overbevist om at jeg hadde blitt utsatt for gris-gris, og heretter ikke kom til å tenke på noe annet enn Lou-Lou. Jeg prøvde med alle slags argumenter, alt fra at han var altfor ung for meg (han var 24 og jeg 30) til at jeg allerede var engasjert på annet hold (noe jeg forøvrig hadde sagt til Mimi tidligere at jeg ikke var). Mimi var forsatt like overbevist, og mine forsøk på å forklare virket bare mot sin hensikt. Det var bare ytterlige bevis på at hun hadde rett. Det kom til og med gamle damer hen til meg og fortalte at jeg måtte være forsiktig med å omgåes Lou-Lou. Ikke det at det var noe galt med han som person, men det var allment kjent at han var i besittelse av trolldom som gjorde at han kunne få folk, særlig jenter, til å gjøre det han befalte. Det nyttet ikke å fortelle folk at han overhodet ikke hadde forsøkt seg på noe i retning av å «sjekke» meg opp. Det var nettopp dette som var hans metode; han forhekset jenter uten at de merket det, inntil de våknet opp en morgen og ikke klarte å tenke på noe annet enn han.
Samtidig som jeg syntes dette var komisk, irriterte det meg litt at folk i landsbyen beskyldte meg for å være involvert med en fyr jeg ikke hadde noe interesse av, bortsett fra å snakke med. Lou-Lou virket på meg som en grei fyr, og selv om jeg hadde i bakhodet det folk hadde sagt om han, så jeg ingen grunn til å la være å prate med han. Ikke var han innpåsliten heller, som noen av de andre til tider kunne være.
For å bevise overfor Mimi at jeg ikke hadde noe interesse av han på den måten hun påsto, tok jeg henne med til en tromba-kvinne (en person som blir klarsynt gjennom besettelse av avdøde ånder) i landsbyen, og ba om å få høre «sannheten» mens Mimi hørte på. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs. Hva om denne trombaen plutselig fikk det for seg at det faktisk var noe mer enn bare vennskap mellom Lou-Lou og meg? Da ville det i hvertfall bli vanskelig å overbevise Mimi. Det var ikke det at det hadde så mye å si for meg hva Mimi trodde, men det var mere en prinsippsak for meg. Dessuten ville jeg gjerne få bekreftet fra et annet hold at jeg ikke hadde noe å frykte. I og med at nesten alle i landsbyen var av samme oppfatning når det gjaldt Lou-Lou, skal jeg innrømme at tanken slo meg i den retning at jeg kanskje burde være litt mere observant når det gjaldt han enn de andre guttene i landsbyen. Det var derfor en lettelse da tromben vi oppsøkte fortalte at Lou-Lou ikke var noen trussel for meg, så lenge jeg var fast bestemt på ikke å ha noe med han å gjøre på den måten. Trombaen fortalte videre at jeg ikke hadde noe interesse av noen av mennene i Mangili, noe som forøvrig var riktig, og som gjorde at jeg slapp slike spørsmål for en stund. Spørsmålet til Mimi ble da selvfølgelig hvorfor jeg ikke hadde interesse av noen av dem. Til dette svarte trombaen at jeg var mere engasjert i personer hjemme i Norge. Dette var i og for seg riktig , og uansett var det en logisk forklaring for Mimi og de andre på hvorfor jeg ikke lot meg lure av gris-grisen til Lou-Lou.
Trombaen var en merinaånd fra høylandet, som brukte å manifestere seg gjennom denne kvinnen. Da kvinnen kom til seg selv fortalte hun at denne ånden hadde hjemsøkt henne oftere og oftere de siste årene. Tidligere hadde hun blitt besatt av flere forskjellige ånder, men nå så det ut som denne ånden benyttet enhver mulighet til å hjemsøke henne. Det var i og for seg greit, da ånden hadde vist seg å være veldig pålitelig, og også langt mindre kravstor enn mange av de andre trombaåndene hun kjente til. At det var en merinaånd syntes hun ikke var så merkelig, da hun sikkert hadde flere avdøde merinaer i slekten, hvis hun gikk langt nok tilbake.
