Vi har vel det som alle andre har på loftet, tenker jeg. Poser med vintertøy, sko, esker med bøker, mange esker med bøker. Vi har tomme flytteesker, vi har gjestesenger, vi har sengetøy og håndklær som egentlig skal være på hytta. Vi har madrasser og vi har minst to små lamper, noen hyller og et par esker med kjøkkenutstyr.

Vi har soveposer og vi har et par stoler. Da vi flyttet sammen kunne vi ikke bestemme hvilke lenestoler vi skulle bruke, hans eller mine. Dermed ble det demokratisk nok ingen.

Stadig oppdager vi flere ting i leiligheten som vi ikke trenger, og stadig lempes ting ut og opp på loftet. Siste opp på loftet nå, er brudekjolen min og bunadene våre.

Det må ta slutt en dag. En dag er det fullt! Alle fysiske lover og logikk tilsier at det stopper seg selv.

Så, hva må vi gjøre da? Rydde! Vi må sette av en hel helg. Loftsboden må tømmes og så får vi sette inn i ryddet orden det vi skal beholde. Alt annet skal kastes, leveres til Fretex, gis bort eller selges. Det kommer til å ta tid. Lang tid.

Vi setter av neste helg. Vent, nei, det går ikke. Da får vi middagsgjester, og vi kan ikke avbryte ryddingen om det tar for lang tid. Helgen etter der, har vi en avtale, så skal jeg være bortreist, og du være bortreist¿ dette ser faktisk dårlig ut.

Og sånn gikk tiden. Det ble fullere og fullere på loftet. Det ble trangere og trangere. Vi ble mer og mer frustrert. Og ingen gjorde noe som helst.

For hver gang vi skulle ha noe der, så måtte vi i forkant hive ut mer og mer før vi kom til det vi skulle ha tak i. Det var det samme om det var julepynt, skistøvler, eller bunad - alt lå til enhver tid innerst.

En lørdag morgen var det slutt. Vi spiste frokost, og så sa jeg: nå rydder vi loftet. Min elskede så lamslått og livredd ut på samme tid, men ble så satt ut at han diltet bare med.

Ut med; madrasser, esker, bøker, klesposer, skoesker, soveposer - alt samme ut!

Og så én og en ting tilbake, eller i kaste-/gi bort-/selge-haugen.

Ting ble pent og pyntelig satt tilbake på plass, vi fikk et deilig, stort loft, vi hadde oversikt og vi fikk kjørt bort en masse saker.

Så sa min elskede; jeg er sulten, skal vi spise middag?

Middag? Klokken var 13¿ vi hadde brukt tre timer på noe vi hadde utsatt i to år¿

Hva skulle vi nå gjøre resten av helgen¿?

Nå skal vi male 4 dører og legge lister på et gjesterom på 13 kvadratmeter. Dørene skal salmiakkvaskes, rubbes og males med pensel. Listene skal kjøpes, kappes og settes opp. Vi har utsatt det i fire år. Det kommer til å ta maks fire halvtimer¿

Vi har hatt et stygt kjøkkengulv i fire år. Det tok meg en halvtime å salmiakkskrubbe det og bone det to ganger. Nå er det pent og blankt og jeg blir nesten kvalm av å tenke på hvor pent det kunne vært så lenge uten at jeg gadd. Må ikke tenke på det¿

"Hvorfor må det være sånn?" sa en reklame for noe år siden? Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det? Hvorfor sitter jeg her nå og skriver og ikke ringer farmor som jeg burde ha gjort for lenge siden.

Her i huset er det nesten gått politikk i å se hvor lenge man kan utsette ting.

På jobben har jeg en mappe som heter "Petras diverse". Der ligger alt jeg skal spørre noen om, ting jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av og ting jeg ikke har lyst til å gjøre. En gang i uken åpner jeg den mappen for å se hva som egentlig ligger der. Jeg har selvsagt åpnet den underveis i uken og lagt ting inni. Dette er min "senere"-mappe. Og hver uke når jeg titter i den, så kaster jeg. Ting som har gått over, ting som er for sent å gjøre noe med, ting jeg ikke lurer på lenger. Også gjør jeg det jeg skal med det som ligger der, som regel er det vonde over på et kvarters tid. Tidligere hadde jeg som mål å ikke ha en slik utsettelsesmappe. Men da var de andre hyllene og permene og mappene mine fulle av ting jeg ikke orket å se på, så det fungert dårlig.

Jeg har erfart det gang på gang; å utsette ting er vondt og plagsomt. Det ligger og gnager og sliter. Det bidrar til at man føler seg utilstrekkelig, for man rekker jo ikke det man skal/burde/skulle/ville så gjerne. Der kjente du deg igjen, tenker jeg.

Det tar kanskje bittelitt lenger tid å gjøre det akkurat der og da, men du verden så lettet man føler seg resten av tiden. Jeg får i hvert fall ekstra energi av å være såkalt à jour. Jeg liker å ha det ryddig, å vite at jeg finner ting. Jeg liker å gjort en god jobb. Jeg er stolt av mannen min når han har lagt lister. Ikke fordi ikke noen kunne ha gjort det penere, men fordi han har gjort det. Det vet jeg nemlig hva koster!

Det koster å krabbe over den dørstokken som er en mil.

Det koster så mye at jeg ikke orker nå. Det er kveld, farmor sover sikkert nå. Jeg skulle ha vasket opp, men jeg kan ikke tenke meg at den oppvasken forsvinner. Annet enn ut av mitt hode. For Petra har nemlig lært seg å leve med at alt skjer ikke på en gang. Bestandig.

God morgen! Her er Petra som skal bruke dagen på å komme à jour og legge seg i et rent og ryddig hus.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!