Den norske folkesykdommen: oppussing.
Enhver nordmann med respekt for seg selv, må pusse opp. Minst to ganger i hver bolig man har i livet. Pusse opp selv, vel å merke. Å leie inn folk til å gjøre noe som ”enhver idiot” kan klare ligger nemlig under nordmannens verdighet.
Vi skal klare selv. Store gutter og jenter klarer nemlig selv.
I genene våre ligger talenter for maling, snekring og andre ting som hører med. Litt fikling med det elektriske anlegget for den som har gjort det før er en selvfølge. Og har du blitt oppfattet som litt nevenyttig av en kollega, så får du faktisk mure peisen din selv. Sånn er det bare! Fliser kan alle legge, - også i våtrom -, og å montere ny dusj og badekar er så enkelt at selv mor kan klare det. Om du ikke har gjort det før, har du all ekspertisen du ønsker og som du kan rådføre deg med hos Smart Club, Maxbo og hos Byggmakker. Fjortisene som jobber der etter skoletid er absolutt til å stole på!
Dette er stereotypene og mytene som lever i aller beste velgående, også hos mennesker jeg vanligvis oppfatter som oppegående og velfungerende.
OK, så skal jeg ikke underkjenne hva de som jobber i slike butikker faktisk vet og kan. De vet uansett ufattelig mye mer enn meg selv. Og jeg må faktisk rådføre meg, for mine prestasjoner på området består i å lime glassfiberstrie på betongvegg med påfølgende maling (alt sitter med nok lim!) og maling av tekstiltapeter og andre vegger. Jeg har også fusket litt i grunningsfaget og har med stor suksess malt baderomsfliser i dusjen, og ja det holdt, samt grunnet dører og karmer med tekstilgrunning og skjult faenskapen med en skikkelig drygolinmaling for dører og karmer. (man bruker det man har, ikke sant?)
Ja, og jeg kan sikkert måle opp til lister og helt sikkert legge korkfliser. Min elskede er en røver med snekkerbelte og limpistol og det er klart vi kan, som en kjent byggforretnings reklame sier. Vi er da ektefødte nordmenn født med sag i den ene hånden og en malepensel i den andre.
Det handler ikke om å kunne. Det handler om å ville, å gidde, å bry seg. Det handler om gleden over et nyoppusset hjem og veien dit. Det handler om surhet og krangling når maskeringstapen kommer frem, det handler om forarbeidet før man i det hele tatt kan begynne å gjøre det man egentlig skal. Det handler om diskusjoner om priser og utstyr, det handler om hvem som brukte rullen sist og hvor er den nå?
Hos oss er det bjeffing og kjefting, hviling på sofa på uegnede tidspunkt, nødvendige turer ut mens "du gjør ferdig der" - som selvsagt ikke er ferdig når man kommer hjem; "jeg ventet på deg". Hos oss handler det om manglende evne til å la være å klatte oljemaling på gulvet, vi dekker nemlig ikke til med unødig mengde avispapir her i huset...
"Det blir så fint når det er ferdig", sier velmenende venner og familie. Ja, mulig det, men vi er ikke fine når vi er ferdige. Da er vi sure for det kostet mer penger enn nødvendig, vi har klattet maling på minst en t-skjorte som vi glemte vi hadde på oss isteden for maleskjorten vår - i tillegg er vi drittlei for at vi ikke gjorde dette da vi flyttet inn, og huset var tomt. I tillegg er ikke dette noe vi kan eller er flinke til, så det blir jo ikke perfekt, heller. Skikkelig ja, men selv vi ser hvor ting skulle vært gjort annerledes og bedre. Men da har vi noe å irritere oss over resten av tiden vi bor der.
Har jeg i mot oppussing? Nei da. Har jeg i mot at folk pusser opp selv? Overhode ikke. Hva har jeg i mot da? Jo, at det er en selvfølge at alle skal synes det er gøy. At det er selvsagt at man gjør dette selv. Jeg vil ha aksept for å kunne leie inn folk som kan gjøre dette, mens jeg bruker tid på å velge farge, gardiner og sofa. Jeg vil at jeg og min elskede skal sitte en uke i Roma og se hverandre dypt inn i øynene mens noen møkkete folk i malerskjorter, snekkerbukser og med træler i hendene, fikser opp huset mitt. Jeg vil gå til kamp mot mottoet "selvgjort er velgjort" - for det er det nemlig ikke alltid.
Jeg vil ikke ha skjeve blikk og himling med øynene fordi vi velger å leie inn en maler. Jeg ønsker å ha en fin peis som er murt av folk som faktisk har gått og lært hvordan dette skal gjøres. Uten kommentarer om at dette burde vi ha klart selv. Det skal handle om å være voksen og ha selvinnsikt nok til å akseptere at egen ekspertise ligger på et helt annet plan enn øyeskruer og vater. Og det skal handle om samfunnets aksept for at ikke alle synes det er like gøy å vurdere trådlengde på pensler eller kvalitet på ruller. Vi er flere som spyr av reklamer for maling og hvor fort og greit det er gjort. Og jeg skal ikke engang begynne å jamre om alle slags oppussingsprogrammer som fryder og forenkler og jeg vet ikke hva.
Det er til en viss grad blitt godtatt at ikke alle er født med ski på bena i dette landet her. Nå slår jeg et slag for at ikke alle er født med spiker mellom tennene og malingsskrape i baklommen heller.