Det var likevel noen som stusset over at Lou-Lou ikke hadde klart å forhekse meg, på samme måte som han hadde gjort med den franske jenta i landsbyen. Jenta, som brukte å komme innom hos Micheline der jeg bodde, fortalte at hun hadde hørt at folk i landsbyen mente at hun var offer for gris-gris. Selv syntes hun det hele var litt komisk, og mente at det sannsynligvis var sjalusi som lå bak hekseri-beskyldningene. Det hørte med til historien at Lou-Lou gikk for å være pen og sjarmerende (lelahy soa), også blant de lokale jentene i landsbyen. Lou-Lou var i tillegg reflektert og interessert i å diskutere emner som kultur, politikk, religion, filosofi osv med folk utenfra. Dette i seg selv gjorde at han lett kom i kontakt med andre mennesker. Mens de fleste guttene/mennene i landsbyen stort sett hadde nok med å diskutere dagens fiske og fortjeneste, kunne Lou-Lou ta intinativ til samtaler som hadde med spørsmål og problemstillinger langt utenfor dagliglivet i Mangili å gjøre. Når han i tillegg snakket fransk bedre enn de fleste andre, hadde han et bedre utgangspunkt for å komme i kontakt med vazahaer enn mange andre i landsbyen. Andre menn (og til dels kvinner) jeg snakket med kunne til dels være enig i dette, men de mente likevel at det var gris-grisen som gjorde at han kom i kontakt med så mange jenter.
Så der ser dere jenter! Det er mange måter å fange drømmemannen på, og om ikke det skulle gå, kan jeg trøste dere med at det finnes mange bortforklaringer på hvorfor han ikke lar seg forhekse også..
Monique, en 17 år gammel jente i den lille landsbyen Mangili, hadde kommet i kontakt med Thomas, en franskmann i 30-årene , og de hadde tilbrakt ca. en uke på et av landsbyens bedre hoteller. Etter endt opphold i Mangili skulle han tilbake til hovedstaden Tana hvor han drev et firma sammen med en kamerat. Han antydet at han muligens ville komme tilbake til Mangili om noen uker hvis han hadde tid.
Ukene gikk uten at han kom tilbake, og Monique begynte å bli bekymret. For en gassisk jente er det å holde et løfte en selvfølge, og Monique hadde oppfattet Thomas` antydninger som et løfte om at han ville komme, spørsmålet var bare når. Hun så likevel ikke bort fra at han kanskje var som «alle andre» vazaher (utlendinger), som lovet mye men aldri holdt løftene. For å forsikre seg om at han ikke glemte henne og ville komme tilbake tok Monique med seg en liten parfymeflaske hun hadde liggende og gikk til en ambiase i Mangili. Denne mannen var kjent for sine evner til å hjelpe unge jenter med å få makt over de mennene de var på jakt etter. Monique fortalte om problemet og ga ambiasen parfymeflasken. Ambiasen laget så en blanding av tany fotsy (hvit sand), små trebiter og aske, som han helte oppi parfymeflasken slik at det blandet seg med parfymen. Monique fikk så beskjed om å ta på seg parfymen hver morgen så lenge den varte, og innen flasken var tom skulle Thomas komme tilbake fra Tana.
Det gikk bare tre-fire dager etter at Monique hadde vært hos ambiasen og fått flasken med gris-gris før Thomas var på plass i Mangili igjen. Monique og de andre var overbevist om at det var gris-grisen som hadde fått han til å komme tilbake så fort.
-Hvis du bruker gris-gris er det overhodet ingen som kan motstå en kvinne, mennene blir helt gale og klarer ikke tenke på noe annet enn deg!» hevdet Monique, men hun mente at han også hadde kommet tilbake fordi han likte henne. Dette var derimot de andre jentene uenig i, de mente at grunnen til at Thomas hadde kommet tilbake og Monique på nytt kunne bytte ut stråhytta med air-condition på 3-stjerners hotell med minibar og TV, kun skyldtes gris-grisen. Det hadde overhodet ikke noe å gjøre med at Thomas muligens likte Monique bedre enn de andre jentene, og det kunne i teorien like gjerne vært noen av de andre som hadde endt opp med han. De hevdet at Monique bare hadde vært heldig som hadde sett han først, og dermed kunne bruke gris-gris for å holde på han. De ga derimot ikke uttrykk for å være direkte sjalu eller misunnelig på Monique, de «bare sa det som det var!».
