Veien til Agra
I India blir ingenting som planlagt. Så sett deg ned i rickshawen, og la reisen være målet.
Det er kjølig på stasjonen i den lille byen Mathura. Klokken er ni om kvelden, og de fattige bretter pleddene rundt sine små. En enslig ku drøvtygger bedagelig fra søppelkassen. Åtte-ni magre bastardhunder jager hverandre langs skinnene. Selv om perrongen huser hundrevis av mennesker, er vi de eneste reisende. Både backpackerne og tematur-pensjonistene sitter på med luksusvognen helt fram til Agra. Vi har samme mål som dem, Taj Mahal. Men først vil vi se India fra landeveien.
Not so fast!
Nihal Singh trykker på rickshaw-gassen og smiler Mathuras bredeste smil. Kjøreretningen er etter "der det er plass"-prinsippet. Forkjørsretten går til den modigste.
- Vent litt, ikke så fort! trygler to livredde nordmenn.
- Aah, not so fast... OK! kvitterer Nihal Singh, og sneier en sykkeltaxi.
Mathura lukter en rar blanding av urin, røkelse og nybakt kake. Kakelukten kommer fra gatebakeriet til Titu, Bevijush og Kalvram. Sistnevnte skjærer opp stykker av kjeks. Det smaker marsipan, og er en slags myk og søt kake, forklarer Kalvram.
- Her i Mathura har vi oljeraffinerier, opplyser Singh, mens vi durer videre i rickshawen. Han peker mot stepper der man kan skimte porter og en lastebil der det står "Indian Oil".
- Og der borte bor jeg i eget hus!
Singh viser en bred tanngard av brune tenner. Selvsagt vil han ha besøk. Sjåføren er stolt av huset sitt, et lite murbygg med hage og entré. Kona Mitles tar imot oss. Hun er hjemme og passer de to minste barna.
- Vi ble gift da Mitles var 13 og jeg var 21, forteller Nihal.
Full stopp
Så durer vi videre i rickshawen mot Agra. Men plutselig er det bom stopp. Alle stirrer på hverandre, fra overfylte jeeper, nye suzukier og trailere som ser ut som sirkusbiler. Hva skjer? Til og med tuteglade indere skjønner at her virker intet bilhorn. Trafikken har stoppet opp.
- Det er en mann som er kjørt ned og drept av en offentlig buss, forklarer sjåfør Singh. Vi grøsser. Singh kjører i motorveiens motgående kjørefil. Vi gisper. Tuuut! Han kjører inn på en sidevei. Så stopper vi igjen. Denne gang er det interne problemer. Rickshawen er tom for olje. Singh roter i motoren, sammen med en kamerat som er blitt med på turen. Her er det visst bare én ting å gjøre: Ta beina fatt til nærmeste bensinstasjon.
- Bare én kilometer hver vei, sier Singh formildende, og setter opp et nytt positivt smil.
Langs veien er tre-fire barn i full gang med å fylle midtrabatten med sand, med bare hendene. Ikke et uvanlig syn i et land som har cirka hundre millioner barnearbeidere.
- Jeg jobber bare to dager i uken, forklarer en av guttene. Leggene er hvite av støv og sand. Han sier han er fjorten, men ser ut som han er ti.
- Faren min er sytti år, og jeg har mange søsken. Derfor må jeg arbeide, sier Bijasi, som gutten heter. Sju kroner dagen tjener han. Og før han må tilbake på post, får han aldri svart på hvor mange munner pengene skal mette.
Taj Mahal
Kameraten til Singh er heldigvis rask til bens. På ny kan rickshawen fortsette mot Agra, og snart går motorveien over til humpete sandvei. Det er en utfordring for diarébefengte mager - men så, tre-fire timer senere, er vi endelig framme. Et sted der ute i folkemengden er porten til Taj Mahal, mausoleet fra Mughal-dynastiet som får turister til å måpe og diktere til å dyppe pennen.
- Ikke stopp for noen av selgerne, bare gå rett fram, OK? sier Singh.
