Australias Miami
Skyskrapere, strippeklubber, neon og natteliv. Og sol, shopping, spillehaller og endeløse strender. Surfers Paradise er selve paradiset – for noen.
- Selv om det går mest i festing og soling, har Surfers Paradise en underlig tiltrekning likevel, mener Mari Leinaas, som studerer fysioterapi ved Griffith University.
Hun er ikke alene om å mene det. Hvert år besøker et sjusifret antall turister "Australias mest glorete by", og mange av dem kommer igjen og igjen. Surfers, som det kalles på folkemunne, er utvilsomt det definitive underholdningssentrum i delstaten Queensland. Området byr på et utrolig antall barnevennlige opplevelsesparker, så som Waterworld, Wet'n'Wild, Movieworld og Dreamworld, samt amfibiebusser, tivoli og alt annet unger kan og vil peke på.
Dessuten byr de mange kjøpesentrene på mødrevennlig late night shopping hver eneste kveld i året, og unnasluntrende fedre kan boltre seg i for eksempel golf, strippeklubber og casinoer en masse. I tillegg florerer det av nattklubber som dunker løs til tidlig morgen, slik at ungdommen får sove ut og således unngår å bli for solbrente.
Surfeparadis?
Men navnet da, hva med navnet? Er dette virkelig surfernes paradis?
- Jeg har hørt at det ikke er så veldig bra. Bølgene er ganske snille her, og derfor skal det være en brukbar plass å lære seg å surfe. Du får gå ned til stranda og spørre noen virkelige surfere, oppfordrer Mari Leinaas.
Vi går rett bort til første og beste surfer. Han er selvfølgelig svensk.
- Hå nej, det är det verkligen inte. Men tar dere bussen femten minutter sørover, til Burleigh Heads, begynner det å ligne på et surfeparadis, sier Patrik Rimnäs fra Stockholm. Også han studerer i Surfers Paradise. Han har vært på skolen før i dag, derfor har han ikke tatt seg tid til å dra der hvor bølgene virkelig slår.
Snikparkerernes drømmested
Vi befinner oss i en ung by. Omtrent 25 år ut i forrige århundre var det en kar som startet et hotell han døpte Surfers Paradise for å trekke folk. Det er grunn til å tro at man tenkte omtrent på samme vis da byen etter hvert tok form, og bokstavelig talt skjøt i været omtrent femti år senere. I dag er skyskraperforekomsten påfallende til et såpass lite sted å være. Boligblokka Q1 er selve høydepunktet, den rager 322,5 meter over havet, har 80 etasjer og 526 leiligheter.
Nede på gateplanet så et annet interessant fenomen dagens lys for femti år siden. Bikinikledte skjønnheter begynte å vandre langs strandgatene og putte penger på parkometerne for glemsomme besøkende. "Meter-maids", ble de kjent som - en liten genistrek som blidgjorde både turister, media og handelsstanden, som siden har vært med å sponse gimmicken.
- Vi er veldig populære. Men kanskje ikke blant konkurrentene våre, parkometervaktene. Faktisk er heller ikke alle like begeistret for uniformen vår, flirer meter-maid Terry Cox, som innrømmer at det går med en del solkrem i løpet av en arbeidsdag.
- Faktisk er vi sponset av en solkremprodusent, supplerer makker Jade Subamae.
Daglig fôrer de parkometerne langs esplanaden med rundt et par tusen kroner. I tillegg selger de effekter som metermaid-ølkjølere og -kalendere, og legger igjen en lapp på frontruten til de bergede bilistene med en oppfordring om donasjoner.
- Dessverre kan vi ikke redde alle, sier Terry Cox.
- Men vi gjør så godt vi kan.
Obs! Livredder!
De er særdeles stolte av været sitt i Surfers Paradise. 300 soldager i året kan de pynte seg med, og registreringsplatene på bilene i hele delstaten er sågar utrustet med slagordet "Queensland - The Sunshine State".
Og det er i sola det skjer. Nærmere bestemt på stranda. Men der skal du passe deg, så du ikke gjør noe galt. Bader du ikke mellom de røde flaggene, havner du i trøbbel. Enten med bølgene, eller med livredderne.
- Vi står for 400 livredninger i året bare på denne stranda. Nå strekker den seg riktignok over sju kilometer, men likevel, skryter livredder Milton Brandon, som stadig vekk må være brysk mot turister som ikke respekterer badesonene.
Men det er ikke bare anarkistiske badeengler han må være streng mot. Det fikk fotografen merke da han skulle dokumentere Surfers' mer eller mindre paradisiske strandliv. Etter en kortere skjennepreken kommer forklaringen:
- Vi må rett som det er lekse opp folk som deg, begrunner badevakt Milton. Og utdyper:
- Vi jager vekk både selgere og folk som blir for ivrige med kameraene sine. Man vet aldri hva som havner på nettet, eller hva? Lokale myndigheter har bestemt at folk på stranda vår skal få være i fred her i byen.
