Vi traff hverandre i -94, på skolen, og ble sammen ganske fort. Vi var ung, gikk på videregående. Det var vel det som kalles den store ungdomskjærligheten, og den tok aldri slutt. Etter to år sammen var det millitærtjenesten som kallet, og i en helgepermisjon forlovet vi oss. Det var den 21.09.96., og planen var da at vi skulle gifte oss et par år senere. Men to år senere var jeg student, og det var verken tid eller råd.

I -99 kom vårt første barn, og aldri hadde vi vært mer lykkelig. Det var vel etter at vi var blitt en familie på tre at vi begynte å tenke mere på det at vi skulle giftet oss. Men tiden gikk, og vi så aldri at vi hadde økonomi til det. I -03 kom lillejenta, og nå føler vi at familien er fulltallig. Vi har det godt sammen og har endelig satt en brylluppsdato. 11.12.2004, dagen vi har 10-års-jubileum. Det passer jo bra å feire 10-års-jubileum og bryllupp samtidig...

De senere årene har vi vært i noen bryllupp, og vi har forhørt oss litt i vennekretsen om budsjett i fht. dette. Og det er tydelig at det å gifte seg ikke er for allminnelige folk! 50 000 - 100 000, må man vist regne med. Hvis man ikke har foreldre som kan hjelpe til, og bare en normal lønn hvor alle utgifter for en familie på fire skal trekkes fra, er det lite håp. Vi har altså satt en dato for når vi ønsker å gifte oss, og vi håper på å få det til. Men hvordan vi skal finansiere det vet vi ikke ennå. Vi har innstilt oss på en helt enkel feiring, men det er litt vanskelig når det er så mange andre som har meninger om og forventninger til et bryllupp.

Vi har prøvd å regne så enkelt som vi kan, og under 25 000 kommer vi ikke. Altså, meget enkelt. Og da er vi innstilt på at det ikke blir noen ferie i år, for feriepengene våre må inn i brylluppsbudsjettet. Men det er jo selvsagt noe vi har drømt om like mye som de fleste andre. Vi har hatt våre forestillinger om hvordan det skulle være, og vi håper å kunne gjøre det litt stilfult med våre nærmeste som vitner. Og da gjør det ikke saken noe lettere at alle har så klare meninger om hvordan et bryllupp må være. "Hvis gjester kommer reisende må de jo få komme til middag..." Må de det? Hvis det står i innbydelsen at de er velkommen til kaffe må de jo selv kunne bestemme om de synest det er verdt turen eller ikke. Eller " Alle i familien bør inviteres til middag..." Hvorfor skal jeg invitere onkler jeg ikke har kontakt med, og da bli nødt til å utelukke venner som vi har nesten daglig kontakt med? Det er mange å høre på, men dette er ikke noe alternativ for vår pengebok.

Og vi er sikkert ikke de eneste som synes at kostnadene for et bryllupp blir store. Det er nok flere enn oss som ikke har giftet seg fordi at det blir for dyrt. Og det er trist. Jeg vil heller ha et lite og enkelt bryllupp og bli gift med min kjære, enn å la det være. Det behøver ikke å være så stort å pompøst for vår del, det er jo ikke derfor vi gifter oss. Vi gifter oss for hverandres del, og ikke for at alle andre rundt oss skal få sine forventninger innfridd.

Min oppfordring er La oss som gifter oss få gjøre det på vår måte, etter våre ønsker og våre resursser. Ta disse Amerikanske eventyrene på TV`n for hva de er, nemlig eventyr og galskap! Med alle uttalelsene rundt oss blir vi stadig minnet om at vi ikke vil kunne innfri alle forventinigene til brylluppet. Men hvem sine forventninger er det da snakk om? Familiens? Vennene? Hva med våre egne forventninger, da? Det er vel våre forventninger som skal være i fokus, det er jo vårt bryllupp...?!



Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!