For mange er håpet det som holder en oppe. Nå går det voksne og barn og leter etter sine kjære i Sørøst Asia. Hvordan kan de gjøre dette? Vi ser bilder av endeløse rekker med mange hundre lik. Vi ser knuste bygninger og landsbyer, vi ser skader som er så omfattende at vi bare kan ane det. Ja, jeg skal ikke utbrodere her, dette vet du like godt som meg.
Hvordan kan de fortsette i dagevis med å gå rundt å lete?
Fordi de håper. De håper så inderlig. Og så er det er da en solskinnshistorie innimellom. Hvorfor skulle det ikke være "mine". Nei, hvorfor ikke det?
Man må beholde håpet, det er det eneste jeg skjønner. Utover det kan jeg ikke fatte hva som har skjedd.

Men det er ikke bare i slike tragedier man trenger håp. Håp trenger vi hver dag. Alle har vi en eller annen bump i livet vi ønsker å gjøre noe med. Men det skjer ikke noe om vi mister håpet, det er jeg helt sikker på!

Jeg har en veldig god venninne. Hun har mistet håpet. Ikke bare er hverdagen hennes tung. Men hun har heller ikke noe som helst håp om at det noen gang skal bli bedre. Hvis jeg, tidligere friskt og freidig, senere langt mer forsiktig, foreslo ting som kan endre på dette, ble det tatt svært ille opp. Da var det liksom som om jeg underkjente alle hennes egne forsøk på å få det bedre. (Ikke at de har vært veldig tilstede de siste årene¿dessverre.) At jeg kunne gi håp utenfra ved å kanskje kjenne noen som hadde tilsvarende problemer og en vinkling som "slik løste de det, kan det være noe i det for deg?" var helt uinteressante. Så nå sitter jeg og holder kjeft, og ser et menneske som har fantastiske ressurser i seg, en masse overskudd til andre, men ikke noe håp for seg selv. Det er trist. Livet hennes er periodevis svært trist, men å se henne uten håp, ja, det får meg til å gråte.
Samtidig blir jeg forbannet! Hvordan våger hun å fortelle meg at det ikke er noe vits! Hva er det som er så spesielt med henne som gjør at hun ikke har noen grunn til å ha håp. Alle har det tøft, på ulike måter, men vi mister ikke håpet av den grunn. Motet, noen ganger, ja, selvsagt, men aldri håpet!

Vi kan ikke få barn. Dette vet vi og har visst en stund. Vi er ikke alene, veldig mange par har den samme sorgen i livet sitt. Noen av oss, forsoner oss med det, vi lever et lykkelig liv i tosomhet og kjærlighet til hverandre. Andre av oss gir ikke opp. Man forsøker igjen og igjen og igjen. Man kunne rett og slett ikke gjort det uten håp.
Og mange barn ville aldri vært født hvis foreldrene ikke hadde håp.
En jeg kjenner satt på IVF-klinikken og kom i snakk med en på venterommet. (Man gjør gjerne det). Hun var der for 11. gang. Elleve ganger! Jeg tror ingen kan ane hvor mange ganger det er. Og vet dere hva? Hun ble gravid på 11. forsøk.
Hva har håpet gitt deg da?

Har du ikke håp, så dør du.
Ja, så enkelt kan det være. En bekjent av meg døde rett før jul. Hun har vært syk i mange år og kjempet seg gjennom kurer og behandlinger. Hun kunne levd enda noen uker, selv da hun brått ble svært sykere for noen uker siden. Men lege sa at nå kunne de ikke gjøre noe mer, det var ikke mer håp. Ett døgn tok det, så døde hun. Så lenge hun hadde håpet, hadde hun noe å leve for. Da håpet forsvant, gjorde hun også det. Så håpet kan helt konkret være alt.

Men vi er forskjellige. Noen av oss håper på store ting, andre på mindre. Noen av oss klamrer oss til håpet om en bedre fremtid økonomisk. Andre håper på at de neste år skal klare å komme inn i klær i en noe mindre størrelse. Så håper noen å finne en hyggelig kjæreste neste år. Eller klare å bli selvstendige nok til å være seg selv. På godt og vondt. Noen håper på bedre helse, eller evne til å takle det livet de lever. Vi er som sagt forskjellige, vi er ulike mennesker med ulike håp. Og drømmer. Noe av dette henger også sammen med visshet, tro og magefølelse og en masse stahet og vilje og andre ting som ligger i menneskets natur. Men uten håpet er det likevel ikke verd så mye.

Vi er alle sentrum i vår egen verden med vår egen sannhet og den skal ikke alle andre legg seg så veldig oppi. Også Petra har mye å lære av seg selv der. Men uansett hvordan jeg ser det; mister du håpet, mister du alt.
Petra vil at du aldri skal slutte å drømme og ønsker deg et godt nytt håp i det nye året!
Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!