Dur og Mould
Kjernesunt kosthold, daglige treningsøkter, blogging-dilla og gay club-DJing har gjort Bob Mould (47) til et lykkeligere menneske. Nå spiller han Hüsker Dü-sanger live for første gang siden 80-tallet.
- Men en gjenforening av Hüsker Dü er fortsatt like uaktuelt, understreker Mould, 20 år etter at Minneapolis-trioen ble oppløst.
- Selv om jeg er stolt over musikken vi lagde og den påvirkningen vi har hatt på andre, er dette en epoke av livet mitt som jeg ikke kan gjenskape. Hvis Hüsker Dü hadde prøvd seg på scenen i dag, ville vi ha vært et dårlig band, mener Mould.
Det var den tiltagende rivaliseringen mellom ham og trommis/vokalist Grant Hart som gjorde at Hüsker Dü ble oppløst i desember 1987. Hart var dessuten blitt heroinavhengig, og siden har han jevnlig snakket syrlig om Mould i intervjuer.
Hüsker Düs musikkhistoriske betydning har imidlertid bare blitt tydeligere i løpet av disse 20 årene. Utallige nye støyrockstjerner - fra grunge-epoken til dagens emo-scene - har lovprist bandet. Så hvorfor ikke samles igjen for en fett betalt comeback-turné, slik deres åndsfrender i The Pixies (og for den saks skyld The Stooges og The Sex Pistols) har gjort de senere årene?
- Det får holde at jeg nå har begynt å spille Hüsker Dü-låter på mine egne konserter, sier Mould.
- Gjennom hele 90-tallet og helt fram til forrige turné hadde jeg et prinsipp om å aldri gjøre dette. I hvert fall ikke når jeg hadde et elektrisk band i ryggen, bare under soloshow med akustisk gitar.
Elektronisk flørt
Mould kom raskt i gang med en ny karriere - eller to - etter at Hüsker Dü gikk i oppløsning. Hans første soloalbum "Workbook" (1989) ble en ordentlig kritikerfavoritt, og da han i 1992 slapp "Copper Blue" med sin nye primalpoptrio Sugar, tok også platesalget av. Med "Circle Line", som slippes 11. februar, er Mould kommet opp i anselige sju soloalbum.
- Denne gang er el-gitaren tilbake i fokus, forteller Mould.
- De elektroniske elementene som ble introdusert på "Modulate" i 2002, fungerer heller som krydder på "Circle Line", tilføyer han.
Bob Moulds interesse for electro begynte da han rundt tusenårsskiftet flyttet til New York City. Den åpent homofile alternarockeren - som tidlig på 90-tallet ble outet for sin legning av musikkmagasinet Spin - bevilget seg en pause fra platekarrieren og tilbragte desto mer tid på New Yorks homseklubber.
Så flyttet han til Washington DC og ble kjent med electronica-artisten Richard Morel. De to har i fem år snurret plater annenhver uke for et klubbkonsept kalt Blowoff, og dessuten blitt hyret til å lage remixer for band som Interpol, Low og Rammstein.
- Blowoff er blitt en institusjon i Washingtons homofile natteliv. Vi samler 1000 mennesker hver gang, og har så smått begynt å ekspandere til New York City, forteller Mould.
- Med Blowoff har vi åpenbart funnet en nisje. Det er jo mye divamusikk på homseklubber, men jeg spiller heller røff electro - som franske Justice - eller like gjerne lo-fi indierock. Det eneste prinsippet jeg har er at jeg ikke tar imot ønsker fra publikum, sier Mould med et glis.
Sunnere og gladere
Ja, han ler både hjertelig og ofte, denne fyren som en gang ble kalt "the most depressed man in rock". Ryktet som innadvendt og sær fikk også en knekk da Mould for noen år siden ble en aktiv blogger. Via sin hjemmeside bobmould.com beretter han jevnlig fra sitt dagligliv, og både gym og workout er ord som dukker opp jevnlig.
- Jeg prøver å trene en time hver dag. Det er ikke noe tiltak, siden treningsstudioet bare ligger et kvartal unna huset mitt, sier Mould.
- Dessuten prøver jeg å spise ganske sunt. Det blir mye grønnsaker, kylling og ris, i hvert fall så lenge jeg er i Washington. Men disiplinen får en knekk med en gang jeg havner i en turnébuss. Da går det mer i burgere, sjokolade og det andre som er å oppdrive langs veien, tilstår han.
Der andre gjerne holder en fin figur i 20-årene og siden blir stadig mer kvapsete, har Bob Mould gått motsatt vei. Den en gang så småfeite og usunt utseende rock'n'rolleren framstår i dag som langt mer atletisk. Humøret hans ser ut til å ha dreid i en tilsvarende positiv retning.
- Jeg har fått et komfortabelt og ganske stillferdig liv i Washington, med eget hjemmestudio, mange nye venner og gangavstand til det aller meste, sier Mould.
Heldigvis har også ørene hans det godt - etter flere tiår med svært høy gitarlyd på scenen.
