Møbler som ligner naboens

I Norge vil vi helst ha møbler fra de store kjedene, eller en miks av møbler med ulikt opphav. Rendyrkede designmøbelhjem er det få som ønsker seg.

Sist oppdatert
I høst skaffet den norske statsministerfruen seg førstesideoppslag i Dagbladet, etter å ha uttalt at det var altfor mange Arne Jacobsen-stoler (les: velkjent og kostbar møbeldesign) i norske hjem. Trolig har de færreste følt seg truffet. Eller så har folk flest rødmet i sine designhjem, og lynraskt skiftet smak - mens de har slept Arne Jacobsen-stolene ut i garasjen.

I en ny meningsmåling, utført av Visendi for APB, kommer det fram at Arne Jacobsen ikke har en stor kundekrets i Norge. Derimot foretrekker nordmenn flest møbler fra de store møbelkjedene. Spørsmålet som ble stilt, var enkelt og greit: "Hva slags møbler foretrekker du?".

På dette svarer 45 prosent at de helst vil ha møbler fra store kjeder som Ikea, Bohus, Skeidar og lignende. 43 prosent vil heller ha en miks av møbler med ulikt opphav. Mens bare 7 prosent ønsker seg en stil preget av kjente, kostbare designklassikere.

Gammelt og brukt er enda mindre populært. Bare 2 prosent foretrekker antikke møbler, og enda færre, bare 1 prosent, sier at de helst vil ha loppemarkedsmøbler. "Annet" er det 2 prosent som har krysset av på.

Hvem som foretrekker hva, er ifølge sosiologene langt fra tilfeldig.

- Smak og stil knytter oss sammen i sosiale grupper. Det handler lite om individuelle valg her. Så når jeg sier at Arne Jacobsen-stoler snart er like utbredt i Oslo 3, som "elg i solnedgang" er på Mysen, mobber jeg begge parter. Fordi det ene valget er akkurat like uselvstendig som det andre, sier Trond Blindheim, sosiolog og rektor på Markedshøyskolen Campus Kristiania.

Pengemaskinene

Blindheim mener at det viktigste for "folk flest" når det gjelder møbler, er at de ser kostbare ut - samtidig som de er rimelige.

- Dette har de store møbelkjedene fortstått. I tillegg bruker de hvert år millioner av kroner på markedsundersøkelser for å finne ut hva som vil slå an i folket. Og de har distribusjon, lokalisering og parkeringsmuligheter som øker tilghengeligheten, sier Blindheim.

Han påpeker også at det alltid vil være mindre grupper blant forbrukerne som ikke lar seg fange i dette store kommersielle nettet.

- Mens hovedtrenden er at det billige skal se dyrt ut, har vi også en helt motsatt nisjetrend. I dette sub-segmentet vil en gammel, slitt mahognykommode fra 1880 være attraktiv. Ved både første og tredje øyekast kan den se kjip ut. Og billig. Men det er den neppe. Møbelsnobberiet har mange ansikter, sier Blindheim.

Statusjegere

Kjedemøblene står aller sterkest blant menn og blant de unge mellom 16 og 24 år. De dyre designklassikerne har sitt ivrigste publikum i segmentet 35 til 44 år, der over 10 prosent foretrekker denne møbeltypen.

- Denne aldersgruppen har for alvor har kommet inn i den sosiokulturelle etableringsfasen der smaken skal eksponeres. De tjener ofte gode penger, men innreder gjerne hjemmet ut ifra signaler, virkelige eller innbilte, fra omgivelsene. En viktig rettesnor for mange er "hva man tror at andre vil tro" om møblene, sier Blindheim.

Han mener at det er i denne aldersgruppen man finner de fleste statusjegerne, og at mye av interiørkonsumet er styrt av forestillinger man har sugd til seg fra trendy interiørmagasiner:

- Denne aldersgruppen er jevnt over materialismens viktigste støttespiller. Mange i gruppen opptrer som "den gode smaks voktere", der drivkraften er redselen for å skille seg ut. Enkelte av dem er nyrike, og kjøper seg sosial aksept gjennom forbruk. De setter likhetstegn mellom "dyrt" og "høy kvalitet", og velger ofte prangede møbler. Etter å ha øst ut penger på interiøret, har de gjerne en sterk trang til å vise det fram til kreti og pleti.

Ikea-folket

Totalt sett står ikke kostbare designmøbler sterkt i Norge. I meningsmålingen spørres det imidlertid ikke om hva slags møbler folk faktisk kjøper seg, men om hva man foretrekker.

- Er folk flest preget av en "høyt henger de, og sure er de"-holdning til kjente, dyre designklassikere?

- Årsaken er hovedsakelig todelt. På den ene siden har du de som virkelig ikke bryr seg om såkalt design. På den andre siden har du de velutdannende som er "mer-opptatt-av-samfunnet-helheten-jordkloden-universet". Her har Ikea funnet seg to store segmenter å selge til. I prakis tror jeg dessuten det er en del designinteresserte som satser på Ikea-møbler fordi de ikke har råd til å handle i de dyreste forretningene, sier Blindheim.

- Den nest største gruppen i meningsmålingen er dem som liker en miks av ulike møbelstiler. Hva forteller det?

- Ikke annet enn at folks stue og kjøkken er en funksjon av husstandens historie, og at vi liker at det er sånn. Folk som flytter sammen, drar som regel møblene med seg, sier Blindheim.

- Brukt og nytt opptrer gjerne i skjønn forening. Men hva signaliserer det, dersom man gjennomgående velger antikviteter?

- Å kjøpe dyre, gamle møbler er ensbetydende med å kjøpe seg en biografi. Slike møbler går i arv, de skal ikke kjøpes. Det er fusk! Et sosialt og kulturelt magaplask, mener sosiologen, som muligens har folket med seg her - ettersom bare 2 prosent oppgir at de foretrekker antikke møbler.

Denne saken ble første gang publisert 07/01 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også