Der dynene synger
En klatretur forbi kameler, sandsurfere og firfisler tar deg rett til Kinas syngende sanddyner.
Det er utrolig hva litt perspektiv kan gjøre med en utsikt. Ser man på den gamle mannen med en telelinse, kan det virke som om han har vandret i dagevis for å komme seg inn i den dypeste ørkenen. Han står der, rank og stolt, på toppen av sanddynen. Et par godt voksne øyne skuer ut mot det endeløse, brune og kornete havet som bølger seg frem foran ham.
Bruker man et litt videre objektiv, derimot, ser man at den aldrende japanske turisten kun har ridd noen hundre meter på en kamel før han klatret et par enkle trappetrinn opp mot en sandskavl. Vannselgerne står parate i tilfelle den stekende solen skulle gjøre ham tørst. Og vennene hans står på bunnen av bakken og oppfordrer ham til å kaste seg i det.
Og derr! var han i gang. Den gamle setter seg på en trekjelke, slipper det knugende taket i startgropen, og suser nedover sandfjellet.
Eller - suser og suser. Etter tre sekunder stopper han nemlig. Dette er tross alt sand, ikke is. Og mannen nekter å ta fart. Det tar ham fem minutter å kave seg de 100 meterne ned den bratte bakken. Underveis rekker han å stoppe opp flere ganger for å ta bilder, vinke til vennene sine og gjøre V-tegnet til en annen turist som har forvillet seg til denne indre delen av Kina.
- Herro, herro, roper han.
- Hello, smiler jeg tilbake mens jeg knipser.
Silkeveien
Dunhuang var en gang et viktig knutepunkt på Silkeveien, den berømte handelsruten som i flere århundrer sørget for utveksling av varer og ideer mellom Kina, Europa, Sentralasia og Midtøsten.
Oasebyen lå midt i krysset mellom to hovedgrener av Silkeveien, og var i flere århundrer et sted der folk samlet seg for å drive business. Navnet betyr noe sånt som "blomstrende" eller "velstående", noe som også indikerer hvor bra det sto til i Dunhuang for et millennium siden.
I dag er den vesle byen redusert til å være en bortgjemt flik av Kinas Ville Vest, et område som på langt nær har opplevd den samme økonomiske veksten som provinsene lenger øst har hatt glede av.
Men Dunhuang har mye å tilby en Kina-turist som ønsker å oppleve noe annet enn de stadig mer moderne og vestlige storbyene Beijing og Shanghai. Her er to gode grunner til å ta turen: Hulene og dynene.
Mogao-hulene
Fra 400-tallet og tusen år fremover fyltes Dunhuang av utallige buddhistiske munker i tillegg til alle handelsfolkene. Mens de ventet i oasebyen, gravde de ut grotter i sandsteinen og utsmykket dem med hulemalerier og statuer. I tillegg skrev de tusenvis av tekster som de lot ligge igjen i hulene.
Tekstene ligger nå på store museer i Europa etter at vestlige arkeologer raidet hulene på begynnelsen av 1900-tallet. Men veggmaleriene finnes fortsatt, blant annet takket være Fan Jinshi. Under Kulturrevolusjonen sto hun på barrikadene for å beskytte hulene mot rødegardister. I dag er den vesle damen sjef for stiftelsen som beskytter hulene.
- Hovedutfordringen nå er turistene, sier Fan Jinshi.
- Vi må passe på at det ikke kommer for mange på én gang, og at vi roterer på hvilke huler de får se. På den måten unngår vi den verste slitasjen, forklarer hun.
Mogao-hulene står på UNESCOs verdensarvliste, og er ett av disse synene som blir mer imponerende jo mer tid man bruker på det. Den 34,5 meter lange liggende buddhaen er alene verd den dyre inngangsbilletten.
De syngende sanddynene
Det sies at to lokale generaler sendte sine hærer for å utkjempe et slag like sør for Dunhuang. Iført sine flotteste kampuniformer gikk de taktfast mot hverandre til rytmen fra krigstrommene. Men plutselig ble alt brunt. En kjempestor sandstorm fylte luften. Da uværet hadde lagt seg, var begge hærene dekket av enorme sanddyner.
Når det blåser i Dunhuang, og det gjør det ofte, kan man høre et fjernt ekko - en rumlende suselyd som mest av alt høres ut som om noen spiller på en kam. Dette er soldatene, ifølge lokale sagn, som fortsatt brøler krigsropene sine og spiller på krigstrommene sine. Etter flere tusen år er de fortsatt fanget under sanden, der de utkjemper et slag som aldri tar slutt.
Eventuelt er det lyden av vinden som blåser over skavlene. Men den første historien er morsomst.
Sanddynene utenfor Dunhuang er Kinas største, og gir et fotogent inntrykk av den mektige Gobi-ørkenen. De strekker seg 40 kilometer fra vest til øst, og 20 kilometer fra nord til sør. Mer enn nok plass å gå så langt man orker. Og dersom man ikke vil gå, er det hundrevis av kameler å ta av.
De mangetallige firfislene løfter hodene opp av sanden og stirrer på forbigående turister på vei oppover. De bryr seg lite om besøk, og er mest opptatt av fluer som måtte finne på å lande i nærheten.
