Det var en gang ei jente som het Elena. Hun bodde i et lite, relativt ukjent land, i en småby som ikke engang var avmerket på kartet. Elena eide et lite, koselig murhus med en overdådig hage rundt, og en katt. Hun arbeidet som bokbinder, og hadde innredet en liten del av huset til dette formålet. Det fantes ikke så mange bokbindere i området, så Elena hadde nok å gjøre. Hun trivdes med å gjøre det hun gjorde, og hadde det ikke travelt.

Innerst inne hadde Elena en drøm. Hun visste ikke om den selv, men enkelte ganger, når hun satt på en av de gamle trestolene ute i hagen og bare gjorde ingenting mens sola kilte henne på nesen, kunne hun kjenne et lite blaff av et ønske dukke opp innerst i sjelen sin. Men hun tok seg aldri tid til å kjenne ordentlig etter. Så livet gikk sin vante gang.

En vinterdag i begynnelsen av desember satt Elena inne ved det gamle, slitte, men likevel flotte skrivebordet av tre som hun hadde arvet av sin oldefar, som var treskjærer. Hun hadde masse papirer og gamle bøker rundt seg, og et gammelt, blått keramikk-krus med varm kakao i sto på skrivebordet. Rommet hadde en varm, rolig glød, og ble opplyst av en mengde stearinlys. Katten lå sammenkrøllet midt på papirhaugen og malte med halvt lukkede øyne.
Elena strøk med hånden sin over alle bøkene som lå foran henne. Hun likte bøker. Ordene, skriften, som snirklet seg fra side til side. Magien i fortellingene. Den legende, avslappende kraften hun følte omslutte seg når hun var dypt inne i en annen verden. Lukten av permene; noen støvete, gamle og velbrukte, noen nye og stive.

Av og til plukket Elena opp en blyant fra skrivebordet, uten å helt vite hvorfor. Hun holdt blyanten mellom fingrene, snurret den i hånda, kakket med den på knokene sine. Stirrende, drømmende, falt Elena bort et øyeblikk. Katten så på henne med kloke, vitende øyne. Med et litt forvirret uttrykk i øynene våknet Elena fra tankene sine, og gikk løs på arbeidet igjen. Hun husket ikke hva hun hadde tenkt på, og bare en vag rynke i pannen hennes viste at det plaget henne.

Elenas nabo var en gammel, hvithåret dame som visste å sette pris på Elenas kunnskaper om bokbinding. Støtt og stadig kom hun innom med gamle bøker som hun ville ha permene fornyet på. Den gamle damen og Elena var etter hvert blitt gode venninner, på tross av stor forskjell i både alder og interesser. Når Elena hørte hissige, ivrige bankelyder på ytterdøren sin, visste hun at det var den gamle damen som kom. Hun måtte smile, den damen var ikke helt som andre gamle damer. Hun var en livsglad dame som brukte det hun hadde lært i løpet av et langt liv, i stedet for å sitte hjemme og gruble over tapt kjærlighet, muligheter hun mistet, barn som aldri kom på besøk. Hun pleide alltid å si til Elena at hun synes den unge jenta måtte komme seg litt mer ut, og gjøre det hun ville gjøre.

Elena var overbevist om at damen kom til å dø med skoene på og med et godt smil om munnen. Og kanskje et kakestykke i munnen.
Det banket på døren. Elena reiste seg med et blikk på katten, og gikk og åpnet døren. Hun visste hvem det var.

Den gamle damen myste over brilleglassene idet døren ble åpnet foran henne. Hun rakte frem en kurv til Elena, smilte et tannløst, rynkete smil og nikket ivrig. Elena smilte, tok imot kurven og kikket oppi. I kurven lå et brev. Et forseggjort brev, i det fineste og skjøreste papir. Utenpå konvolutten sto det med snirklete skjønnskrift: For fremtiden.
Elena kikket opp, men da var den gamle damen forsvunnet.
Elena så nedover veien, og der så hun ryggen på den gamle damen, som hastet hjemover. Det var vel kaldt for den gamle å være ute, tenkte hun.
Hun tok med seg kurven inn, og satte den ved godstolen foran steinpeisen i stua. Katten kom tuslende fra arbeidsrommet og la seg i en krøll på gulvet ved stolen.
Elena satte seg i stolen, og tok opp brevet fra kurven. Kikket på konvolutten en gang til. Den gamle hadde en nydelig skrift, men det var tydelig at hun hadde strevd en stund med å få ordene ned på papiret. De var skjelvende og skjeve.
Hun åpnet brevet.

Kjære Elena, min unge venn.
Jeg skriver dette til deg, fordi jeg vil åpne øynene dine.
Du har en kunstnerisk åre i deg, Elena. Jeg ser det på måten du tar på bøkene, følger permenes linjer med fingertuppene dine, holder en blyant, drømmer mens du ser ut i luften. Jeg ser det i øynene dine, fordi jeg hadde også den samme drømmen og det samme uttrykket i øynene da jeg var yngre. Men jeg ble aldri klar over hva jeg ville. Jeg hindret meg selv. Kom med stadige og nye unnskyldninger, fordi jeg innerst inne var redd for å lykkes. Hvem ville jeg bli hvis jeg oppfylte drømmen min? Derfor fikk jeg aldri skapt noe. Du skjønner Elena, du finner ut hva du vil gjøre ved å tenke på det du liker best. Det kan hende at du ikke har gjort det du liker best fordi du ikke tør å erkjenne at du KAN. Du vil skrive, Elena. Og du kan skrive. Du har så mange ord, formuleringer, historier og drømmer som du vil ha ned på papiret.
Ta det første skrittet, og se hva som skjer.
Sett deg med et papir, en blyant og en kopp kakao. Skriv ned det første som faller deg inn.
Å gjøre det man skal er ikke en prestasjon, det er bare noe man må gjøre. Du skaper ikke alene når du skriver, du fører bare blyanten.
Elena. Skriv. Gjør deg selv den tjenesten, gjør alle leseglade i verden den tjenesten. Om ikke alle kommer til å lese det som skrives av deg, vil noen gjøre det. Og hvis du rører ved hjertene til ètt menneske gjennom det du skriver, da har du lykkes. Som kunstner.
Jeg fikk aldri muligheten, Elena. Jeg TOK aldri muligheten. Og nå er fingrene mine så stive og verkende av gikt at jeg ikke kan gjøre det jeg er ment å gjøre. Skape.
Du blir ikke lykkelig av å følge andres drømmer, Elena. Følg din egen.
Det ble en dyrkjøpt erfaring for meg, men jeg ser verdien av den nå, da jeg kanskje kan hjelpe deg til å bruke det du har inne i deg.
Jeg vil ikke se deg ende opp som en angrende kvinne.
Gjør deg selv den største tjenesten!
Med vennlig hilsen og lykke til, fra din venn og nabo.

Elena senket brevpapiret og stirret inn i peisen. Lyset fra peisen lyste i øynene hennes, men bakenfor ilden brant noe sterkere, noe nytt. En forklaret visshet, en lettelse, og en kime av spirende opprømthet vokste i Elena.
Hun reiste seg, gikk med lette skritt inn på arbeidsrommet og satte seg med ark og blyant ved skrivebordet. Hånden med blyanten fløt over arket, og Elenas ansikt glødet i gjenskinnet av stearinlysene. Katten hadde sovnet i varmen inne ved peisen.

P.s. Den som blir klar over sine drømmer og følger dem, risikerer å bli lykkelig.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!