Saken er skrevet av journalist Stig Andresen.

Les mer på Kulturo.no!



Marie er den puslete jenta som ennå ikke har fått hofter eller pupper. Venninna Anne er mer fysisk velutviklet, men tviholder på barnet i seg. Floriane er derimot synkronsvømmernes dronning, og har for lengst fått guttenes kåte oppmerksomhet, men er ikke sikker på om det er det hun vil ha. Hun har også Maries oppmerksomhet, noe som er utgangspunktet for denne filmen.

I begynnelsen er Marie en tilskuer av den vakre Floriane, hennes likesinnede og guttene som sultent virrer rundt henne. Bestevennina Anne blir for enkel og barnslig, noe som fører til at Marie blir dratt inn Florianes verden. Hun forsøker å skape sin egen rolle i et drama som er ukjent for henne.

Sjel og seksualitet

"Vannliljer", eller "Naissance des pieuvres" den heter på fransk, portretterer gjennom synkronsvømmingen en gruppe individer som tilpasser seg gjennom en ekstrem, og ubehagelig, felles kroppsbeherskelse. En kunstig setting, med et stivt påklistret smil. I det innsnevrede bassengarealet må hver minste bevegelsene samstemme, ellers skapes avslørende krusninger i vannet som singler individene ut fra flokken.

Det er vanskelig å ikke la seg fascinere av dette ritualet som et bilde på kvinners objektifiserte egenidentitet. Det er noe med den harde, mekaniske måten jentene forholder seg til hverandre på i vannet som utmerker seg. De spiller en rolle i vannet, som vannliljer uten sjel. Også over det bassengblå vannet er bevegelsene i takt. Det gjelder å holde fasaden. Armhulene inspiseres før konkurransen. Dessverre defineres ofte kvinnens forhold til egen kropp mye av øyet som ser, noe som er særlig markant i tenåringsverdenen.

Salut, papa!

I likhet med spillet i bassenget har jentene en uromantisk holdning til guttene, som alle er testosteronkåte troll. Den obligatoriske seksuelle debuten er nært forestående. Jentene vet det, og vegrer seg. Men er det egentlig noen vei utenom?

Floriane klarer ikke å bestemme seg og bruker Marie for å flørte med sine egne seksuelle preferanser.

Trailer: Vannliljer

Ingen ny "Fucking Åmål"

Selv om Lukas Moodysons film om homofili og tenåringer sirkler rundt den samme tematikken som hos Céline Sciamma, er den sistnevntes film en betydelig mer sofistikert affære. Filmen tar i bruk farger for å klare å beskrive den kjølige, distanserte settingen vi befinner oss i. Filmen er chic fransk framstilling av misantropiske tenåringsjenter.

Den er rensket for den keitete sjarmen som hele tiden vaker i Moodysons drama om Elin og Agnes. "Vannliljer" er en film som virker å jakte forgjeves på en forløsning, og deler karakterenes frustrasjon over å ikke nå fram til en form for tilfredshet.

Konklusjon

Merk dere navnet Céline Sciamma. Hun er utdannet ved den prestisjetunge filmskolen "le Femis" i Paris. "Vannliljer" er hennes debut som regissør. Hun har selv skrevet manus og tar ingen snarveier. Tålmodig og presist konstruerer hun situasjoner som skriker distanse, frustrasjon og av og til en nødvendig nærhet og varme. Hun er ikke redd for å spille ut scener med et mer symboltungt element i seg. Som når Anne graver ned BH-en sin i jorda, som en nytteløs protest. Marie er ofte plasser bak Floriene, som vender henne ryggen.

Det finnes mange fler eksempler. Som alle virkelige gode regissører, har Sciamma et øye for detaljer. Hun skaper små, magiske øyeblikk som gjør dystopien komplett.

Les mer på Kulturo.no!





Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!