Høydepunktet på en god dag i dynene er å komme seg ned. Man kan velge å ake ned i sakte fart, som den japanske turisten. Alternativt kan man sitte på et slags surfebrett eller rett og slett løpe ned.
Løper man raskt nok, kan man høre krigstrommene.
Bruker man et litt videre objektiv, derimot, ser man at den aldrende japanske turisten kun har ridd noen hundre meter på en kamel før han klatret et par enkle trappetrinn opp mot en sandskavl. Vannselgerne står parate i tilfelle den stekende solen skulle gjøre ham tørst. Og vennene hans står på bunnen av bakken og oppfordrer ham til å kaste seg i det.
Og derr! var han i gang. Den gamle setter seg på en trekjelke, slipper det knugende taket i startgropen, og suser nedover sandfjellet.
Eller - suser og suser. Etter tre sekunder stopper han nemlig. Dette er tross alt sand, ikke is. Og mannen nekter å ta fart. Det tar ham fem minutter å kave seg de 100 meterne ned den bratte bakken. Underveis rekker han å stoppe opp flere ganger for å ta bilder, vinke til vennene sine og gjøre V-tegnet til en annen turist som har forvillet seg til denne indre delen av Kina.
- Herro, herro, roper han.
- Hello, smiler jeg tilbake mens jeg knipser.
Silkeveien
Dunhuang var en gang et viktig knutepunkt på Silkeveien, den berømte handelsruten som i flere århundrer sørget for utveksling av varer og ideer mellom Kina, Europa, Sentralasia og Midtøsten.
Oasebyen lå midt i krysset mellom to hovedgrener av Silkeveien, og var i flere århundrer et sted der folk samlet seg for å drive business. Navnet betyr noe sånt som "blomstrende" eller "velstående", noe som også indikerer hvor bra det sto til i Dunhuang for et millennium siden.
I dag er den vesle byen redusert til å være en bortgjemt flik av Kinas Ville Vest, et område som på langt nær har opplevd den samme økonomiske veksten som provinsene lenger øst har hatt glede av.
Men Dunhuang har mye å tilby en Kina-turist som ønsker å oppleve noe annet enn de stadig mer moderne og vestlige storbyene Beijing og Shanghai. Her er to gode grunner til å ta turen: Hulene og dynene.
Mogao-hulene
Fra 400-tallet og tusen år fremover fyltes Dunhuang av utallige buddhistiske munker i tillegg til alle handelsfolkene. Mens de ventet i oasebyen, gravde de ut grotter i sandsteinen og utsmykket dem med hulemalerier og statuer. I tillegg skrev de tusenvis av tekster som de lot ligge igjen i hulene.
Tekstene ligger nå på store museer i Europa etter at vestlige arkeologer raidet hulene på begynnelsen av 1900-tallet. Men veggmaleriene finnes fortsatt, blant annet takket være Fan Jinshi. Under Kulturrevolusjonen sto hun på barrikadene for å beskytte hulene mot rødegardister. I dag er den vesle damen sjef for stiftelsen som beskytter hulene.
- Hovedutfordringen nå er turistene, sier Fan Jinshi.
- Vi må passe på at det ikke kommer for mange på én gang, og at vi roterer på hvilke huler de får se. På den måten unngår vi den verste slitasjen, forklarer hun.
Mogao-hulene står på UNESCOs verdensarvliste, og er ett av disse synene som blir mer imponerende jo mer tid man bruker på det. Den 34,5 meter lange liggende buddhaen er alene verd den dyre inngangsbilletten.
De syngende sanddynene
Det sies at to lokale generaler sendte sine hærer for å utkjempe et slag like sør for Dunhuang. Iført sine flotteste kampuniformer gikk de taktfast mot hverandre til rytmen fra krigstrommene. Men plutselig ble alt brunt. En kjempestor sandstorm fylte luften. Da uværet hadde lagt seg, var begge hærene dekket av enorme sanddyner.
Når det blåser i Dunhuang, og det gjør det ofte, kan man høre et fjernt ekko - en rumlende suselyd som mest av alt høres ut som om noen spiller på en kam. Dette er soldatene, ifølge lokale sagn, som fortsatt brøler krigsropene sine og spiller på krigstrommene sine. Etter flere tusen år er de fortsatt fanget under sanden, der de utkjemper et slag som aldri tar slutt.
Eventuelt er det lyden av vinden som blåser over skavlene. Men den første historien er morsomst.
Sanddynene utenfor Dunhuang er Kinas største, og gir et fotogent inntrykk av den mektige Gobi-ørkenen. De strekker seg 40 kilometer fra vest til øst, og 20 kilometer fra nord til sør. Mer enn nok plass å gå så langt man orker. Og dersom man ikke vil gå, er det hundrevis av kameler å ta av.
De mangetallige firfislene løfter hodene opp av sanden og stirrer på forbigående turister på vei oppover. De bryr seg lite om besøk, og er mest opptatt av fluer som måtte finne på å lande i nærheten.
Høydepunktet på en god dag i dynene er å komme seg ned. Man kan velge å ake ned i sakte fart, som den japanske turisten. Alternativt kan man sitte på et slags surfebrett eller rett og slett løpe ned.
Løper man raskt nok, kan man høre krigstrommene.
Denne saken ble første gang publisert 30/08 2007, og sist oppdatert 30/04 2017.