Hva foreldrene våre lærte oss!
Noe av det jeg simpelthen hatet da jeg var liten, var å gå på ski. Fra jeg var to år, gikk jeg på ski. Jeg ble slept med, dyttet og dratt på ski. På hytta gikk vi på ski hver dag, uansett vær og føre.
Hjemme var det ut på ski hver helg etter nyttår, både lørdag og søndag. Vi hadde faste steder vi gikk til og minst til den og den hytta, ellers gjaldt det nesten ikke. Ville du ikke, var du lat.
Er det sol, må vi være ute! Man sitter ikke inne i fint vær. Sånn er det bare.
Vi kjører ikke 1 km. Vi går eller sykler. Å bli forklart kostnadene ved å starte opp en bil og kjøre en kilometer, er jeg så drittlei av. Uansett vær og føre; det var sykle eller gå som gjaldt, hvis jeg skulle besøke venner.
Bær. Å, bær, ja¿ plukke bær. Blåbær, bringebær og kirsebær. Syltetøy og saft til vinteren. Vi kjøpte ikke saft og syltetøy vi altså! Vi saftet og syltet selv. Og vi var drittlei. Vi ble slept ut i skogen med støvler og bærplukkere. Vi ble satt i en tue og fikk ikke lov å spise fra bøtten. Bringebærkjerrene skrapte på lår og armer, men bringebærsyltetøyet ble jo så godt. Kirsebær var bedre. De ble plukket hos besteforeldrene mine, og det var ikke så mye jobb. For da hjalp mormor til å stene ut. Jeg lovet meg selv at når jeg ble voksen, skulle jeg kjøpe meg syltetøy.
For at det kostet på den tiden, helt klart. Dette var god gammeldags matauk vi var med på.
Mamma bakte brød. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene vi hadde kjøpebrød. Mamma sa det var luksus å ha hjemmebakt brød, jeg elsket å spise hos andre, de hadde kjøpebrød.
Da vi var små, så var vi aldri på ferie andre steder enn de feriestedene på fjellet og ved sjøen vi hadde tilgang til gjennom familie og eierskap. Ååååå¿ så kjedelig. Hvert år, hver sommer, hver påske, det samme. Andre i klassen min dro på hotellferier på fjellet og til "Syden" om sommeren. Vi dro til en vill norsk kyststripe hvor vi hadde et lite hus og det ikke var spesielt mange på min egen alder. Et år ville foreldrene mine være igjen en uke etter påskeferien på hytta. Jeg var 14 og hadde kjæreste og dette var altså ikke populært. Jeg sverget på at når jeg ble voksen og fikk barn, skulle jeg aldri utsette dem for pinsler av typen egen hytte som man måtte dra til. Sommeren i et forblåst hus på kysten skulle jeg i hvert fall spare dem for!
Nå er jeg voksen.
Får jeg noen gang barn, skal de ut i naturen. De skal lære å gå på ski, de skal få oppleve vinter utenfra, ikke innendørs fra.
Vi skal ikke sitte inne og se på finværet ute.
Og å gå noen meter har ingen vondt av.
Jeg er ikke flink til å plukke bær og har aldri brydd meg om å safte og sylte. Men det er ikke så sjelden jeg får et glass med syltetøy hjemmefra. Og det smaker mye bedre enn det jeg får i en plastbøtte på Rimi for en tier. Vi skal plukke og sanke, så får heller andre hjelpe oss med sylting og safting.
Og vi baker brød. Kjøpebrød smaker ikke så godt som det vi baker selv, og det er luksus med hjemmebakt brød.
Jeg har to perler av noen feriesteder, en hytte på fjellet og et sjarmerende hus på kysten. Jeg ville være grusom om jeg fratok eventuelle barn disse mulighetene til å bli kjent med landet vårt og gleden ved fjellet i påsken og om sommeren. Og smaken av selvfisket torsk i solnedgangen.
Hva er det med verdiene vi har fått med hjemmefra. Hva skjer, når vi misliker så sterkt våre foreldres levesett - og så noen år etterpå gjør akkurat det samme og har de samme verdier. Er det et opprør? Må vi ut å teste litt, sjekke om det virkelig stemmer det mor og far sa? Ja, jeg tror det. Det er en del av det å blir voksen, det å finne ut av hva slags menneske man vil bli. Det hører med. Og for å finne noe ut, så må du vite. Og det du vet mest og best om, er det oppveksten du selv har hatt. Det er den du kan ta stilling til. Og så går det noen år, man etablerer seg, får barn, og hva skal man så videreføre til barna sine?
Jeg styrer, som mamma gjorde det, kostholdet i den lille familien vår, og det er nedtrapping på godsakene før jul. Ellers blir man matlei, det har jeg lært. Det er lørdagsgodt, ikke sjokolade hele uken. Det er brus til spesielle anledninger, og dessert på søndager.
Av og til blir det litt hverdagsluksus, men gaver og store ting får man til bursdag og til jul. Kjipt da jeg var barn, men jeg ser selvsagt verdien av å skille hverdag og fest nå. Ting og tang kommer ikke fra et utømmelig lager uten at man må jobbe for det.
