"Å skrive dikt etter Auschwitz er barbarisk," hevdet den tyske filosofen Theodor Adorno.

Mindre kategoriske landsmenn har spurt seg om det er mulig å lage komedie om Adolf Hitler. Første filmregissør til å svare ja, og gjøre noe med det, er Dani Levy. Hans "Mein Führer" får norgespremiere i månedsskiftet, etter å ha skapt debatt hjemme og ute.

- Det er ikke akkurat enighet om denne filmen, jeg skjønner jo det, sier Levy til The New York Times.

- Hvis du i det hele tatt berører dette temaet, befinner du deg umiddelbart på kanten av det aksepterte.

Tragisk

Jødiskættede Levi er strengt tatt oppvokst i Sveits. Hans mor rakk å flykte dit innen Det tredje rike festet sitt jerngrep.

- Det var alltid min plan at filmen skulle være både alvorlig og morsom, sier han, og nevner "Livet er herlig", Roberto Benignis bittersøte skildring av tilværelsen i en konsentrasjonsleir, som en av inspirasjonskildene.

Internasjonalt har blant andre Mel Brooks bevist at nazikomedier har sin misjon på lerretet såvel som på scenen. Det faktum at 80 prosent av dagens befolkning er født etter 1941, kan ha bidratt til å fjerne tabuet også i Tyskland.

- Å lage moro av Hitler er et etisk delikat prosjekt. Det står i fare for å ufarliggjøre ham og det onde regimet han ledet. Men det er tydelig at tiden er blitt moden for et komisk blikk på fortidens tragiske hendelser, sier medieforsker Leif Ove Larsen ved Universitetet i Bergen.

Sjangerproblem

Utgangspunktet for handlingen er sent 1944, et utbombet Berlin og en fører på randen av nervøst sammenbrudd - ikke ulikt det Oscar-nominerte dramaet "Der Untergang". Larsen opplever Levys film nærmest som en parodi på sistnevnte, uten at han er overbevist som fagmann.

- Når Hitler blir så ynkelig og stakkarslig at publikum tvinges til å synes synd på ham, da får komedien et sjangerproblem. Farse og medfølelse er motsetninger, sier Larsen.

Slapstick-elementene i "Mein Führer" har ført til sammenligninger, ofte ufordelaktige, med Chaplin-klassikeren "The Great Dictator" fra 1940.

- Hos Chaplin er diktatoren en mekanisk og endimensjonal figur. Dermed skapes empatisk distanse, og dermed utleveres Hitler til latterens spott. Problemet her er at han i for stor grad blir psykologisert, mener Larsen.

Slakt

"Naiv", "bisarr" og "vulgær" er noen av karakteristikkene Levy har måttet tåle i den tyske pressen.

"Du ler cirka to og en halv gang i løpet av filmen," påstår Frankfurter Allgemeine Zeitung i sin anmeldelse.

Selv ikke hovedrolleinnehaver Helge Schneider har bidratt til reklamekampanjen.

- Jeg er ikke overvettes begeistret. Jeg syntes ikke det var underholdende nok, har han uttalt, selv om han modererte seg etter å ha sett endelig versjon.

Fredag 31. august kan norske kinogjengere avgjøre selv.
Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!