Skrekkelige filmtriks

Påsken er tid for å skremmes. Hvordan klarer filmskaperne å få håret til å reise seg bortover seteradene, år etter år?

Sist oppdatert
Se for deg dette: En kvinne vender tilbake til barnehjemmet hvor hun vokste opp. Drømmen er å restaurere det for å åpne et hjem for vanskeligstilte barn. Men drømmen snur fort til mareritt da det viser seg at hun og familien ikke er alene. Eller se for deg dette: En familie forlater New York og flytter inn i det avsidesliggende gamle huset til tipp-tipp-grandonkelen deres. Da ett av barna åpner en hemmelig, forseglet bok, tar livet en uhyggelig vending.

Førstnevnte scenario er utgangspunktet for handlingen i "The Orphanage", årets påskegrøsser på norske kinoer. Scenario nummer to er fra "Spiderwick-krønikene", påskens skumle alternativ for de litt yngre.

Og du ser helt sikkert filmene for deg - du har sannsynligvis sett noe liknende før. På samme måte som du gjentatte ganger har sett triksene disse filmene bruker: Folk som går alene ned i mørke kjellere, barn som har mystiske ikke-eksisterende lekekamerater og monstre som bryter seg vei opp gjennom asfalten og inn i karakterenes fredfulle verden.

Likevel kommer du sannsynligvis til å ta deg selv i å gripe ekstra godt rundt popcornbegeret også denne gangen.

Uthalingsteknikk

- Det beste er å spille på folks forventninger. De tror de vil bli skremt, og dermed kan man trekke dem lenger og lenger frem på stolsetet til spenningen når bristepunktet, sier regissør Pål Øie. Han skremte mange med mørk granskog i "Villmark", og er nå godt i gang med planleggingen av nok en grøsser.

- En annen mye brukt metode er selvfølgelig å satse på mye skvetting og store mengder blod og gørr. Selv synes jeg nerven er det som gjør en god skrekkfilm. Informasjonen må posjoneres ut for å bygge opp en forventning: Less is more, mener Øie, som kaller teknikken suspense - en følelse av spent og engstelig usikkerhet om hva som måtte komme. En følelse Hitchcock mente var den mest effektive for å skremme publikum. Hitchcock er ofte blitt sitert på at det ikke er smellet som skremmer deg, men forventningen om det.

- Som filmskaper må man hele tiden utnytte folks visshet om en gitt trussel. Men det er klart - av og til kan det være på sin plass å smelle en ballong.

Det ukjente

Skrekkfilmer vet å spille på folks iboende redsler. Deriblant frykten for det ukjente.

- Et klassisk triks er å holde faren utenfor lerretet. I "Villmark" vet karakterene at det er noe der ute, men ikke hva, sier Øie.

Et annet viktig element er lyd.

- Det er ikke uten grunn at mange holder for ørene hvis filmen blir for skummel. Lyden understreker og antyder hva som vil skje, fortsetter han.

I nettforumet "Horror Movie Techniques" diskuterer brukerne hvordan man best kan skape skrekk og gru. Tung pusting og lyden av en fare som verken vi som publikum eller karakteren kan se, er en gjenganger.

Andre gjengangerne er forfølgelsesscener i mørke rom, for eksempel innledet ved å vise et monster i en bygning, for så å vise en person som går inn i bygningen. Et annet klassisk triks er å gi publikum en støkk ved å skvette av noe uskyldig, som for eksempel en katt, før man kjører på med ekte farer idet publikum slapper av.

Et annet godt utgangspunkt er å skape en klaustrofobisk situasjon hvor flukt er umulig. Mange skrekkfilmer handler om å være fanget et sted eller i en situasjon - enten det er i et skummelt hus som i kommende "The Orphanage", i sin egen kropp som i "The Exorcist" eller i noe tilsvarende påskefjellet som i "Fritt Vilt.

Påskekrim

Pål Øie har sans for den norske påskekrimtradisjonen.

- Det er noe eget ved å sitte i en mørk hytte og gå inn i en enda mørkere historie, sier han, og mener mennesker har en medfødt dragning mot det skumle og ekle.

- Vi nyter å sitte med hendene trygt på popcornet mens vi blir eksponert for de mest groteske scener og historier. Sånn tror jeg det har vært i evig tid - tenk bare på hvordan folk betraktet mennesker bli spist levende av løver i Colosseum, sier Øie, og påstår at han selv ikke er så lettskremt.

- Det er én scene som virkelig har gitt meg ståpels, og det er en scene fra "The Exorcist", hvor jenta går i bro nedover trappa, i såkalt spiderwalk. Ellers synes jeg Kubricks "The Shining" er et mesterverk, anbefaler han.

Hvis du da tør vurdere den filmen før påskens opphold på avsidesliggende høyfjellshotell.



Denne saken ble første gang publisert 12/03 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også