Hei, jeg heter Petra og jeg hater å pusse opp selv!
I genene våre ligger talenter for maling, snekring og andre ting som hører med. Litt fikling med det elektriske anlegget for den som har gjort det før er en selvfølge. Og har du blitt oppfattet som litt nevenyttig av en kollega, så får du faktisk mure peisen din selv. Sånn er det bare! Fliser kan alle legge, - også i våtrom -, og å montere ny dusj og badekar er så enkelt at selv mor kan klare det. Om du ikke har gjort det før, har du all ekspertisen du ønsker og som du kan rådføre deg med hos Smart Club, Maxbo og hos Byggmakker. Fjortisene som jobber der etter skoletid er absolutt til å stole på!
Dette er stereotypene og mytene som lever i aller beste velgående, også hos mennesker jeg vanligvis oppfatter som oppegående og velfungerende.
OK, så skal jeg ikke underkjenne hva de som jobber i slike butikker faktisk vet og kan. De vet uansett ufattelig mye mer enn meg selv. Og jeg må faktisk rådføre meg, for mine prestasjoner på området består i å lime glassfiberstrie på betongvegg med påfølgende maling (alt sitter med nok lim!) og maling av tekstiltapeter og andre vegger. Jeg har også fusket litt i grunningsfaget og har med stor suksess malt baderomsfliser i dusjen, og ja det holdt, samt grunnet dører og karmer med tekstilgrunning og skjult faenskapen med en skikkelig drygolinmaling for dører og karmer. (man bruker det man har, ikke sant?)
Ja, og jeg kan sikkert måle opp til lister og helt sikkert legge korkfliser. Min elskede er en røver med snekkerbelte og limpistol og det er klart vi kan, som en kjent byggforretnings reklame sier. Vi er da ektefødte nordmenn født med sag i den ene hånden og en malepensel i den andre.
Det handler ikke om å kunne. Det handler om å ville, å gidde, å bry seg. Det handler om gleden over et nyoppusset hjem og veien dit. Det handler om surhet og krangling når maskeringstapen kommer frem, det handler om forarbeidet før man i det hele tatt kan begynne å gjøre det man egentlig skal. Det handler om diskusjoner om priser og utstyr, det handler om hvem som brukte rullen sist og hvor er den nå?
Hos oss er det bjeffing og kjefting, hviling på sofa på uegnede tidspunkt, nødvendige turer ut mens "du gjør ferdig der" - som selvsagt ikke er ferdig når man kommer hjem; "jeg ventet på deg". Hos oss handler det om manglende evne til å la være å klatte oljemaling på gulvet, vi dekker nemlig ikke til med unødig mengde avispapir her i huset...
"Det blir så fint når det er ferdig", sier velmenende venner og familie. Ja, mulig det, men vi er ikke fine når vi er ferdige. Da er vi sure for det kostet mer penger enn nødvendig, vi har klattet maling på minst en t-skjorte som vi glemte vi hadde på oss isteden for maleskjorten vår - i tillegg er vi drittlei for at vi ikke gjorde dette da vi flyttet inn, og huset var tomt. I tillegg er ikke dette noe vi kan eller er flinke til, så det blir jo ikke perfekt, heller. Skikkelig ja, men selv vi ser hvor ting skulle vært gjort annerledes og bedre. Men da har vi noe å irritere oss over resten av tiden vi bor der.
Har jeg i mot oppussing? Nei da. Har jeg i mot at folk pusser opp selv? Overhode ikke. Hva har jeg i mot da? Jo, at det er en selvfølge at alle skal synes det er gøy. At det er selvsagt at man gjør dette selv. Jeg vil ha aksept for å kunne leie inn folk som kan gjøre dette, mens jeg bruker tid på å velge farge, gardiner og sofa. Jeg vil at jeg og min elskede skal sitte en uke i Roma og se hverandre dypt inn i øynene mens noen møkkete folk i malerskjorter, snekkerbukser og med træler i hendene, fikser opp huset mitt. Jeg vil gå til kamp mot mottoet "selvgjort er velgjort" - for det er det nemlig ikke alltid.
Jeg vil ikke ha skjeve blikk og himling med øynene fordi vi velger å leie inn en maler. Jeg ønsker å ha en fin peis som er murt av folk som faktisk har gått og lært hvordan dette skal gjøres. Uten kommentarer om at dette burde vi ha klart selv. Det skal handle om å være voksen og ha selvinnsikt nok til å akseptere at egen ekspertise ligger på et helt annet plan enn øyeskruer og vater. Og det skal handle om samfunnets aksept for at ikke alle synes det er like gøy å vurdere trådlengde på pensler eller kvalitet på ruller. Vi er flere som spyr av reklamer for maling og hvor fort og greit det er gjort. Og jeg skal ikke engang begynne å jamre om alle slags oppussingsprogrammer som fryder og forenkler og jeg vet ikke hva.
Det er til en viss grad blitt godtatt at ikke alle er født med ski på bena i dette landet her. Nå slår jeg et slag for at ikke alle er født med spiker mellom tennene og malingsskrape i baklommen heller.
Hei, jeg heter Petra og jeg hater å pusse opp selv!
Denne saken ble første gang publisert 14/09 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.