Statsbudsjettet, ja.
Jeg er ingen politiker, ei heller økonom, så statsbudsjettet skal jeg ikke tolke. Dog må jeg flire litt av opposisjonen som hvert år dømmer budsjettet nord og ned, for så i bli vidunderlig enige. Det er alltid noen herlige poster i budsjettet som er veldig smale og som egentlig ingen interesserer seg for. Men dette blir plutselig viktige poster når man skal spille politiske spill. Når det gjelder skatter og avgifter, barnehagepriser og sånn, så er jo dette et spill. Faktisk irriterer jeg meg grenseløst over at dette skal være et spill. Dette handler nemlig om noe som påvirker min hverdag direkte. Jeg burde absolutt interessere meg. Organisasjonen jeg er medlem av fikk beholde samme støtte som i fjor. Flott. Og der stoppet det. Så overtok spillet og ordet jeg forbinder med dette budsjettet er "usosialt". Sagt av Jens. Noen ganger. Ok, for det første, Jens; vi har borgerlig regjering i dette landet, hva trodde du egentlig?

Noe jeg har festet meg ved og som vekket litt nysgjerrighet hos meg, er manglende pressgrupper. Politikerne som har valgt seg ut noen som de har bestemt har det vanskelig, og så kjører de på. Alle er enige om at minstepensjonister og narkomane har det vanskelig. "De som har det vanskelig" har også blitt en egen gruppe i år. Men så har vi alenemødre og andre småbarnsfamilier. Ok, men dette er jo ikke noe nytt. Og det er slett ikke sant alltid heller.
Hvor er de enslige? De enestående, mener jeg.

Hvorfor er ikke de enestående en pressgruppe?
Jeg lurer på det og jeg har faktisk løftet på min brede bak (eller telefonrøret) og snakket med noen om dette. De enslige har et forbund. Jeg lette litt på nettet men det var ingen kul og aktiv hjemmeside jeg fant. Bare noen nitriste oppføringer om "kampsaker", en adresse og en e-postadresse. Jeg lurer på hvem som er medlemmer i det forbundet. De sier de har 5000 medlemmer. Det er mange flere enslige i Norge!
Statistisk sentralbyrå sier:
" I Norge bodde 740 000 personer alene 3. november 2001, det vil si 17 prosent av befolkningen. Enpersonhusholdningene utgjorde 38 prosent av husholdningene. Det er en økning fra 34 prosent i 1990."
Hvorfor, spør jeg igjen, er ikke aleneboerne en pressgruppe?

Hva med boliglån? Ja, renten er lav, men er det mulig for et menneske på for eksempel en statsfunksjonærs inntekt å etablere seg med sin første bolig i dag? Ingen behøver å ha en diger leilighet i Oslo sentrum, men likevel. Jeg hadde ikke hatt råd. Koster en vaskemaskin mindre om det bare er en person som skal bruke den? Og skal man kjøpe en billig rusthaug av en bil fordi et billån på toppen av boliglånet, og kanskje studielånet, blir for mye å håndtere? Studielån, antall år som student og inntekt har slett ikke alltid en sammenheng.

På Kvinneguiden ville man ha et eget forum for single. Man ville diskutere problemstillinger spesielt knyttet til blant annet det å bo alene. Jeg synes det er stilig. Sånn skal det være, du finner det her . Hvorfor kommer dere ikke ut på gatene og forlanger nedsatt studielån og rimeligere rente også? Det er dyrere å bo alene.
Og for å komme tilbake til de jeg snakket med om dette, aleneboere, så fikk jeg vinkling jeg ikke hadde tenkt på. Mange aleneboere er single. Noen er skilt med barn, andre enker etter et langt ekteskap og andre igjen voksne jenter som bare ikke har funnet den rette enda. Enda. Der har du det.
Samfunnet er lagt opp (som jeg har skrevet om før) til at du kommer i puberteten, blir voksen, finner en make, får barn og lever sånn noenlunde lykkelig med ham eller henne. Derfor er en jente på 35 år som ikke har funnet maken sin enda, ikke interessert i aleneboerkamp. Hun vil sannsynligvis fortsatt være på leting og ha håpet om at det snart, ganske snart, kommer en, tja, om ikke ridder på en hvit hest, så i hvert fall en hun kan dele livet og dets gleder og sorger med.
Derfor er aleneboertilværelsen og eventuelt en singletilværelse en forbigående situasjon eller posisjon om du vil. Man får nemlig en posisjon i samfunnet som single, det oppleves ofte sårt og vanskelig. Dette er ikke noe man akkurat vil stå på gaten å skrike om. Derfor blir alenemødre, barnehagebarnforeldre, psykisk syke og minstepensjonister tatt vare på og snakket for av politikere, selv om det kan være minst like forbigående som aleneboertilværelsen for en 35 år gammel jente med studielån, boliglån og en gammel bil som helt sikkert ikke går gjennom neste EU-kontroll men som hun må ha for å komme seg på jobb.

Kan ikke noen ta opp ballen og snakke for de mange hundre tusen som er aleneboere og enestående? Kom dere ut og krev like mye som alle andre som krever. Alle må stå på sine krav, det er ikke å forvente at andre skal gjøre det for deg. I hvert fall ikke av gruppen minstepensjonister og krigsenker.
Du er ung og sprek og Petra ønsker lykke til og tenker at det hadde vært fint om noen hadde sparket henne bak da hun var aleneboer og nedsyltet i boliglån.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!