Dekket til fest

Felles grautfat og skje, eller avanserte kuverter med kunstferdig pynt? Den som vil dekke et tradisjonsrikt bord, har mange historiske forbilder.

Sist oppdatert
La oss begynne med underlaget - bordet. Det tar man jo gjerne som en selvfølge. Men så viser det seg å være et nærmest nymotens påfunn. Det fantes nemlig en tid, for sånn rundt 500 år siden, da den norske bondemann- og kvinne satte matfatet rett i fanget.

- Deretter fikk man lange fjøler til å henge på veggen når måltidet var over. Derav uttrykket "taffelet er hevet", forklarer journalist og forfatter Eva Valebrokk, som har skrevet en rekke bøker om kulturhistoriske emner. Hennes siste utgivelse er "Norske bordskikker. Dekkede bord gjennom 500 år".

- Dette er en bok jeg alltid har ønsket å skrive. Både på grunn av matens og bordets store kulturhistoriske betydning, og fordi jeg er veldig glad i å dekke bord selv, forteller Valebrokk.

Selv om hun nå kjenner konvensjonene for borddekking gjennom mange århundrer, mener hun at de fleste uskrevne reglene med fordel kan brytes.

- Det blir ofte bare fint! For eksempel kan man bruke forskjellig servise til hver gjest, hvis man har litt av hvert man vil vise fram. Det trenger absolutt ikke å matche, mener hun.

Hvem skal sitte?

Ved fortidens bord var det en rettighet for menn å få sitte. Kvinner, adelsdamer inkludert, måtte stå. Senere ble skikken moderert, slik at bare husmora mange steder var uten plass ved bordet.

- På seterbesøk i Hallingdal opplevde jeg dette så sent som på 1970-tallet. Da vi satte oss til bords, så jeg en eldgammel, krokete kjerring karre seg over tunet og inn på kjøkkenet. Det viste seg at det var selveste husmora, tanta til han som drev setra. Etter gammel skikk ble hun stående ved komfyren å spise mens vi andre satt, forteller Eva Valebrokk.

Atskilte manns- og kvinnebord har også vært vanlig mange steder. I Norden ble parvis bordsetning, med annenhver mann og kvinne, utbredt først på 1800-tallet.

Beskikk ditt bestikk

Egen tallerken og eget bestikk var ikke folk flest forunt i gamle dager. I "Leveregler for unge mennesker" fra 1539 skriver Erasmus av Rotterdam av det er god tone å slikke skjeen ren før man sender den videre til sin bordfelle. Kniven, som kom i alminnelig bruk i samme århundre, vakte i utgangspunktet skepsis.

- Den ble jo assosiert med våpen. De pinnespisende kineserne var spesielt opprørt over den barbariske skikken å spise med "sverd", sier Valebrokk.

Gaffelen var siste del av bestikket som kom på plass, men også denne gjenstanden skremte mange. "Av utseende minnet den jo også betenkelig om djevelens trefork", skriver Valebrokk i boka.

Tross nye hjelpemidler, på 1700-tallet var fingrene fortsatt i bruk framfor kniv og gaffel selv hos den franske kongen. Samme kroppsnære redskap gjaldt på bygda i Norge til langt utpå 1800-tallet.

- I dag er fingerspisingen tilbake i Norge, med snacks, pølse i lompe og sushi, som japanerne skuffer i seg med en blanding av pinner og fingrer, sier Valebrokk.

Barokke bord

Den overdådige barokken gjorde borddekking til en kunst på 1600-tallet. I rikmannshjem satte man fram kanner, mugger, lokkefat, terriner og stetteglass - med stivet, hvit damask som underlag. Mengden av bordsølv økte også hos de velhavende. Å sette sparepenger i sølvbestikk, sølvbegre og lignende, er både økonomisk og praktisk.

På 1700-tallet blir det enda gjevere bord. "Det skinner i sølv og porselen og gnistrer i slepent krystall", skriver Valebrokk i boka. Men oppdekningen varierte voldsomt mellom by og bygd, og mellom rik og fattig. Kildene forteller om et enkelt, upyntet festbord på en gård i indre Agder, der et saltmatsfat med "gammelt kukjøtt, svart og stygt, mest knokler" tronet midt på bordplaten. Dette kjøttet ble båret inn fra stabburet ved store anledninger, og var mest til pynt. Så "hellig" var kjøttmaten at bare presten kunne slumpe til å få smake på det.

Industriproduksjonen på 1800-tallet blir starten på vårt kjente ting-fokuserte samfunn. Det skapes nye behov i takt med produksjonskapasiteten.

- Middelklassehjem får "12 av hvert". Fiskebestikk og hummergafler, ostekniver og iskremskjeer er bare noen av de nye spesialredskapene gjestene må holde rede på, sier Valebrokk.

Velment smatting

Valebrokk husker sin egen barndoms bordsetninger som hyggelige, festlige og uformelle, samtidig som de var stilfulle og lærerike.

- Bordskikk er viktig. Målet må være at man blir så trygg på hva som er god oppførsel, at man er like komfortabel til bords med kongen som med Jørgen hattemaker, mener hun.

Som vi forstår av boka, er ikke "god bordskikk" en eviggyldig størrelse. Til et stykke inn på 1600-tallet var det for eksempel kutyme å spytte over bordet, snyte seg i bordduken og slikke seg på fingrene. Kniven opptrådde gjerne i en dobbeltrolle som tannpirker. Og som kjent gjorde vikingene ære på vertsskapet med høylytt raping.

- I dagens Kina er slurpe- og smattelyder god tone, sier Valebrokk.

Fyll er en annen skikk som svinger med tid og sted.

- I den nordiske middelalderen var det positivt å bli sørpe full i selskap. Slik demonstrerte man at ølet hadde vært sterkt og godt. Fyll var like riktig hos konge som hos småkårsfolk, forteller Valebrokk. Her mener hun gamle skikker henger litt vel mye igjen:

- Jeg har utenlandske venner som har bemerket at mange norske vertsskap har en tendens til å oppføre seg merkelig utover kvelden. Jeg prøver å forklare dem at disse nordmennene rett og slett er blitt fulle under middagen. Når det gjelder drukkenskap, stiller vi kan hende fortsatt i særklasse her i Norden.



Toppfoto: Fra boka "Norske bordskikker

Denne saken ble første gang publisert 11/12 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også