Jeg vet i hvert fall at mine eventuelle barn skal gå på ski, de skal plukke bær, de skal ikke spise middag foran tv-en og jeg skal bake brød til dem. De skal få påskeegg på hytta og de skal få lære å bruke båt straks de er store nok.
For det var det noen som gjorde for meg, og det var innmari kult gjort!
Er det sol, må vi være ute! Man sitter ikke inne i fint vær. Sånn er det bare.
Vi kjører ikke 1 km. Vi går eller sykler. Å bli forklart kostnadene ved å starte opp en bil og kjøre en kilometer, er jeg så drittlei av. Uansett vær og føre; det var sykle eller gå som gjaldt, hvis jeg skulle besøke venner.
Bær. Å, bær, ja¿ plukke bær. Blåbær, bringebær og kirsebær. Syltetøy og saft til vinteren. Vi kjøpte ikke saft og syltetøy vi altså! Vi saftet og syltet selv. Og vi var drittlei. Vi ble slept ut i skogen med støvler og bærplukkere. Vi ble satt i en tue og fikk ikke lov å spise fra bøtten. Bringebærkjerrene skrapte på lår og armer, men bringebærsyltetøyet ble jo så godt. Kirsebær var bedre. De ble plukket hos besteforeldrene mine, og det var ikke så mye jobb. For da hjalp mormor til å stene ut. Jeg lovet meg selv at når jeg ble voksen, skulle jeg kjøpe meg syltetøy.
For at det kostet på den tiden, helt klart. Dette var god gammeldags matauk vi var med på.
Mamma bakte brød. Jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene vi hadde kjøpebrød. Mamma sa det var luksus å ha hjemmebakt brød, jeg elsket å spise hos andre, de hadde kjøpebrød.
Da vi var små, så var vi aldri på ferie andre steder enn de feriestedene på fjellet og ved sjøen vi hadde tilgang til gjennom familie og eierskap. Ååååå¿ så kjedelig. Hvert år, hver sommer, hver påske, det samme. Andre i klassen min dro på hotellferier på fjellet og til "Syden" om sommeren. Vi dro til en vill norsk kyststripe hvor vi hadde et lite hus og det ikke var spesielt mange på min egen alder. Et år ville foreldrene mine være igjen en uke etter påskeferien på hytta. Jeg var 14 og hadde kjæreste og dette var altså ikke populært. Jeg sverget på at når jeg ble voksen og fikk barn, skulle jeg aldri utsette dem for pinsler av typen egen hytte som man måtte dra til. Sommeren i et forblåst hus på kysten skulle jeg i hvert fall spare dem for!
Nå er jeg voksen.
Får jeg noen gang barn, skal de ut i naturen. De skal lære å gå på ski, de skal få oppleve vinter utenfra, ikke innendørs fra.
Vi skal ikke sitte inne og se på finværet ute.
Og å gå noen meter har ingen vondt av.
Jeg er ikke flink til å plukke bær og har aldri brydd meg om å safte og sylte. Men det er ikke så sjelden jeg får et glass med syltetøy hjemmefra. Og det smaker mye bedre enn det jeg får i en plastbøtte på Rimi for en tier. Vi skal plukke og sanke, så får heller andre hjelpe oss med sylting og safting.
Og vi baker brød. Kjøpebrød smaker ikke så godt som det vi baker selv, og det er luksus med hjemmebakt brød.
Jeg har to perler av noen feriesteder, en hytte på fjellet og et sjarmerende hus på kysten. Jeg ville være grusom om jeg fratok eventuelle barn disse mulighetene til å bli kjent med landet vårt og gleden ved fjellet i påsken og om sommeren. Og smaken av selvfisket torsk i solnedgangen.
Hva er det med verdiene vi har fått med hjemmefra. Hva skjer, når vi misliker så sterkt våre foreldres levesett - og så noen år etterpå gjør akkurat det samme og har de samme verdier. Er det et opprør? Må vi ut å teste litt, sjekke om det virkelig stemmer det mor og far sa? Ja, jeg tror det. Det er en del av det å blir voksen, det å finne ut av hva slags menneske man vil bli. Det hører med. Og for å finne noe ut, så må du vite. Og det du vet mest og best om, er det oppveksten du selv har hatt. Det er den du kan ta stilling til. Og så går det noen år, man etablerer seg, får barn, og hva skal man så videreføre til barna sine?
Jeg styrer, som mamma gjorde det, kostholdet i den lille familien vår, og det er nedtrapping på godsakene før jul. Ellers blir man matlei, det har jeg lært. Det er lørdagsgodt, ikke sjokolade hele uken. Det er brus til spesielle anledninger, og dessert på søndager.
Av og til blir det litt hverdagsluksus, men gaver og store ting får man til bursdag og til jul. Kjipt da jeg var barn, men jeg ser selvsagt verdien av å skille hverdag og fest nå. Ting og tang kommer ikke fra et utømmelig lager uten at man må jobbe for det.
Jeg vet i hvert fall at mine eventuelle barn skal gå på ski, de skal plukke bær, de skal ikke spise middag foran tv-en og jeg skal bake brød til dem. De skal få påskeegg på hytta og de skal få lære å bruke båt straks de er store nok.
For det var det noen som gjorde for meg, og det var innmari kult gjort!
Denne saken ble første gang publisert 28/09 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.