Jeg skal fortelle dere en hemmelighet...

Petra er gravid. Enda Petra er ufrivillig barnløs. Vi regner oss fortsatt som det, altså. Men vi er altså gravide – på en måte. Etter mange år med kan vi endelig si det.

Sist oppdatert
Vi er nemlig i en adopsjonsprosess. Et eller annet sted i Kina, blir det, i disse dager kanskje, laget et lite pikebarn som ingen der vil ha. Eller kan ha. Men sånn er det ikke her, her er det noen som vil ha henne. Vi vil ha henne, vi vil ha datteren vår, vi ønsker oss henne så inderlig. Hun er nemlig på tross av en vond start på livet, ønsket. Mormoren hennes har allerede plantet et lite epletre til henne i hagen. Bestefaren hennes snakker med tykk stemme om henne. Farmoren og farfaren hennes har fortalt oss hvor vanvittig søt og deilig hun er, og tanter og onkler gleder seg. De gleder seg til å bli tanter og onkler og besteforeldre alle sammen, og de gleder seg over at vi skal få bli foreldre. Våre nevøer og nieser skal få en kusine, selv om de egentlig ikke vet om det enda.

Av mammaen og pappaen sin har hun fått et navn. Vi snakker om henne og omtaler henne ved navn. Nei, du får ikke vite det enda. Hun skal få vite det selv først.

Det er selvsagt en uviss "graviditet" dette. Mye kan enda gå galt. Vi er ikke så langt i prosessen at vi er sikre på noe som helst enda. Men med alle våre prøverørsforsøk, med all vår smerte og sorg over å ikke kunne få biologisk egne barn, så er dette en glede og en lettelse. Vi slapper av nå, vi er så sikre som vi kan være, og hun er en del av vår fremtid. Vi planlegger fremover med henne som en naturlig del av familien vår og vi håper at når vi tenner juletreet neste år, så er hun sammen med oss. Her hvor hun hører til, her hvor hun er elsket og her hvor familien hennes er.

Det er en merkelig følelse. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel hun er nå, eller hvor gammel hun vil være når hun kommer til oss. Jeg vet ikke hva slags bagasje hun har med seg inni seg og jeg vet ikke hvordan været vil være når jeg får gi henne den første mammaklemmen jeg noen gang får gi til noen. Men jeg vet at jeg er mammaen hennes. Og jeg vet at hun har en pappa som kommer til å pusse opp mammas dukkevogn fra da hun var barn sammen med bestefaren hennes. Jeg vet at pappaen hennes vet hvordan hun ser ut og han har allerede utviklet et eget far-datterforhold med henne. Som en ekte pappajente selv, kjenner jeg signalene.

Vi har ikke snakket så mye om datteren vår sin opprinnelse. Men vi har venner som har bodd i Kina, og det er ikke lenger unna enn at vi kan reise tilbake så hun får bli kjent med fødelandet sitt. Vi tror også at hun kommer til å få en søster fra Kina. Og vi vet at hun uansett er en del av vår familie her i Norge, uansett hvor hun er født. Det kjennes trygt å være bevisst på disse tingene. Jeg har familie som er adoptert og vi har venner som både har og er utenlandsadoptert. Vi er avslappet. Vi er forberedt på at det er til nå ukjente "farer" som lurer. Så godt som vi kan være forberedt. For selvsagt så aner vi ikke hva vi egentlig går til. Det kommer til å bli stritt. Kjære vene, det ER da vel stritt å få barn. Det er vondt å føde (sier de som kan noe om det) og det er gode og vonde følelser sammen; lykke og glede over dette lille livet som man har ansvar for, og skrekk og panikk ved tanken på at man faktisk har ansvaret, og tanker om alt forferdelig som kan skje. Dette vil vi også kjenne på, selvsagt vil vi det. I tillegg er vi voksne og med det følger det litt sånn hønemor-greier da. Og hva er vanlig skrik og gråt, og hva uttrykker traumer fra en vond start på livet?
Og hva med den stakkars biologiske moren som måtte gi fra seg dette lille vesenet som skal vokse opp på andre siden av kloden. Ville hun gi henne fra seg, eller måtte hun? Hva forklarer vi barnet vårt når hun kanskje en gang tror at hun ble sviktet? Og hva med biologiske forskjeller, jo da, de finnes.

Å, det blir masse å bekymre seg over. Og så masse å glede seg til. Og jeg gleder meg. Vi gleder oss. For vi skal bli foreldre, vi er littegrann gravide og bare venter på å endelig få treffe datteren vår.

http://www.inoradopt.no/

Denne saken ble første gang publisert 30/10 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også