Jeg tror alle kjenner en som meg. Vi som smugleser om Sol, Tengel og Heike som andre smugleser Se & Hør. Og som skulle ønske vi kunne skrive sånn som Gudinne Sandemo. Vi er mange og vi har store, store drømmer.

Drømmer man stort nok setter man seg ned og skriver. Hver dag. Er tålmodigheten selv. Og nettopp fordi en ikke er Margit Sandemo må man skrive om igjen, og om igjen, og om igjen. Det er en frustrerende og svært ensom jobb. Til slutt, etter å ha bitt ned det en har igjen av negler, skyter en hjertet opp i halsen, roer nervene med en valium eller ti og sender manuset inn til vurdering. I flere måneder går du så på nåler for et kort brev som slår fast at "dessverre er dette ikke av interesse på det nåværende...."

Det er en dyster matematikk. Hvert forlag regner med å motta rundt 1000 manus. Minst. Pr. år. De fleste får mye mer, men for enkelts skyld (jeg er ingen realfagsfrik) - la oss si det er tusen. Av disse blir ett eller to til en bok. Jeg har skjønt at sjansene er bedre enn mulighetene for å ta sju'ern i lotto, men ikke mye.

Det er håpløst, men alikevel... Jeg setter meg ved PC'en - hver dag. Skriver og flikker, retter og svetter. Og jeg ser jeg blir bedre. Og jeg lærer. Ting flyter. Det blir enklere. Jeg får ikke lenger angst av de brune forlagskonvoluttene.

For - jeg har kommet så langt at jeg har vært på utgivelsesmøte. Rundt møtebordet satt 9 mennesker fra forlaget - og meg. De ni fordelte seg på tre fra markedsavdelingen - to fra regnskap -en designer - en redaksjonsleder og to konsulenter.

Det hele endte med at jeg sa nei takk. 90 % av møtetiden gikk med til å diskutere hvor mye en kunne regne med å selge boken for, og hvilke markedssegmenter, målgruppe, bokklubb etc etc til jeg så mannen med ljåen.

En av konsulentene lente seg over til meg mens regnskapsmenneskene argumenterte.

- Det er et utrolig bra manus.

Jeg hadde fått vite det jeg kom for. Til helvete med alle mennesker som skal diskutere økonomiske muligheter i det jeg har prestert. Det var en vennligsinnet sjel der som skjønte HVORFOR jeg hadde kommet. Og som hadde sinnsnærværelse nok til å fortelle meg at manuset var bra nok. At jeg dugde.

Det var det eneste som betød noe som helst. Jeg sa takk for meg og beholdt sinnsroen. Det ble ingen utgivelse.

Nå skriver jeg for meg selv, og blir glad hvis jeg har et publikum. Kanskje blir jeg utgitt en gang, kanskje ikke. Inntil videre maser venninnene på at jeg skal legge ut flere kapitler på hjemmesiden min. Det er bra nok for meg.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!