"Det er et dårlig tegn for en genre at man ender opp med å diskutere dens helsetilstand bortimot hver gang den nevnes, men slik har det blitt med hip hop i 2007" skrev Thomas Talseth i VG da han nylig anmeldte Chamillionaire til terningkast 2.

Produsentene styrer

Salget av hip hop-album har stupt de siste årene. Ikke minst i USA, hvor genren var en voldsom maktfaktor fra tidlig 90-tall til langt etter tusenårsskiftet. Nå er det færre ferskinger som klarer å bli store stjerner. Samtidig peker formkurvene nedover for de fleste av gårsdagens sensasjoner. Helt siden old school-epoken på 80-tallet har dette vært tendensen: Hip hop-artister blir husket primært for sine debutalbum, eventuelt for sine album nummer to. Veldig få har klart å lage vital musikk over tid.

- Selv om det fortsatt skjer mye spennende innen hip hop, er det langt mellom de virkelig gode albumene, sier Øyvind Holen, forfatter av boken "Hiphop-hoder".

- Dette kan delvis skyldes en nedprioritering av albumformatet. Vi ser en voldsom jakt på hitsingler innen hip hop, en jakt på å treffe radiostasjoner og dansegulv. Rapperne sitter på hver sine tuer og shopper singellåter av de samme fem, mektige hitprodusentene, forklarer Holen.

- Det er produsentene som styrer hip hop anno 2007. Rappernes mulighet til å være kreative begrenser seg til å jobbe med flow og skrive tekster. Derfor er det ikke rart at mange rappere virker enspora etter en stund. De kan ikke fortelle om gatas harde virkelighet med samme troverdighet som før, og nå er det først og fremst hotellrom, groupies, konsertsaler, flyplasser og platebransjen de har å være opptatt av.

Albumets gullalder

Svarte amerikanere ble første gang en maktfaktor i musikkbransjen på 1960-tallet, da Motown-fabrikken dominerte hitlistene gjennom artister som The Four Tops, The Supremes og Smokey Robinson. Singelhits var det eneste som gjaldt, i den grad at mange Motown-fans i dag ikke kjenner tittelen på et eneste album som ble spydd ut av selskapet i dets gylneste epoke.

Men tidlig på 70-tallet ble mye snudd opp-ned. Marvin Gaye og Stevie Wonder begynte å dyrke LP-formatet med slik teft at de ble noen av 70-tallets mest anerkjente albumartister. Så mye som et tiår etter at de fikk sine første hits, klarte de å blomstre mer enn noen gang. En rekke andre svarte artister - på en skala fra soul til funk - markerte seg også med den ene vitale utgivelsen etter den andre; vi kan jo nevne folk som Curtis Mayfield, James Brown, The Isley Brothers, Isaac Hayes, Al Green, Sly & The Family Stone og George Clinton. Vår tids svarte stjerner har ikke den samme stayerevnen. Særlig ikke innen hip hop.

- 70-tallet var album-formatets gullalder. Det ble dyrket som en ny kunstform, og mange av de svarte albumstjernene kom fra den store hitskolen på 60-tallet, bemerker Øyvind Holen.

Nedlastning og ringetoner

Nå går altså utviklingen motsatt vei: Album selger dårligere og blir i visse kretser - som hip hop - mindre vektlagt enn før. Singelhits er i ferd med å bli like alfa og omega som for 45-50 år siden, den store forskjellen er at 7"-singlene er byttet ut med nedlastning og ringetoner. I takt med denne utviklingen virker det vanskeligere å bygge en artistkarriere over tid.

- Dette er ikke noe rent hip hop-fenomen, mener Øyvind Holen.

- Også rockband opplever det samme. My Chemical Romance kan bli hyllet som noe stort og viktig i 2007, men hvor mange bryr seg seg om dem om ti år?

Holen er for øvrig sterkt uenig med dem som hevder hip hop sliter med dårlig helse. Og han vil gjerne ha nyansert bildet av en genre der få klarer å holde koken særlig lenge.

- Ghostface Killah er bare blitt bedre med årene. Det samme er Lil Wayne. OutKast overgikk seg selv både på album nummer fire og fem, mens Jay-Z var kommet tilsvarende langt i karrieren da han toppet seg selv med "The Blueprint" i 2001, påpeker Holen.

Likevel er han enig med dem som mener Jay-Z har dabbet noe av etter "The Blueprint", og at mannen har virket vel så fokusert på å bygge opp forretningsimperiet sitt, Roc-a-fella. 50 Cent har hatt en liknende utvikling: Blytung av gatekred etter ni kuler på kloss hold foran debuten i 2003, siden en steinrik forretningsmann uten særlig mye nytt å melde. Og så forfengelig at han truet med å slutte å lage plater dersom tapte "rapkrigen" mot Kanye West som startet 11. september.

Nå ser ikke 50 Cent ut til å triumfere i denne styrkeprøven. Og kanskje trenger verden Kanye West mye mer i tider som disse:

- Kanye er den eneste hip hop-stjernen i dag som sier han vil være som Stevie Wonder på 70-tallet. Et multitalent som ikke vil være i lomma på de store hitprodusentene, men som har ambisjoner om å skape helhetlige album, mer eller mindre på egenhånd, kommenterer Øyvind Holen.

- Og jeg tror Kanye West fremdeles kan ha mye stort på lager.
Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!