Film for sin tid
Året er 2008. På lerretet er året 1989. Hvordan skaper man et troverdig 80-tall, nesten tyve år senere?
- Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er.
Slik starter Tore Renbergs bok "Mannen som elsket Yngve". Og slik starter filmen med samme navn.
- Vi lurte på hvordan vi fortest mulig kunne fortelle publikum at dette er 1989. Valget falt på samme løsningen som i boka: En monolog fra Jarle der han tidfester handlingen med øynene rett i kamera: Glem alt annet, dette er 1989, sier filmens regissør, Stian Kristiansen.
Men utfordringene stanser ikke der. Å fastslå at dette er 1989, forplikter.
- Filmen insisterer på å være realistisk skildring av en bestemt tid, et bestemt sted. Dermed må alt fra replikker til interiør gi et troverdig bilde, fortsetter Kristiansen.
Visuell utfordring
"Mannen som elsket Yngve" er ikke den eneste nye norske filmen som har måttet tilpasse seg en verden i endring. I "Kautokeino-opprøret" måtte landsbyer bygges opp fra bunnen for å skru tiden tilbake til 1852. I "Rovdyr" ble rollefigurene ikledd 70-tallshabitt og plassert i en folkevognbuss for å unngå at mobiltelefoner og andre nymotens oppfinnelser skulle ødelegge uhyggen.
- Første utfordring er den rent visuelle biten. Kostymer, hår, location, rekvisitter. Du skal ikke bare ha en avis fra 1989. Du skal ha en avis fra 1989 som ikke er gul. Det ble en stor jobb for staben å få alle elementer på plass, sier Stian Kristiansen.
Utendørs var den største utfordringen å få kontroll over miljøet.
- Bare å finne et gatemiljø i Stavanger som har forblitt uendret de siste tyve årene, er vanskelig. Og når rett location var funnet, måtte gata ryddes for folk og biler, og erstattes av våre statister og rekvisitter, sier Kristiansen.
Ingen av scenene ble spilt inn i studio, så teamet brukte en del tid på å finne et passende hjem.
- Først gjorde vi en vurdering av hva slags hjem karakterene bodde i. Hadde alle på 80-tallet nybygget hus innredet etter datidens trender? Vi kom til at mange sannsynligvis hadde 70-talls hus med 80-talls elementer, forteller han.
- Vi fulgte med på boligannonser, og kontaktet kjøpere av hjem i passende stil. Til slutt sa noen ja til å leie ut sitt nykjøpte hus før de startet oppussingen.
Dermed endte Jarle og Yngve praktisk nok opp med å ha rom i samme hus. I innspillingens verden vel å merke.
Gammelt format
Også selve filmkvaliteten kan være med på å understreke tidskoloritten.
- Filmen ble skutt på Super 16, som gir et mindre finkornet uttrykk enn 35 mm. I tillegg skrudde jeg fargene ned, i motsetning til filmer produsert de siste årene, hvor fargene gjerne er skrudd opp. Dermed ser filmen automatisk eldre ut.
Et annet triks for å forankre en film i tid, er å integrere historiske begivenheter. "Mannen som elsket Yngve" tar blant annet for seg Berlinmurens fall.
- Musikken i filmen er også veldig viktig, og sier både noe om tiden og om karakterene. Et annet symbolsk element er kassetten, som er det første du ser idet filmen starter. Kassetten som både er blitt et symbol på 80-tallet, og som dessuten spiller en viktig rolle i handlingen, forklarer Kristiansen.
Selvbiografisk
Det er ikke tilfeldig at boka - og filmen - er satt til Stavanger i 1989.
- Handlingen er hentet fra det miljøet og den tida jeg og Tore Renberg vokste opp i. Tore har sagt at Jarle er meg. Jeg mener at Jarle er Tore. Sannheten er vel at karakterene i boka er inspirert av flere av karakterene i miljøet vi vanket. Vi var venstreradikale, gikk kledd i sorte frakker og hørte på samme musikken som Jarle og Helge i filmen, sier Kristiansen.
Han og Renbergs felles historie strekker seg tilbake til 1972, da de ble født på samme sykehus i Stavanger, med bare noen dagers mellomrom. Da Renberg flyttet til Oslo for å bli forfatter, mistet de kontakten.
- Etter hvert som planene om å gjøre boka til film tok form, anbefalte Renberg meg som regissør, og med filmen har vi også gjenopptatt kontakten. Så man kan vel si at ringen nå er sluttet, ved at vi begge har satt vårt preg på historien om tida vi vokste opp i.
- Okei: Da heter det ikke EU, da heter det ikke Russland, og da heter det ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det heter EF, og vi er mot det, det heter Sovjetunionen, og det forandrer seg fra dag til dag (...) En hel verden, et helt tenkesett, et helt, kort århundre, går i knas like foran øynene våre uten at vi helt vet hva vi skal gjøre med grusen.