- Jeg har såpass sensitive ører at det tar tid å komme seg etter en lengre turné. Men nå er det over to år siden sist, så ørene har det fint, forteller han.
- Derfor ser jeg fram til å komme meg ut og spille sammen med bandet mitt igjen.
- Selv om jeg er stolt over musikken vi lagde og den påvirkningen vi har hatt på andre, er dette en epoke av livet mitt som jeg ikke kan gjenskape. Hvis Hüsker Dü hadde prøvd seg på scenen i dag, ville vi ha vært et dårlig band, mener Mould.
Det var den tiltagende rivaliseringen mellom ham og trommis/vokalist Grant Hart som gjorde at Hüsker Dü ble oppløst i desember 1987. Hart var dessuten blitt heroinavhengig, og siden har han jevnlig snakket syrlig om Mould i intervjuer.
Hüsker Düs musikkhistoriske betydning har imidlertid bare blitt tydeligere i løpet av disse 20 årene. Utallige nye støyrockstjerner - fra grunge-epoken til dagens emo-scene - har lovprist bandet. Så hvorfor ikke samles igjen for en fett betalt comeback-turné, slik deres åndsfrender i The Pixies (og for den saks skyld The Stooges og The Sex Pistols) har gjort de senere årene?
- Det får holde at jeg nå har begynt å spille Hüsker Dü-låter på mine egne konserter, sier Mould.
- Gjennom hele 90-tallet og helt fram til forrige turné hadde jeg et prinsipp om å aldri gjøre dette. I hvert fall ikke når jeg hadde et elektrisk band i ryggen, bare under soloshow med akustisk gitar.
Elektronisk flørt
Mould kom raskt i gang med en ny karriere - eller to - etter at Hüsker Dü gikk i oppløsning. Hans første soloalbum "Workbook" (1989) ble en ordentlig kritikerfavoritt, og da han i 1992 slapp "Copper Blue" med sin nye primalpoptrio Sugar, tok også platesalget av. Med "Circle Line", som slippes 11. februar, er Mould kommet opp i anselige sju soloalbum.
- Denne gang er el-gitaren tilbake i fokus, forteller Mould.
- De elektroniske elementene som ble introdusert på "Modulate" i 2002, fungerer heller som krydder på "Circle Line", tilføyer han.
Bob Moulds interesse for electro begynte da han rundt tusenårsskiftet flyttet til New York City. Den åpent homofile alternarockeren - som tidlig på 90-tallet ble outet for sin legning av musikkmagasinet Spin - bevilget seg en pause fra platekarrieren og tilbragte desto mer tid på New Yorks homseklubber.
Så flyttet han til Washington DC og ble kjent med electronica-artisten Richard Morel. De to har i fem år snurret plater annenhver uke for et klubbkonsept kalt Blowoff, og dessuten blitt hyret til å lage remixer for band som Interpol, Low og Rammstein.
- Blowoff er blitt en institusjon i Washingtons homofile natteliv. Vi samler 1000 mennesker hver gang, og har så smått begynt å ekspandere til New York City, forteller Mould.
- Med Blowoff har vi åpenbart funnet en nisje. Det er jo mye divamusikk på homseklubber, men jeg spiller heller røff electro - som franske Justice - eller like gjerne lo-fi indierock. Det eneste prinsippet jeg har er at jeg ikke tar imot ønsker fra publikum, sier Mould med et glis.
Sunnere og gladere
Ja, han ler både hjertelig og ofte, denne fyren som en gang ble kalt "the most depressed man in rock". Ryktet som innadvendt og sær fikk også en knekk da Mould for noen år siden ble en aktiv blogger. Via sin hjemmeside bobmould.com beretter han jevnlig fra sitt dagligliv, og både gym og workout er ord som dukker opp jevnlig.
- Jeg prøver å trene en time hver dag. Det er ikke noe tiltak, siden treningsstudioet bare ligger et kvartal unna huset mitt, sier Mould.
- Dessuten prøver jeg å spise ganske sunt. Det blir mye grønnsaker, kylling og ris, i hvert fall så lenge jeg er i Washington. Men disiplinen får en knekk med en gang jeg havner i en turnébuss. Da går det mer i burgere, sjokolade og det andre som er å oppdrive langs veien, tilstår han.
Der andre gjerne holder en fin figur i 20-årene og siden blir stadig mer kvapsete, har Bob Mould gått motsatt vei. Den en gang så småfeite og usunt utseende rock'n'rolleren framstår i dag som langt mer atletisk. Humøret hans ser ut til å ha dreid i en tilsvarende positiv retning.
- Jeg har fått et komfortabelt og ganske stillferdig liv i Washington, med eget hjemmestudio, mange nye venner og gangavstand til det aller meste, sier Mould.
Heldigvis har også ørene hans det godt - etter flere tiår med svært høy gitarlyd på scenen.
- Jeg har såpass sensitive ører at det tar tid å komme seg etter en lengre turné. Men nå er det over to år siden sist, så ørene har det fint, forteller han.
- Derfor ser jeg fram til å komme meg ut og spille sammen med bandet mitt igjen.
Denne saken ble første gang publisert 29/01 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.