Bortsett fra for livreddere, muligens. Men det er kanskje til å leve med.
Hun er ikke alene om å mene det. Hvert år besøker et sjusifret antall turister "Australias mest glorete by", og mange av dem kommer igjen og igjen. Surfers, som det kalles på folkemunne, er utvilsomt det definitive underholdningssentrum i delstaten Queensland. Området byr på et utrolig antall barnevennlige opplevelsesparker, så som Waterworld, Wet'n'Wild, Movieworld og Dreamworld, samt amfibiebusser, tivoli og alt annet unger kan og vil peke på.
Dessuten byr de mange kjøpesentrene på mødrevennlig late night shopping hver eneste kveld i året, og unnasluntrende fedre kan boltre seg i for eksempel golf, strippeklubber og casinoer en masse. I tillegg florerer det av nattklubber som dunker løs til tidlig morgen, slik at ungdommen får sove ut og således unngår å bli for solbrente.
Surfeparadis?
Men navnet da, hva med navnet? Er dette virkelig surfernes paradis?
- Jeg har hørt at det ikke er så veldig bra. Bølgene er ganske snille her, og derfor skal det være en brukbar plass å lære seg å surfe. Du får gå ned til stranda og spørre noen virkelige surfere, oppfordrer Mari Leinaas.
Vi går rett bort til første og beste surfer. Han er selvfølgelig svensk.
- Hå nej, det är det verkligen inte. Men tar dere bussen femten minutter sørover, til Burleigh Heads, begynner det å ligne på et surfeparadis, sier Patrik Rimnäs fra Stockholm. Også han studerer i Surfers Paradise. Han har vært på skolen før i dag, derfor har han ikke tatt seg tid til å dra der hvor bølgene virkelig slår.
Snikparkerernes drømmested
Vi befinner oss i en ung by. Omtrent 25 år ut i forrige århundre var det en kar som startet et hotell han døpte Surfers Paradise for å trekke folk. Det er grunn til å tro at man tenkte omtrent på samme vis da byen etter hvert tok form, og bokstavelig talt skjøt i været omtrent femti år senere. I dag er skyskraperforekomsten påfallende til et såpass lite sted å være. Boligblokka Q1 er selve høydepunktet, den rager 322,5 meter over havet, har 80 etasjer og 526 leiligheter.
Nede på gateplanet så et annet interessant fenomen dagens lys for femti år siden. Bikinikledte skjønnheter begynte å vandre langs strandgatene og putte penger på parkometerne for glemsomme besøkende. "Meter-maids", ble de kjent som - en liten genistrek som blidgjorde både turister, media og handelsstanden, som siden har vært med å sponse gimmicken.
- Vi er veldig populære. Men kanskje ikke blant konkurrentene våre, parkometervaktene. Faktisk er heller ikke alle like begeistret for uniformen vår, flirer meter-maid Terry Cox, som innrømmer at det går med en del solkrem i løpet av en arbeidsdag.
- Faktisk er vi sponset av en solkremprodusent, supplerer makker Jade Subamae.
Daglig fôrer de parkometerne langs esplanaden med rundt et par tusen kroner. I tillegg selger de effekter som metermaid-ølkjølere og -kalendere, og legger igjen en lapp på frontruten til de bergede bilistene med en oppfordring om donasjoner.
- Dessverre kan vi ikke redde alle, sier Terry Cox.
- Men vi gjør så godt vi kan.
Obs! Livredder!
De er særdeles stolte av været sitt i Surfers Paradise. 300 soldager i året kan de pynte seg med, og registreringsplatene på bilene i hele delstaten er sågar utrustet med slagordet "Queensland - The Sunshine State".
Og det er i sola det skjer. Nærmere bestemt på stranda. Men der skal du passe deg, så du ikke gjør noe galt. Bader du ikke mellom de røde flaggene, havner du i trøbbel. Enten med bølgene, eller med livredderne.
- Vi står for 400 livredninger i året bare på denne stranda. Nå strekker den seg riktignok over sju kilometer, men likevel, skryter livredder Milton Brandon, som stadig vekk må være brysk mot turister som ikke respekterer badesonene.
Men det er ikke bare anarkistiske badeengler han må være streng mot. Det fikk fotografen merke da han skulle dokumentere Surfers' mer eller mindre paradisiske strandliv. Etter en kortere skjennepreken kommer forklaringen:
- Vi må rett som det er lekse opp folk som deg, begrunner badevakt Milton. Og utdyper:
- Vi jager vekk både selgere og folk som blir for ivrige med kameraene sine. Man vet aldri hva som havner på nettet, eller hva? Lokale myndigheter har bestemt at folk på stranda vår skal få være i fred her i byen.
Bortsett fra for livreddere, muligens. Men det er kanskje til å leve med.
Denne saken ble første gang publisert 08/01 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.