- Jeg er ikke vokst opp med skiløping, og går på ski som en danske. Men prinsipielt ser jeg likevel på skiturer som en vei til det gode liv. Skituren skal være hard, kvikklunsjen skal inntas i motvind, og etterpå skal man være svett, støl og kald på tærne. Da skal man kose seg med en konjakk på en hytte uten varmekabler, sier sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, over en dobbel latte og en røyk i solveggen på den lokale kaffebaren. I det siste har han gjort seg mange tanker om livskvalitet i forbindelse med sin nye bok "Storeulvsyndromet".

Én ting han føler seg sikker på, er at varmekabler på hytta ikke bidrar til mer lykke - snarere tvert imot. Selv hjemme skal varmekablene ha mistet evnen til å skape glede.

- Varmekabler på badet betydde kanskje en kortvarig lykekfølelse på 80-tallet, da det det var nytt for de fleste. Nå tar vi det som en selvfølge, og møtet med det varme gulvet gir oss ikke et løft i det hele tatt, sier Thomas Hylland Eriksen. - Nå er et bad uten varmekabler plutselig blitt et kaldt bad, altså noe å klage over!

Yte for å nyte

Mye forskning tyder på at forbruk utover et visst nivå ikke gjør oss lykkeligere. Iblant blir vi faktisk ulykkeligere av å forbruke, idet vi blir skyggelagt av forbrukersamfunnets baksider: dårlig miljøsammvittiget, valgets kval, tidsklemme og karrierejag. Dette er problemstillinger sosialantroplogen belyser fra mange vinkler i den nye boka.

- I noen samfunn er folk lykkeligere enn i andre samfunn, selv om det økonomiske nivået og livslengden er lik. Honduras er for eksempel et godt sted å være akkurat nå, der er det oppdrift og håp etter at militærdiktaturet ble avviklet. Motsatt med Moldova, som har gått fra kommunisme til rovdyrkapitalisme. Der har folk lav tillit til omgivelsene og høy grad av meningsløshetsfølelse, sier Hylland Eriksen.

Nettopp meningsløsheten er en trussel også i vårt eget, rike samfunn, mener han.

- Det er dette som er velferdsparadokset. Vi sutrer over bagateller, og har mistet retningssansen. Som samfunn har vi mistet håpet, og politikken er preget av en ekstrem visjonsfattighet. Vi er storeulv etter at han har fanget de tre grisene. Hva skal vi finne på nå? spør Hylland Eriksen retorisk.

En skitur i påsken er et godt svar foreløpig, mens vi venter på politikere med format.

- Det er kulturell enighet om skiturens verdi i Norge, og det har jeg sans for. Det gir oss en pause fra stappmettheten. Det minner oss på hvor godt det kjennes å yte noe, før vi høster gevinsten.

Det enkle, nostalgiske livet - med skiturer og kalde hytter som må varmes opp med ved - bringer oss ifølge Hylland Eriksen ned til et grunnfjell der vi lettere ser hva som er viktig: Natur, tilhørighet, samvær med våre nærmeste.

- Naturen er en vei til religiøse følelser for mange nordmenn. Vi er mer jordnære enn mange andre folkeslag. Ellers i Europa er det ofte kulturen som er inngang til de store følelsene. Men enten vi fordyper oss i en fjellvandring eller et musikkstykke, handler det om å skrelle vekk det meningsløse.

SUV-syken

Kjører du SUV til påskefjellet? Da vil mange oppfatte deg som litt harry, mener Hylland Eriksen. Folk flest har nemlig tatt innover seg forbrukskarusellens slagsider, og stadig færre vil drive negative egenreklame med en diger, miljøskadelig SUV.

- Det betyr ikke at folk vil slutte å konkurrere. Jeg tror konkurranselysten ligger dypt i oss, og venstresiden har gjort en stor feil ved å se bort fra den. Men vi trenger ikke konkurrere om ha størst bil. Vi kan, eller samfunnet kan, kanalisere konkurranselysten i en retning som er konstruktiv for fellesskapet. Vi har nemlig et annet instinkt også, et sosialt instinkt, trangen til å gjøre noe godt for det fellesskapet vi tilhører.

Thomas Hylland Eriksen hevder at dagens samfunn slett ikke er så fritt og pluralistisk som vi ofte skal ha det til. Arenaene for konkurranse, prestasjon og nyttig selvutfoldelse er blitt altfor få, mener han.

- Vi har fått et hardt, ekskluderende samfunn som bare er tilpasset en viss type evner. Derfor står 600.000 mennesker utenfor arbeidslivet uten å være registrert som arbeidsledige. Det dreier seg om langtidsledige, sosialhjelpsmottakere og folk på attføring. De fleste av dem ville hatt noe å gjøre i en annen type samfunn, sier han.

- Det er virkelig et tankekors for et samfunn som har bejublet friheten i over tjue år nå.

Et bedre samfunn

I Hylland Eriksens drømmesamfunn finnes det litt flere skomakere, og litt færre skobutikker. Der har folk rikelig med tid til å dyrke roser og lære italiensk ved siden av jobben. I dette samfunnet er alle småbønder i overført betydning - med to geiter, tre kyr, et dusin høner, en åkerlapp mais og noen epletrær. Mens storbonden, som bare har mål på mål med hvete så langt øyet kan se, er et symbol på den triste, kapitalistiske ensidigheten.

Men så lenge politikerne nøyer seg med å lede Norge som en hvilket som helst vekstorientert bedrift, må folk prøve å finne veien til allsidigheten i sitt eget liv.

- Påsken er en fin, stille tid, enten du er i byen eller på fjellet, for å tenke over hva du egentlig vil med livet ditt. Du kan for eksempel bestemme deg for å begynne på det italienskkurset. Eller for å ta kollektivtransport i stedet for bilen litt oftere. Da får du det bedre, spår sosialantropologen, men demonstrerer øyeblikket etter at mange veier, også den til Drammen, er brolagt med gode forsetter.

Hylland Eriksen reiser seg fra kafébordet og forteller at han skal til Drammen for å snakke om boka si.

- Skal du ta kollektivtransport eller bil?

- Jeg kjører bil. For å spare tid.



Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!