Veien mot helligdommen er lang og masete. Her må du gå rett fram samme hvem du støter på, vi mottar et utall gode kjøpstilbud av Taj Mahal i alle fasonger og materialer. Men etter at utallige selgere, lange køer og sikkerhetssjekker er passert, er vi der endelig. Gjennom en liten port kan vi se en flik av det flotteste av det flotte. Taj Mahal.
Umulig å beskrive, så dra dit selv.
Men ikke glem at det ekte India finner du på veien til målet.
Not so fast!
Nihal Singh trykker på rickshaw-gassen og smiler Mathuras bredeste smil. Kjøreretningen er etter "der det er plass"-prinsippet. Forkjørsretten går til den modigste.
- Vent litt, ikke så fort! trygler to livredde nordmenn.
- Aah, not so fast... OK! kvitterer Nihal Singh, og sneier en sykkeltaxi.
Mathura lukter en rar blanding av urin, røkelse og nybakt kake. Kakelukten kommer fra gatebakeriet til Titu, Bevijush og Kalvram. Sistnevnte skjærer opp stykker av kjeks. Det smaker marsipan, og er en slags myk og søt kake, forklarer Kalvram.
- Her i Mathura har vi oljeraffinerier, opplyser Singh, mens vi durer videre i rickshawen. Han peker mot stepper der man kan skimte porter og en lastebil der det står "Indian Oil".
- Og der borte bor jeg i eget hus!
Singh viser en bred tanngard av brune tenner. Selvsagt vil han ha besøk. Sjåføren er stolt av huset sitt, et lite murbygg med hage og entré. Kona Mitles tar imot oss. Hun er hjemme og passer de to minste barna.
- Vi ble gift da Mitles var 13 og jeg var 21, forteller Nihal.
Full stopp
Så durer vi videre i rickshawen mot Agra. Men plutselig er det bom stopp. Alle stirrer på hverandre, fra overfylte jeeper, nye suzukier og trailere som ser ut som sirkusbiler. Hva skjer? Til og med tuteglade indere skjønner at her virker intet bilhorn. Trafikken har stoppet opp.
- Det er en mann som er kjørt ned og drept av en offentlig buss, forklarer sjåfør Singh. Vi grøsser. Singh kjører i motorveiens motgående kjørefil. Vi gisper. Tuuut! Han kjører inn på en sidevei. Så stopper vi igjen. Denne gang er det interne problemer. Rickshawen er tom for olje. Singh roter i motoren, sammen med en kamerat som er blitt med på turen. Her er det visst bare én ting å gjøre: Ta beina fatt til nærmeste bensinstasjon.
- Bare én kilometer hver vei, sier Singh formildende, og setter opp et nytt positivt smil.
Langs veien er tre-fire barn i full gang med å fylle midtrabatten med sand, med bare hendene. Ikke et uvanlig syn i et land som har cirka hundre millioner barnearbeidere.
- Jeg jobber bare to dager i uken, forklarer en av guttene. Leggene er hvite av støv og sand. Han sier han er fjorten, men ser ut som han er ti.
- Faren min er sytti år, og jeg har mange søsken. Derfor må jeg arbeide, sier Bijasi, som gutten heter. Sju kroner dagen tjener han. Og før han må tilbake på post, får han aldri svart på hvor mange munner pengene skal mette.
Taj Mahal
Kameraten til Singh er heldigvis rask til bens. På ny kan rickshawen fortsette mot Agra, og snart går motorveien over til humpete sandvei. Det er en utfordring for diarébefengte mager - men så, tre-fire timer senere, er vi endelig framme. Et sted der ute i folkemengden er porten til Taj Mahal, mausoleet fra Mughal-dynastiet som får turister til å måpe og diktere til å dyppe pennen.
- Ikke stopp for noen av selgerne, bare gå rett fram, OK? sier Singh.
Veien mot helligdommen er lang og masete. Her må du gå rett fram samme hvem du støter på, vi mottar et utall gode kjøpstilbud av Taj Mahal i alle fasonger og materialer. Men etter at utallige selgere, lange køer og sikkerhetssjekker er passert, er vi der endelig. Gjennom en liten port kan vi se en flik av det flotteste av det flotte. Taj Mahal.
Umulig å beskrive, så dra dit selv.
Men ikke glem at det ekte India finner du på veien til målet.
Denne saken ble første gang publisert 20/12 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.