I en liten hytte, langt inne i skogen stirrer ti turister intenst ut i skumringen. Plutselig farer fem kikkerter opp mot store øyne.

– En bjørn!

Slik kan en dag som økoturist i Romania avsluttes. Men historien om hvordan industribyen Zarnesti er blitt et populært reisemål for tyske turister på utkikk etter ville bjørner og uberørt natur, går lenger tilbake.

– Ved å kombinere turisme med natur og kultur, kan vi ta vare på landet vårt, samtidig som vi gir folk noe å leve av, sier guiden Dan Marin, der vi humper med hest og kjerre innover nasjonalparken Piatra Craiului, et område som ligger rett utenfor grensen til hans hjemby Zarnesti.

Da Dan Marin vokste opp, var Zarnesti en industriby, forurenset av militærfabrikken som skulle forsyne Ceausescus regime med våpen. Med regimets fall forsvant også industrien, og Dan har i likhet med flere andre funnet et alternativt levebrød i å vise frem et grønnere Romania.

Vakkert landbruk

– Her, sier Dan, og peker på et tre tydelig merket av bjørneklør, der vi vandrer i skyggen av høye løvtrær oppover fjellsidene i nasjonalparken.

– Og der, forsetter han, og peker på et bjørnespor.

Romania har Europas største konsentrasjon av store rovdyr. Dan har møtt på bjørn både med og uten turister, og kan fortelle at i gjennomsnitt blir fire rumenere drept av bjørn i året.

Da står det bedre til med sau og geit. I motsetning til i Norge har man akseptert at husdyr ikke kan slippes uten oppsyn, og dyrene samles inn hver kveld for å bli passet på av gjetere og gjeterhunder natten gjennom - på ei sæter som klippet rett ut fra filmen om Heidi.

For etter noen timers gange oppover skogkledte åssider kommer vi selve klisjeen av vakker fjellnatur: En eviglang eng med en liten brun trehytte i en ende, brunspraglete kuer i en annen og brekende sauer i en tredje, alt omkranset av grønne åssider og snøtoppede fjell.

– Have you heard about Heidi? Spør jeg.

Dan himler med øynene.

– Det spør alle om. Enten det, eller om jeg har sett "Sound of Music". Men vi hadde en storfilm innspilt i området for tre år siden – "Cold Mountain".

Hjemmelaget

På den grønne enga utenfor den brune hytta samles dyra inn til håndmelking hver dag. Og innenfor den lave dørkarmen syder ostemasse i jerngryte så dampen svir i nesa.

Hvis Romania blir medlem av EU, vil deres tradisjonelle måte å håndmelke og lage ost på ikke lenger være tillatt.

– Vi håper at økoturismen kan være med på å bevare ikke bare natur, men også kultur og tradisjonelt landbruk, sier markedsansvarlig i Association of Ecotourism in Romania, Andreea Bell, mens hun tar en smak på fersk ostemasse pakket i trekasser.

Romanias satsning på økoturisme startet på slutten av 1990-tallet, hovedsakelig som en følge av "Carpathian Large Carnivore Project" – et tyskledet prosjekt støttet av WWF, som skulle studere Romanias mange tusen ulver, bjørner og gauper.

– Lederne av prosjektet innså fort at for å motivere lokalbefolkningen til å ta vare på dyrelivet, måtte lokalmiljøet ha noe igjen for det, og tanken på økoturisme kom opp. Samtidig skapte prosjektet et behov for å bygge opp en turistindustri. Mange interesserte kom for å besøke området, og de trengte jo transport, guiding og overnatting, forteller Andreea.

Bjørn i sikte

Inne i nasjonalparken ligger også flere landsbyer. En av disse er Magura, hvor Hermann Kurmes og hans tyske kone Katharina driver gjestehus og tilbyr guidede turer.

Blant tilbudene er "bear watching".

Etter middagstid pakkes vi og en gruppe tyske turister inn i en minibuss og kjører av gårde på humpete grusvei gjennom en kirsebærdal – plantet for at bjørnene skal spise fra kirsebærtrærne, og ikke ta turen ned til bebygde strøk på leting etter mat.

– Se, sier Katharina, stopper bussen og skyfler alle ut.

Midt i veien ligger en bjørnebæsj.

– Fra i går, sier Katharina og pirker i avføringen.

– Veldig typisk avføring for bjørner i dette området. Med fruktsteiner i.

En halvtime senere sitter vi stille i en liten trehytte med store vinduer ut mot en åpen plass fylt av sjokolade, mais og annet bjørnegodt.

Helt stille.

Etter ett minutts taushet klarer ikke gruppas yngste deltaker holde seg lenger.

– Kommer det en bjørn snart? Hvisker hun.

– Hysj, hvisker guiden tilbake.

– Hvor stor blir en bjørn? Spør jenta igjen.

– Hysj, svarer guiden.

– To meter og femten.

Og så, etter to timer, mye kremting og litt snorking senere farer plutselig fem kikkerter opp mot store øyne.

– En bjørn!