Slik starter Tore Renbergs bok "Mannen som elsket Yngve". Og slik starter filmen med samme navn.
- Vi lurte på hvordan vi fortest mulig kunne fortelle publikum at dette er 1989. Valget falt på samme løsningen som i boka: En monolog fra Jarle der han tidfester handlingen med øynene rett i kamera: Glem alt annet, dette er 1989, sier filmens regissør, Stian Kristiansen.
Men utfordringene stanser ikke der. Å fastslå at dette er 1989, forplikter.
- Filmen insisterer på å være realistisk skildring av en bestemt tid, et bestemt sted. Dermed må alt fra replikker til interiør gi et troverdig bilde, fortsetter Kristiansen.
Visuell utfordring
"Mannen som elsket Yngve" er ikke den eneste nye norske filmen som har måttet tilpasse seg en verden i endring. I "Kautokeino-opprøret" måtte landsbyer bygges opp fra bunnen for å skru tiden tilbake til 1852. I "Rovdyr" ble rollefigurene ikledd 70-tallshabitt og plassert i en folkevognbuss for å unngå at mobiltelefoner og andre nymotens oppfinnelser skulle ødelegge uhyggen.
- Første utfordring er den rent visuelle biten. Kostymer, hår, location, rekvisitter. Du skal ikke bare ha en avis fra 1989. Du skal ha en avis fra 1989 som ikke er gul. Det ble en stor jobb for staben å få alle elementer på plass, sier Stian Kristiansen.
Utendørs var den største utfordringen å få kontroll over miljøet.
- Bare å finne et gatemiljø i Stavanger som har forblitt uendret de siste tyve årene, er vanskelig. Og når rett location var funnet, måtte gata ryddes for folk og biler, og erstattes av våre statister og rekvisitter, sier Kristiansen.
Ingen av scenene ble spilt inn i studio, så teamet brukte en del tid på å finne et passende hjem.
- Først gjorde vi en vurdering av hva slags hjem karakterene bodde i. Hadde alle på 80-tallet nybygget hus innredet etter datidens trender? Vi kom til at mange sannsynligvis hadde 70-talls hus med 80-talls elementer, forteller han.
- Vi fulgte med på boligannonser, og kontaktet kjøpere av hjem i passende stil. Til slutt sa noen ja til å leie ut sitt nykjøpte hus før de startet oppussingen.
Dermed endte Jarle og Yngve praktisk nok opp med å ha rom i samme hus. I innspillingens verden vel å merke.
Gammelt format
Også selve filmkvaliteten kan være med på å understreke tidskoloritten.
- Filmen ble skutt på Super 16, som gir et mindre finkornet uttrykk enn 35 mm. I tillegg skrudde jeg fargene ned, i motsetning til filmer produsert de siste årene, hvor fargene gjerne er skrudd opp. Dermed ser filmen automatisk eldre ut.
Et annet triks for å forankre en film i tid, er å integrere historiske begivenheter. "Mannen som elsket Yngve" tar blant annet for seg Berlinmurens fall.
- Musikken i filmen er også veldig viktig, og sier både noe om tiden og om karakterene. Et annet symbolsk element er kassetten, som er det første du ser idet filmen starter. Kassetten som både er blitt et symbol på 80-tallet, og som dessuten spiller en viktig rolle i handlingen, forklarer Kristiansen.
Selvbiografisk
Det er ikke tilfeldig at boka - og filmen - er satt til Stavanger i 1989.
- Handlingen er hentet fra det miljøet og den tida jeg og Tore Renberg vokste opp i. Tore har sagt at Jarle er meg. Jeg mener at Jarle er Tore. Sannheten er vel at karakterene i boka er inspirert av flere av karakterene i miljøet vi vanket. Vi var venstreradikale, gikk kledd i sorte frakker og hørte på samme musikken som Jarle og Helge i filmen, sier Kristiansen.
Han og Renbergs felles historie strekker seg tilbake til 1972, da de ble født på samme sykehus i Stavanger, med bare noen dagers mellomrom. Da Renberg flyttet til Oslo for å bli forfatter, mistet de kontakten.
- Etter hvert som planene om å gjøre boka til film tok form, anbefalte Renberg meg som regissør, og med filmen har vi også gjenopptatt kontakten. Så man kan vel si at ringen nå er sluttet, ved at vi begge har satt vårt preg på historien om tida vi vokste opp i.
- Okei: Da heter det ikke EU, da heter det ikke Russland, og da heter det ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det heter EF, og vi er mot det, det heter Sovjetunionen, og det forandrer seg fra dag til dag (...) En hel verden, et helt tenkesett, et helt, kort århundre, går i knas like foran øynene våre uten at vi helt vet hva vi skal gjøre med grusen.
Denne saken ble første gang publisert 30/01 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.