Det er imidlertid ikke bare jentene og kvinnene i Mangili som benytter seg av magi for å oppnå popularitet hos det motsatte kjønn. Det var særlig en mann ved navn Lou-Lou som var kjent for å bruke gris-gris for å få jentenes oppmerksomhet. Spesielt når det gjaldt utenlandske jenter, ble det sagt. Jeg ble derfor advart mot å snakke for mye med denne fyren, som visstnok for tiden hadde et forhold til en fransk jente som oppholdt seg i landsbyen. De to var flere ganger blitt observert sammen, og ryktene gikk om at de hadde et forhold, samtidig som Lou-Lou stadig var på jakt etter nye erobringer. Første gang jeg møtte han var på vei fra Tulear til Mangili lille julaften, på toppen av lasteplanet på en taxi-brousse, den lokale varianten av transportmidler. Det var som vanlig overfylt, så vi ble henvist til å sitte oppå rissekkene som lå stablet øverst mot førerhuset.
Selv om jeg aldri hadde snakket med Lou-Lou tidligere, visste jeg godt hvem han var, etter å ha observert han flere ganger i Mangili og etter å ha fått nøye utredninger om han av de andre jentene i landsbyen. Han visste også hvem jeg var, noe som ikke overrasket meg særlig i og med at det ikke var mange vazaha- jenter i landsbyen. Han fortalte meg at han hadde hørt at jeg kom fra Norge, og lurte på hva jeg gjorde her over såpass lang tid. Jeg fortalte som det var, at jeg studerte vezo kultur og religion, med fokus på vestlig innflytelse. Lou-Lou, som hevdet at han var vezo-rasta, (etter hårfrisyren å dømme kunne dette stemme), ble derfor veldig ivrig etter å fortelle om vezo religion og hvordan ting hadde endret seg etter at kristendommen kom. Selv var han blant dem som mente at kristendommen faktisk ikke hadde ført med seg så mye negativt som mange, særlig vestlige forskere og idealister hevdet. Han mente tvertom at det ofte bare dreide seg om forskjellige måter å tolke og se ting på, og at det gjerne var rene prinsipper som gjorde at folk var så opptatt av å skille mellom tradisjonelle og såkalte moderne religioner som var kommet utenfra i den senere tid. Vi satt og snakket hele veien til Mangili, og da jeg gikk av taxi-bussen, ønsket vi hverandre god jul og gikk hver til vårt.
Dagen etter gikk ryktene om at det var noe på gang mellom Lou-Lou og meg i landsbyen. Mimi lo så hun ristet, og da jeg prøvde å fortelle henne at vi faktisk bare hadde sittet og pratet om julefeiring og livet generelt (la fête de Nöel et la vie en gènerale) lo hun bare ennå mer. Hun var overbevist om at jeg hadde blitt utsatt for gris-gris, og heretter ikke kom til å tenke på noe annet enn Lou-Lou. Jeg prøvde med alle slags argumenter, alt fra at han var altfor ung for meg (han var 24 og jeg 30) til at jeg allerede var engasjert på annet hold (noe jeg forøvrig hadde sagt til Mimi tidligere at jeg ikke var). Mimi var forsatt like overbevist, og mine forsøk på å forklare virket bare mot sin hensikt. Det var bare ytterlige bevis på at hun hadde rett. Det kom til og med gamle damer hen til meg og fortalte at jeg måtte være forsiktig med å omgåes Lou-Lou. Ikke det at det var noe galt med han som person, men det var allment kjent at han var i besittelse av trolldom som gjorde at han kunne få folk, særlig jenter, til å gjøre det han befalte. Det nyttet ikke å fortelle folk at han overhodet ikke hadde forsøkt seg på noe i retning av å «sjekke» meg opp. Det var nettopp dette som var hans metode; han forhekset jenter uten at de merket det, inntil de våknet opp en morgen og ikke klarte å tenke på noe annet enn han.
Samtidig som jeg syntes dette var komisk, irriterte det meg litt at folk i landsbyen beskyldte meg for å være involvert med en fyr jeg ikke hadde noe interesse av, bortsett fra å snakke med. Lou-Lou virket på meg som en grei fyr, og selv om jeg hadde i bakhodet det folk hadde sagt om han, så jeg ingen grunn til å la være å prate med han. Ikke var han innpåsliten heller, som noen av de andre til tider kunne være.
