Fra Wikipedia:
Dugnad er et felles utført og vanligvis ulønnet og frivillig arbeid av betydning for fellesskapet eller en enkeltperson. Dugnader utføres vanligvis i et lokalsamfunn, (f.eks. oppføring av en låve, ei båtstø, ei kai eller en lekeplass), som nabohjelp i forskjellige situasjoner, eller også på regionalt eller nasjonalt plan.

Dugnadsbegrepet er utpreget norsk. Våren 2004 ble ordet dugnad kåret til Norges nasjonalord. NRK viste en serie språkprogrammet (Typisk norsk), og seerne ble invitert til å foreslå og deretter stemme frem et norsk nasjonalord. Dugnad vant knepent foran jah (på innpust), matpakke, hæ og koselig.
Det er kanskje en myte at dugnad er typisk norsk. På engelsk benyttes begrepet Barn Raising om tilsvarende.

Fellesområder skal ryddes og stelles til 17. mai, golfklubber skal ha banen i stand til sesongen og båthavner engasjerer alle båteiere for tjæring og maling eller noe sånt.

Vi kjenner tanken om at alle må bidra der det trengs, men en skiftende vind blåser over landet. Men mange av oss har nok med oss selv. Der vi bor har vi nok med våre egne prosjekter som kan være alt fra en hel søndag som skal brukes til å skifte dekk. Eller skru opp festet til balkongflagget. Vi skal stelle i verandakasser og vi skal rake plenen og vi skal rydde unna ruskomsnusk så det blir pent til våren. Eller til 17. mai, selvsagt

Å skulle bidra ytterligere til fellesområdenes hekker og plener, sitter for mange langt inne. Mange av oss bor steder hvor dette er påkrevet hvert år, men gjør vi noe med det? Ja, har vi anledning til å kjøpe oss fri fra sånt, så gjør vi det. Mange borettslag og sameier har straffegebyrer for ikke å stille på dugnad. Og folk betaler villig vekk for å slippe og rydde i andres busker enn de de selv eier. Selv synes jeg dugnad i nabolaget er koselig. Ikke alle kan bidra med tungt fysisk arbeid, men de kan koke kaffe. Det er en kjempefin måte å bli kjent med naboene på, og man bli oppdatert om det siste og det meste om hva som skjer.

Og ja, 17. mai. En dag de fleste av oss feirer med glede. Og har vi barn eller er sammen med barn denne dagen, så er vi nesten helt sikkert et 17. mai arrangement på en skole i nærheten. Her får vi høre tale for dagen, vi får høre korpset en gang til og det er sekkeløp, pølsesalg og selvsagt masse is å få kjøpt.

Hvem fikser det så vi faktisk får kjøpt is og pølser? Hvem tar med seg sekker og bygger fiskedam hvert år. Jo, det er noen ildsjeler som stiller opp. Og mange steder er det ikke flust med bidragsytere i så måte, så det er ofte de samme menneskene fra år til år. Jo da, jeg vet om skoler hvor de rett og slett fordeler oppgavene til klassetrinnene og finner lignende løsninger. Men noen må likevel dra lasset.

Tenk over det nå du kjøper en pølse 17. mai, at noen har brukt helgen på å oppbevare dem, samle sammen kjeler og organisert innkjøp av ketchup og sennep og brød og lomper.

Korps og kor og andre fritidsaktiviteter i Norge er basert på dugnader. Det ville ikke vært en korpsuniform eller så mye som en trommestikke i dette landet, hadde det ikke vært for den felles dugnaden alle medlemmer og deres foreldre stilte opp med. Det kjøres telefonkataloger, det pakkes i bedrifter, det selges lodd og hentes lopper. Dugnad rammer alle. Og alle får være med. Alt etter hvordan man ser det. Alle vil ha penger til deltakelse på turneringer og stevner og ha uniformer som passer. Da må også alle være med å dra lasset.

Jeg meldte meg en gang inn i en forening hvor jeg tenkte å dyrke en fritidsinteresse jeg lenge hadde tenkt på. Da jeg så dugnadslisten, meldte jeg meg ut igjen. Jeg er allerede medlem av to lag som begge drives på dugnad. Nå ønsket jeg å gjøre noe bare for meg selv og ikke å delta på enda flere dugnader. Jeg er nemlig alltid med på alt, for jeg har ikke samvittighet til noe annet.

Men er dugnad bare slit og strev? Nei, jeg synes ikke det. Dugnad er en billig og enkel måte å få ting gjort på. I tillegg er det noe man gjør sammen og det styrker fellesskapet. Belastningen på den enkelte er forholdsvis liten og det trenger ikke ta all verdens tid. Her er et eksempel på et strålende dugnad i mine øyne og viser hva det faktisk er mulig å oppnå. Hvem skulle trodd at en lita bygd skulle være av de første til å få bredbånd til alle?

Innsamlingsaksjonen etter tsunamikatastrofen var en diger dugnad. Det er helt fabelaktig hva man kan oppnå om alle bidrar litt.
Flere musikkfestivaler og konserter arrangeres på dugnad.

Turistforeningen er avhengig av sine medlemmers dugnadsvilje. For du tror vel ikke at de røde t-ene du finner i skog og mark og fjell og hei kommer dit av seg selv? Der er det hundrevis av ildsjeler som hvert år merker løyper og gjør i stand turisthytter. Hundre-tusenvis avmedlemmer i ulike skiforeninger gjør hvert år slik at du finner flotte løyper i skog og mark. Og jeg tenker sånn at jeg ikke er til for å merke løyper eller lage skispor, men jeg kan melde meg inn i Skiforeningen og på den måten bidra til at de i hvert fall får penger til å gjøre i stand for.

Jeg vil slå et slag for dugnaden. Jeg synes det er en meningsfull måte å få gjort ting på. Det er en måte å skape samhold og få et eierforhold til plenen utenfor, den nye garasjen, det nye klubbhuset eller de nye korpsuniformene, treningslokalene eller pølseboden og 17. maitalen. Det er viktig å være med på dugnad, for hjelper vi hverandre har vi et større nettverk og et åpnere samfunn. Vi får mer igjen for en dugnad enn manglende straffegebyr og en nymalt flaggstang foran blokken vi bor. Vi får også en god følelse av at det vi har gjort har bidratt og gitt noen noe. Også oss selv.
Vi snakkes neste uke, nå begynner nemlig dugnaden i mitt borettslag.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!