• Les mer på Kulturo.no!

    Her er redaktør Henrik Salthes anmeldelse av platen!

    Sist vi så Estelle, var hun street-smart guttejente på den selvbiografiske singelen 1980. Hun produserte og gav ut både singel og debutalbum selv, og viste folket at britiske jenterap kunne være mer enn Ms. Dynamite. Mye har skjedd siden det.

    Inn i kokongen

Etter utgivelsen av debutplata "The 18th Day", flyttet hun på eget initiativ til New York. Utfor en restaurant i Los Angeles traff hun tilfeldig på Kanye West, gikk sporenstreks over til produsenten og forlangte å få prate med Wests samarbeidspartner John Legend. Det ene leder som kjent til det andre, og nå kommer andreplata til Estelle, "Shine", som første utgivelse på Legends eget plateselskap Homeschool Records.

Borte er den buksekledde guttejenta fra Øst-London vi fant i musikkvideoen til 1980. Hun er blitt erstattet med en modnere Estelle, i funky skjørt og med innsmigrende vokale toner. De gatesmarte rimene er langt på vei byttet ut med vokal, og Legend har gjort lurt i å tvinge London-jenta til å synge mer enn hun rapper. Misforstå meg rett; Estelle er en veldig habil rapper, men variasjonen Estelle byr på her, taler til hennes fordel.

Øverste hylle

Den lille samtalen utfor Los Angeles-restauranten har også satt henne i kontakt med det absolutt øverste sjiktet i musikk-Amerika. John Legend står som executive producer på "Shine", og kjente navn som Will.I.Am, Wyclef Jean, Mark Ronson og Swizz Beatz dukker opp som produsenter på enkeltspor. I tillegg er både Kanye West, John Legend og Cee-Lo (Gnarls Barkley) med som gjestartister på plata. Selv om mange markante stemmer og fingre har vært med i spillet, er det fortsatt et tydelig Estelle-stempel på sluttproduktet.

Suggerende og stakkato grunnkomp på åpningssporet Wait A Minute (Just A Touch), danseklare rytmer på førstesingelen American Boy og den karibisk-inspirerte balladen Come Over; utfordringene kastes mot Estelle, men med stemmen som sitt skarpeste våpen pareres alle potensielle problemer før de har oppstått.

Estelle bringer også fram det beste i leiesoldatene bak miksepulten, og Shine inneholder blant annet den beste Wyclef Jean-sangen på flere år. So Much Out The Way kan ved første øyekast virke som et lettbeint lite nummer, men etterhvert som sangen utvikler seg, trekker Estelles stemme oss lenger og lenger inn i en mørk karibisk drøm.

Tilfreds

Will.I.Am treffer også gull på "Shine", og unngår med American Boy og Wait A Minute (Just A Touch) de fallgruvene han har hatt for vane å falle ned i det siste året. American Boy er pulserende varm, med herlig sprø synthtoner og myk gitar. Wait A Minute er på sin side dronete, deilig og herlig retro samtidig som enda en knekkebrødsynth får bre seg over de akustiske trommene og blåserstøtene. Hva mer kan man egentlig be om?

Ballet avsluttes med tittelsporet Shine. Prøvende tromming og klapping støttes opp av svulmende synthkaskader, og Estelle forsikrer oss om at, tross alle de gode hjelperne, "Shine" er hennes produkt og at hun har måttet kjempe for å komme dit hun er i dag.

Konklusjon

"Shine" viser en Estelle som har modnet siden sist, og som blant annet har oppdaget sin egen sangstemme. Heldigvis får vi ta del i hennes oppdagelse, og heldigvis har hun også fått med seg bunnsolide medhjelpere som virkelig bringer fram det beste i den tidligere så tøffe guttejenta.

Poengsum 8 / 10



Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!