Selv om mye har gått veien for henne så langt, stiller Johansson seg lagelig til for hugg med albumdebuten 20. mai. Verden over sitter kritikere og verker etter å bruke tittelen "Lost In Translation" hvis hennes tolkninger av Tom Waits ikke holder mål. Og gudene vet at hun har oddsene mot seg, iallfall hvis vi skal dømme etter tidligere popframstøt fra filmstjernehimmelen.

Don Johnson, Dennis Quaid, Bruce Willis, Kevin Bacon, Russell Crowe og Steven Seagal kom alle ned på jorda med mikrofonen i hånd. Kvinnelige motstykker finner vi i Goldie Hawn, Alyssa Milano, Jennifer Love Hewitt og, sist, Minnie Driver. Legg til Patrick Swayze-balladen "She's Like The Wind", nyaktualisert gjennom jubileums-DVD-en "Dirty Dancing", og Johansson skulle ha en del å bevise.

Ringrev

Det eksisterer riktignok unntak. Tor Milde, rockekjenner og filmanmelder, har rotet i reolene og funnet to "leading men" og en "leading lady" med æren i behold. Øverst setter han ringreven Harry Dean Stanton, sist sett i David Lynchs "Inland Empire".

- Han blir 82 år i juli, men fortsetter å opptre på sin faste klubb i LA, Jack's Sugar Shack, med sin eklektiske miks av country, tex-mex og laid-back jazz. Ikke minst er soundtracket til "Roadside Prophets", hvor Harry Dean synger den utrolig kule "Make Yourself At Home In My Heart", verdt å sjekke ut, mener Milde.

En annen kar med dobbeltnavn og kultappell, Billy Bob Thornton, får også godkjent.

- "Private Radio" fra 2001 et bevis på at Thornton har noe å falle tilbake på, skulle hans filmkarriere gå nedover, noe den har vist visse tendenser til i det siste, sier Milde, som trekker fram Michelle Pfeiffer på spinnesiden.

- Hennes vokale prestasjoner i "Grease 2" er det ikke mange som skryter av, heller ikke jeg. Men i "The Fabulous Baker Boys" imponerer Pfeiffer med kraftfull stemme og flere sterke sangbidrag, deriblant show-stopperen "Makin' Whoopee".

Makkverk

Desto verre går det utover William Shatner, aka Captain Kirk fra "Star Trek"-serien. "The Transformed Man" (1968) inneholder blant annet "grusomme" innspillinger av "Lucy In The Sky With Diamonds" og "Mr Tambourine Man", skal vi tro Milde.

- Det får være måte på "to boldly go where no man has gone before". Vi snakker om et makkverk uten sidestykke i musikkhistorien. At det på 90-tallet til og med ble utgitt en "Best of" med Shatner og "Star Trek"-kollega Leonard Nimoy, er uforståelig. Dette må være det grelleste eksemplet på skuespillere som har sutret seg til platekontrakt.

Milde er heller ikke nådig mot Clint Eastwood.

- Jo da, Clint kan illudere en forurettet cowboy bedre enn de fleste. Hvorfor han insisterte på å gi ut albumet "Rawhide's Clint Eastwood Sings Cowboy Favorites" i 1963, er imidlertid en gåte. Senere "sang" han òg i "Paint Your Wagon", med like stor suksess og finesse som Drillos trenerkarriere i Wimbledon.

Keanu Reeves, for tida kinoaktiv i actionpakka "Street Kings", er et kapittel for seg.

- Bandet Dogstar, hvor Reeves sang og spilte bass, rakk å gi ut to album og en EP før de la inn årene. To album og én EP for mye blir det. Gutta skiftet for øvrig navn fra Big Fucking Shit til Dogstar i 1994. En kan spørre seg hvorfor, fleiper Milde.

Drahjelp

Johansson har i det minste kvalifiserte krefter med seg på "Anywhere I Lay My Head". Dave Sitek fra kred-ensemblet TV On The Radio er inne i bildet - det samme er Nick Zinner fra Yeah Yeah Yeahs. Dessuten figurerer David Bowie på to låter.

- Jeg har alltid elsket å synge, melder Johansson i et intervju med Scotland on Sunday.

- Jeg ble skuespiller fordi jeg ville gjøre musikaler. Enten folk liker uttrykket mitt eller ikke, følte jeg meg sikker på at jeg evner å framføre disse sangene. Det var grunnen til at jeg i det hele tatt fikk den sprø ideen om å gjøre det.

Hvor sprø gjenstår å høre.



Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!