Denne stunden er gull verdt for meg. Å ofre litt søvn koster egentlig ingenting når jeg kan få sitte stille tidlig om morgenen og samle tankene og forberede meg på dagen som kommer. Om sommeren går jeg gjerne en tur og lar tankene flyte.

Når jeg går ut døren har jeg ti minutter med radio, fortsatt for meg selv, så er jeg i gang og vel så det. Alt og alle skal ha sin del av min oppmerksomhet og tanker, mine ideer og mitt fokus; trafikken, kolleger, sjefen, e-post fra noen som skal ha et svar, en ektemann som det skal koordineres avtaler med, klesvask, styret i borettslaget og en mor eller bror som ringer og skal ha en mening om noe. TV, ja, jeg innrømmer at det blir masse av det også, innimellom kinoavtaler og andre sosiale evenementer. Noen venner må pleies og stelles med, andre pleier og steller med meg. Man skal være sånn noenlunde oppdatert på nyhetsbildet, samt at man faglig sett skal henge med. Alt dette er morsomt, spennende, interessant, det gir meg masse og jeg føler meg levende. Men noen ganger trenger jeg en pause. 10 minutter.

I går hadde jeg en avtale med mannen i mitt liv. Vi skulle ommøblere og fikse noen gardinstenger når jeg kom hjem fra trening. Vanligvis trener jeg, dusjer og løper videre i livet og hverdagen.
Ikke i går.
Jeg satte meg i badstuen. Lenge. Så etter en lang dusj, tuslet jeg stille og rolig ut og begynte på hjemveien. Jeg stoppet helt. På en café. Petra elsker caféer, de er perfekte for venninnetreff, men også for 10 minutters pause. Jeg hadde aldri vært på akkurat den caféen før, bare gått forbi. Denne gangen stoppet jeg altså, gikk inn og meldte meg samtidig ut,. Ut av verden, nå handlet det kun om meg og en kaffe. En kaffelatte var alt jeg trengte, å sitte i en liten boble for seg selv, se på andre og å "skulke" litt, skulke litt fra livet mitt, stoppe opp litt og få igjen pusten.

Flere ganger på jobb er jeg ute av huset i møter. Slike møter vet man aldri helt hvor lang tid tar og det hender det blir en kaffepause for meg da. På vei tilbake til kontoret så hender det jeg stopper opp. Ikke lenge, bare den tiden det tar å drikke en kaffelatte, 10 minutter. Andre tar røykepauser. Jeg tar kaffepauser. Jeg "skulker" i noen minutter og tar 10 minutter for meg selv,. Det er verdifulle minutter for meg. Det er frihet.
Friheten ligger i at ingen vet nøyaktig hvor jeg er i akkurat disse minuttene. Friheten er at mobilen ligger lengst ned i vesken og er stilt på lydløs siden jeg har vært i et møte og ikke skal forstyrres. Det å kunne sitte og bla i et dyrt blad eller bare stirre tomt ut av vinduet og bare være Petra. I 10 minutter. Ikke snakke med noen, bare tenke vakre tanker om en herlig kopp kaffe, eller ikke tenke i det hele tatt. Noen ganger er det veldig deilig også.
Drodle "to do" lister om møbler som skal flyttes eller handlelister til IKEA eller Rimi. Finne en spesielt nydelig tanke og bruke den som sukkertøy. Nei, dette er ikke å skulke, men å trekke pusten i 10 minutter.

Vi lever i en svært hektisk hverdag, de fleste av oss. Alle har krav på seg og det er ting som skal gjøres som man ikke får gjort. Vi kjøper og leser dyre bøker om vakre hjem og effektivitet, vi skal ikke lage hurtigmiddager, men virkelig utfolde oss på gasskomfyrer og med feite kokebøker i hendene. Veltrente er vi selvsagt alle som en, samtidig som vi bruker uendelig mye tid bare på å organisere oss til og få til halvparten av det vi synes vi bør.

Likevel får hver og en av oss til mye mer enn vi skulle tro, sånn egentlig. Og for det synes Petra at du fortjener en pause. En 10 minutters pause. Med eller uten kaffelatte, på café eller et annet sted. Men en 10 minutters pause skal du ta deg av og til. Det er godt, sier Petra. Petra vet.

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!