For å bevise overfor Mimi at jeg ikke hadde noe interesse av han på den måten hun påsto, tok jeg henne med til en tromba-kvinne (en person som blir klarsynt gjennom besettelse av avdøde ånder) i landsbyen, og ba om å få høre «sannheten» mens Mimi hørte på. Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs. Hva om denne trombaen plutselig fikk det for seg at det faktisk var noe mer enn bare vennskap mellom Lou-Lou og meg? Da ville det i hvertfall bli vanskelig å overbevise Mimi. Det var ikke det at det hadde så mye å si for meg hva Mimi trodde, men det var mere en prinsippsak for meg. Dessuten ville jeg gjerne få bekreftet fra et annet hold at jeg ikke hadde noe å frykte. I og med at nesten alle i landsbyen var av samme oppfatning når det gjaldt Lou-Lou, skal jeg innrømme at tanken slo meg i den retning at jeg kanskje burde være litt mere observant når det gjaldt han enn de andre guttene i landsbyen. Det var derfor en lettelse da tromben vi oppsøkte fortalte at Lou-Lou ikke var noen trussel for meg, så lenge jeg var fast bestemt på ikke å ha noe med han å gjøre på den måten. Trombaen fortalte videre at jeg ikke hadde noe interesse av noen av mennene i Mangili, noe som forøvrig var riktig, og som gjorde at jeg slapp slike spørsmål for en stund. Spørsmålet til Mimi ble da selvfølgelig hvorfor jeg ikke hadde interesse av noen av dem. Til dette svarte trombaen at jeg var mere engasjert i personer hjemme i Norge. Dette var i og for seg riktig , og uansett var det en logisk forklaring for Mimi og de andre på hvorfor jeg ikke lot meg lure av gris-grisen til Lou-Lou.
Trombaen var en merinaånd fra høylandet, som brukte å manifestere seg gjennom denne kvinnen. Da kvinnen kom til seg selv fortalte hun at denne ånden hadde hjemsøkt henne oftere og oftere de siste årene. Tidligere hadde hun blitt besatt av flere forskjellige ånder, men nå så det ut som denne ånden benyttet enhver mulighet til å hjemsøke henne. Det var i og for seg greit, da ånden hadde vist seg å være veldig pålitelig, og også langt mindre kravstor enn mange av de andre trombaåndene hun kjente til. At det var en merinaånd syntes hun ikke var så merkelig, da hun sikkert hadde flere avdøde merinaer i slekten, hvis hun gikk langt nok tilbake.
Det var likevel noen som stusset over at Lou-Lou ikke hadde klart å forhekse meg, på samme måte som han hadde gjort med den franske jenta i landsbyen. Jenta, som brukte å komme innom hos Micheline der jeg bodde, fortalte at hun hadde hørt at folk i landsbyen mente at hun var offer for gris-gris. Selv syntes hun det hele var litt komisk, og mente at det sannsynligvis var sjalusi som lå bak hekseri-beskyldningene. Det hørte med til historien at Lou-Lou gikk for å være pen og sjarmerende (lelahy soa), også blant de lokale jentene i landsbyen. Lou-Lou var i tillegg reflektert og interessert i å diskutere emner som kultur, politikk, religion, filosofi osv med folk utenfra. Dette i seg selv gjorde at han lett kom i kontakt med andre mennesker. Mens de fleste guttene/mennene i landsbyen stort sett hadde nok med å diskutere dagens fiske og fortjeneste, kunne Lou-Lou ta intinativ til samtaler som hadde med spørsmål og problemstillinger langt utenfor dagliglivet i Mangili å gjøre. Når han i tillegg snakket fransk bedre enn de fleste andre, hadde han et bedre utgangspunkt for å komme i kontakt med vazahaer enn mange andre i landsbyen. Andre menn (og til dels kvinner) jeg snakket med kunne til dels være enig i dette, men de mente likevel at det var gris-grisen som gjorde at han kom i kontakt med så mange jenter.
Så der ser dere jenter! Det er mange måter å fange drømmemannen på, og om ikke det skulle gå, kan jeg trøste dere med at det finnes mange bortforklaringer på hvorfor han ikke lar seg forhekse også..
Denne saken ble første gang publisert 25/08 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.