-God natt, min skatt, hvisket han i øret hennes og kysset henne lett på munnen. Før han skjøv den vesle prammen med den døde kvinnen på ut i vannet og lot henne drive nedover elven sammen med måneskinnet.

" Den savnede kvinnen Mette Halvorsen ble i går kveld funnet død. Drivende nedover elven i en liten robåt. Med tydelig merker etter en kriminell handling. Dødsårsaken er anslått til kvelning. Politiet etterforsker nå saken¿.." Robert hørte nyheten på radioen der han satt og rotet i asken i peisen. Smilte. De ville aldri finne noen morder. Alt var perfekt utført - av ham. Den perfekte ektemann. Den perfekte arbeidskollega. Den perfekte kamerat. Som aldri sa nei til å ta i et tak, alltid støttet andre når de trengte det, og sist men ikke minst; han forgudet sin kjære. Så hvordan kunne noen i himmelens navn forestille seg at han hadde gjort det?? Ingen! Smilet ble bredere, i samme sekund som det tok fyr der inne i ovnen.
De neste dagene ble stua fylt med blomster og kondolanse kort. Til den sørgende stakkars ektemann. Telefonen kimte, fra gråtende venner og slektinger, som ville uttrykke sin medfølelse. På begravelsesdagen i førte han seg svart dress og et sørgende lidende uttrykk. Han holdt en lang tale for henne. Om hvilket fantastisk flott menneske hun hadde vært. Så begynte ting å roe ned. De savnet henne selvsagt ennå alle sammen, men livet måtte likevel gå videre. Robert fortsatte hverdagene som før. Han følte seg ikke som noen drapsmann. Han var ingen drapsmann. Han hadde bare gjort henne en tjeneste. Han elsket henne så høyt. Og ville bare skåne henne for denne verden. Som var fylt av så mye ondskap. Egentlig følte han at han hadde gjort en god gjerning. Han var fornøyd med seg selv. Dessuten følte han seg fri. nå hadde han bare seg selv og tenke på. Og trengte ikke gå rundt og hele tiden bekymre seg for henne¿ være redd for at noe hadde hendt henne. For Gud passet på henne nå. Og han solte fullt og fast på at Gud gjorde en god jobb.

"Mannen som drepte Mette Halvorsen for tre år siden meldte seg i dag hos politiet. Orket ikke lenger bære skyldfølelsen. Han var en god barndomsvenn av henne. Beskrivelsene hans av drapet stemmer helt overens med alle politiets undersøkelser ¿" Robert stoppet midt i en bevegelse¿ munnen åpnet seg i et gisp¿.nei ¿nei .nei¿dette var hans verk. Det var han som hadde gjort dette! Hvordan kunne denne manne tilstå noe han ikke var skyld i? Robert var rasende. Føk rundt i huset som en gal. Skrek og knuste alt han kom over av ting , ting som hun hadde vært glad i . Han var sint på denne mannen, sint på henne¿.men etter hvert som utmattelsen kom, gikk sinnet over i redsel. Hvem var denne mannen? Hun hadde aldri fortalt om noen kamerat. Han hadde kjent henne siden de begge ikke var mer enn 6 år¿og hadde delt alle hemmeligheter med hverandre. Likevel hadde hun aldri noen gang fortalt om denne kameraten. Robert svettet. Og kikket seg forskremt rundt på alle kanter. Han følte seg forfulgt¿ ventet hvert øyeblikk på at denne mystiske mannen skulle dukke opp. Redselen vedvarte, mens han dagene som kom, fulgte nøye med på alt som skjedde rundt saken til denne mystiske mannen ved navn Jan-Gunnar Høyem. Da dommen var satt, bestemte han seg for at han måtte dra å besøke ham. Han måtte se denne mannen. Det hadde ikke forekommet et eneste bildet av ham verken i avisene eller på fjernsyn, så det sjokket som møtte ham da han kom til fengselet var ubeskrivelig. Robert begynte å svaie..og måtte støtte seg til veggen for ikke falle. Den mannen. Som så smilende på ham fra innsiden av cellen ¿det var ham selv. Det kunne like godt vært et speil der det ville ikke gjort noen forskjell. Annet enn at et speil bilde ville gjort akkurat de sammen bevegelsene som han selv gjorde, mens denne mannen bare smilte.
- Hei, sa han - jeg har ventet på deg jeg. Regnet nok med at nysgjerrigheten din ville ta overhånd. Du tror det var du som drepte henne ikke sant? Men det var nok meg. Eller kanskje oss begge? Hvem vet?
- Har du begynt å snakke med deg selv nå Jan-Gunnar? Fengselsvakten kom gående,
- psykiateren din er her for å snakke med deg.
Jan-Gunnar hørte tydeligvis ikke etter. Samtalen der inne i cellen bare fortsatte.
-hei, ropte fengselsvakten. Psykiateren hysjet på ham
- Han har fått diagnosen multippel personlighet. Det vil si at han er enten to eller flere personer, uten at han selv er klar over det. Det at han snakker med seg selv, betyr nok at disse personene har møtt hverandre. Og det er et godt tegn.
Fengselsvakten ruslet nedover gangen igjen, mens psykiateren gikk inn i cellen, for å konfrontere sin pasient om diagnosen som var blitt stilt. Det han ikke hadde ventet var at han skulle bli overfalt da han åpnet celledøren. Jan-Gunnar kastet seg over ham med all sin tyngde. Så all lufta ble slått ut av ham, og mens han lå der nede og hev etter pusten benyttet Jan Gunnar sjansen til å fordufte.
Og fordufte gjorde han. De fant ingen spor . Etter en måned med intens etterforskning måtte politiet til sist av blåse leteaksjonen. Robert satt inne i leiligheter sin og rotet i asken i ovnen da han hørte dette på radioen. Han hadde hatt rett hele tiden. De ville aldri finne drapsmannen til Mette Halvorsen. For hvordan kunne de vite at Barndomsvennen Jan Gunnar Høyem og ektemannen Robert Halvorsen var to ulike personer¿som bodde i samme kropp..når han ikke engang visste det selv?

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!