"Information overload" heter det på godt norsk når du ikke hører skogen for bare støy. Med dagens mettede medievirkelighet blir det stadig vanskeligere å orientere seg i utbudet av nye artister og band.

Heldigvis finnes det folk som har betalt for å følge med. Vi ba et knippe profilerte kritikere plukke fram sine favorittferskinger fra plateåret 2007. Svarene stemmer knappest med hitlister og salgskampanjer.

Livsbejaende

Verdens Gangs Thomas Talseth velger seg finsksvenske Anna Järvinen.

- Alle som hører hennes album, "Jag fick feeling", blir slått i bakken av den skjøre skjønnheten i hennes livsbejaende folkpop. Det er produsert av samme mann som rattet lyden på Håkan Hellströms debut, og burde solgt like mye, for det er like bra, hevder Talseth, som ellers slår et slag for tidligere Moloko-vokalist Roisin Murphy.

- Hun ga nylig ut nøyaktig den skinnende blanke, retrofuturistiske plata Kylie Minogues fokusgruppeteam ikke greide å resonnere seg fram til. Damene er på samme plateselskap, men EMI har tydeligvis ikke hatt ork til å promotere Murphys "Overpowered", som ville gått over disk i zillioner med Kylie-stempelet på seg.

Klubbkvalitet

Dagblad-motstykket Sigrid Hvidsten holder en knapp på grime-artisten Burial.

- Han ga strengt tatt ut sin første plate i fjor høst, men for meg er andreplata "Untrue" årets beste. Den representerer kunsten i klubbmusikken, og er et bevis på at det er nettopp i klubbene det er mest spennende om dagen. På andreplass hos meg kommer for øvrig Justice - av akkurat de samme årsakene, sier Hvidsten.

Også Aftenpostens Robert Gjestad trekker fram et fransk ensemble: Hiphop-kollektivet TTC, som han mener ble et høydepunkt under sommerens Øyafestivalen. Amerikanske Battles stiller i samme klasse, ifølge samme mann.

- De leverte en av konsertene som virkelig sto igjen. Og av plater har de sikkert solgt fire stykker, sier Gjestad, som for å understreke avgrunnen mellom kvalitet og kommers.

Av norske kort selger han inn The Grand, frontet av den unge mestergitaristen Amund Maarud.

- De fikk dessverre ikke oppmerksomheten de fortjente i høst. Deres selvtitulerte debut er et veldig bra rockealbum, mener Gjestad.

Oppskrytt?

Hva så med de største nedturene? Hvem seiler opp som "årets hype"?

Talseth og Gjestad er enige om at Amy Winehouse er en brukbar kandidat.

- Jeg var blant de få som ga en edruelig anmeldelse av "Back To Black" - med en firer på terningen - og føler meg stadig mer sikker på at historien vil gi meg mer rett enn alle tullingene som triller terningen til topps hver gang de hører 60-tallslydende soulpastisjer. Men jeg heier på Amy uansett - hun er gull for oss i tabloidbransjen, sier Talseth.

- Selv om det er mulig hun vil beholde ansiktet i spaltene, holder hun ikke musikalsk, supplerer Gjestad.

Norsksvikt

Heller ikke The Klaxons slipper unna, hipsterhelter eller ei.

- Cirka hvert tredje år får musikkbransjen et behov for å fortelle verden at det er utrolig nyskapende å mikse tradisjonell rock og elektroniske, dansbare elementer. I år strakk ikke fantasien seg lenger enn at man kalte det "new rave", tordner Talseth.

- Problemet med Klaxons-albumet er at allerede ved utgivelsen i februar hørtes det ut som en forkastet demo fra et kjellergulv i Manchester anno 1989. Hvordan de høres ut nå, tør jeg ikke tenke på engang. Uansett kommer jeg aldri til å spille det igjen.

Hvidsten har en høne å plukke med det hjemlige musikkliv som sådan.

- Etter 2006 - et strålende år - var hypen stor rundt norsk musikk, påpeker hun.

- Christel Alsos og Susanne Sundfør skulle videreføre dette, men slapp middelmådige album. Og så skjedde det nesten ikke noe mer. 2007 er rett og slett et kriseår for norsk musikk.
Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!